lørdag 29. september 2012

Har du noen gang vært SÅ trøtt?

Jeg vet ikke hvem jenta på bildet er, men det viser omtrent hvor trøtt jeg har vært i dag...



Jeg håper det er ok at jeg har kopiert bildet. Jeg mener, det ligger ute på nettet med fri adgang, så...

I natt som var hadde jeg en merkelig drømmetilstand. Jeg sov, men jeg har hatt følelsen av å ha vært våken hele natten fordi jeg trodde noen prøvde å forgifte meg. Av og til drømmer man om at man er våken. Da blir man så utrolig sliten dagen etter.

Lille Divadamen våknet jo da også ca 05.30, klar for rock'n'roll og greier. Vi skulle gå til byen en tur, slik vi gjerne gjør på lørdager, men da jeg skulle kle på henne jakke og lue, var hun så trøtt at jeg trodde hun ville sovne. Så da var det bare til å kle av, få i henne litt mat (siden hun ikke ville ha noe særlig til frokost) og så i seng...

Jauda... straks hodet traff puten begynte frøkna med jodlingen. PARTAY!!!! Så da var det til å kle på igjen og komme oss ut. Smi mens jernet er varmt- tenkte jeg, og håpet en tur ut ville gjøre henne trøtt nok til en hvil senere. Vi dro til byen, hun fikk ny lue med 'princess' på, og den så ut som en krone. Vi kjøpte skillingsbolle (lørdagsgodt) og gjorde et par ærend til, og etter ca 2 timer dro vi hjem igjen.

Mens hun da sov, satt jeg i sofaen. Jeg tenkte at jeg har vært så utrolig svimmel i hele dag, at en liten høneblund hadde vært godt. Og jammen sovnet ikke kroppen min før hodet! En merkelig opplevelse. Det var som om jeg satt der- uten mulighet for å bevege meg- nesten litt skummelt. Men hodet 'sovnet' også en liten stund. Det hjalp.

Nå skal jeg myse litt på youtube før jeg legger meg tidlig. Synes det er så deilig å legge seg tidlig, og bare kose seg under varme dyna med en bok og radioen på. Det er jo ikke noe særlig på tv som frister på lørdagene lenger.

Ha en fin helg alle sammen! Hilsen trøttetrynet!

onsdag 26. september 2012

Mamma Regnbue. En emosjonell fargeskala


Jeg begynner å lure på hvor mange emosjonelle farger jeg inneholder.
Hva jeg mener? Jo, det er jo som følger;

Jeg føler meg lykkelig, om om jeg lever på rosa skyer, fordi jeg er av de heldige som fremdeles er håpløst forelsket i mannen sin, og fordi jeg i egne øyne har verdens vakreste, mest fantastisk unike barn.

Kjærligheten er representert med rødt, og jeg har så mye kjærlighet inni meg at jeg må da være skikkelig dyp i den fargen, nærmest burgunder i grunnen.

Min datter er min solstråle, og sola er jo gul så da blir jeg fylt av den fargen også hver gang jeg ser henne og hører hennes deilige stemme- den søte lille masekoppen!

Men, jeg har også så mye skyldfølelse. Skyld og tristhetens farge er blå. 'I feel blue'... sier de på engelsk. Hvorfor jeg er trist og har skyldfølelse? Fordi jeg ikke kan pakke min datter inn i 'bobleplast' og beskytte henne fra fysiske og emosjonelle bumper, skader eller problemer. Jeg kan bare være her og gjøre mitt aller beste. Hun må selv vokse, bli sterk og 'hardhudet'. Det vil bli mange hindere å komme over i livet. Jeg kan bare gjøre mitt for å sørge for at hinderne hennes er lavest mulig.

Min positive holdning, min positive innstilling til min datters fremtid er bygget på mitt håp. Håpet er lysegrønt, så der har en farge til sneket seg inn.

Nå som jeg har fått hjelp, og hun har større nettverk, og nå som jeg får anledning til å hvile mer, får jeg dårlig samvittighet... fordi jeg er en latsabb av en mor som ikke tar seg av barnet sitt helt alene... Kullsvart samvittighet! Spesielt hvis jeg har trengt en hvile og sovedag.

Så der ser dere. Jeg er en emosjonell fargeskala. Hvis det nå er en farge jeg ikke har tenkt på, så har jeg sikkert en følelse for det og. Men jeg er en mamma med følelser. Det skal jeg være. Hvis jeg ikke kan vise følelser, hvordan skal da min datter lære å kunne uttrykke det hun føler?


lørdag 22. september 2012

LØRDAG. EN DEILIG UKEDAG I GRUNNEN


Jeg har en god følelse inni meg.

Til tross for låsninger i ryggen, så jeg har problemer med å flytte beina.

Til tross for at vi har blitt delvis pakket inn i plastikkpresenning utenfor...

Og til tross for at jeg har rot på gulvet og klesvask som skulle vært hengt opp.

Det gjelder bare å finne lyspunktene som varmer  hjertet ditt!


I dag er mine lyspunkt Lille Diva (som vanlig),
og hennes fantastiske humør og vesen.






Jeg har handlet bleier nok for en lang stund, så da slipper jeg det.

Jeg har masse god mat i kjøleskapet og frysen.





Jeg er stormforelsket i mannen min, og synes det er en fryd å flørte.

Jeg har en stor tv som funker! Og kanaler som innimellom sender interessante program.

Humøret er på topp, og jeg kjenner vårfornemmelse i september.

Da kan rot være rot, slit være slit og verden kan bare gå sin gang. Det er lørdag! Slipp ut håret og sleng hælene i taket! 



whoop whoop

onsdag 19. september 2012

Å kikke, vurdere eller glo- det er spørsmålet

http://www.embroiderusafl.com/googly1.jpg 

De fleste av oss har blitt oppdratt til å ikke glo på folk

Det hender likevel at selv de mest veloppdragen av oss, stirrer både tenkende og tankeløst
rett foran seg- eller tilfeldigvis på noen.

Jeg tok meg selv i å studere en gutt i vogn i formiddag. Ikke før jeg hadde forlatt 
butikken, oppdaget jeg at jeg hadde vært en 'glaner', en sånn man kan bli
provosert av å møte.
Men min glaning var overhode ikke ment som dømmende eller frekt.
Jeg på vognen, og lurte sterkt på om den var bedre enn vår!
Det var nemlig en spesialvogn, og jeg registrerte ikke at gutten oppi vognen var en stor gutt,
ikke før jeg entret bybanen og fremdeles hadde vognen, moren og barnet i hodet.

Jeg er ikke treg i oppfattelsen, men siden det ikke enset meg at min glaning kunne oppfattes
som en provoserende og udannet handling, fikk jeg vondt inni meg da jeg 
endelig skjønte at jeg kanskje hadde virket frekk og udannet. For det vil jeg beklage
på det dypeste, selv om jeg tviler på at moren leser dette blogginnlegget mitt. Det var forøvrig
et vakkert barn i vognen. Et av de barna som har en evig verdi og uskyld over seg som ingen kan ta fra dem.

Erfaringen jeg har gjort meg er at når folk glor på en, så er det ikke nødvendigvis ment å være 
dømmende, frekt eller udannet. Det kan kort og godt hende 'glaneren' ser på deg, tenker at jammen var den jakken fin... hun/han var da vakker!... lurer på hvem han/hun er og om jeg ikke har sett vedkommende før..
eller, som meg; jeg lurer på om det ikke hadde vært bedre med en sånn vogn enn den vi har... for den kan irritere en stein iblant, og er både ruvende og komplisert å frakte hvis den må legges sammen.

Så da vet dere det til neste gang noen glor på deg. Det er ikke sikkert det er 'jøss så stygg og feit...' eller 'tenk å vise seg sånn som det der ute blandt folk...' -type tanker folk gjør seg.
Det kan jo hende de beundrer deg... ikke sant?

lørdag 15. september 2012

Nesten tilbake til normalen


Den siste tiden har vært i overkant av hektisk.
Det har vært så krevende, travelt og hardt arbeid at jeg nå
er sykemeldt pga svimmelhet og fibromyalgiens helvete.

Jeg var til legen for sjekk. Han synes jeg så friskere ut enn  på lenge,
og det var sant. Jeg hadde endelig fått anledning til å
senke skuldrene, komme meg ovenpå og få energien opp igjen.

To dager senere kom byggingsarbeiderne og ga beskjed om at 
alle vinduer skulle skiftes. Det betydde at jeg måtte ommøblere
hele tre ganger på en uke. Først måtte jeg flytte vitrineskap, tv og salong slik at
de var mer hensiktsmessig plassert. 


Så, etter et par dager måtte alt dekkes til med plast,
og møblene flyttes minst 1 meter fra vinduene. Altså ny ommøblering...
Så, etter å ha vært evakuert i en hel dag, med vandring gatelangs i byen og sånt,
kom jeg hjem litt før de var ferdig. Så måtte det kostes sammen støv 
og grus fra arbeidet. Og så måtte alle møbler flyttes tilbake. Altså den tredje ommøbleringen.


Nå er det en uke siden dette skjedde. Fremdeles finner jeg betongsingel langs veggene
og under steder jeg syns jeg har vasket ørten ganger før.

Jeg selv er fremdeles ganske svimmel en del av tiden, og trenger å roe ned tempoet.
Så nå bruker jeg hver tenkelige anledning til å lukke ute
alt som kan forstyrre min 'indre ro'. Da blir det
forsøk på meditasjon og avspenningsøvelser (men ikke av denne stilen som mammas lille rømmegrøt har inntatt i sengen etter en laaaaaang dag)




I mellomtiden har jeg blitt enda bedre kjent med min nye nabo.
Hun er en fantastisk fin og god kvinne, som jeg føler er blitt mer eller mindre 
som min søster. Og hun fikk en aldeles nydelig liten datter for bare en uke siden. Et lite underverk til har kommet hit til oss på jorden.



I dag var jeg på loppemarked med Diva. Jeg fant noen interessante bøker!
Tror jeg tar en tur i morgen og. Kanskje jeg kommer over et 'posesalg'.

Jeg har endelig funnet min genre innen litteraturen. Tror jeg. 
Det er, av skjønnlitterær art, apokalyptiske bøker (og filmer) som 
Mayakodeksen, Engler og demoner, Davinci koden osv...
Innen andre genre er det først og fremst kosthold, ernæring og oppskriftsbøker. 
Deretter håndarbeidsbøker, og selvutviklingsbøker.

Jeg fant denne lappen hengende på speilet på et av toalettene i barnehagen forleden.
Jeg bare måtte... og da jeg så denne, tenkte jeg at det er  godt å vite i en barnehage at de har peiling! 


Nå er det på tide å rydde opp etter at Diva har stått i walkeren sin, spist kjeks
ut over hele stuen, og ellers har vært en kjempeflink jente!

Det er så spennende å se at hun utvikler seg. Den tingen jeg iallefall har lært 
er å ha tålmodighet , takknemlighet, ydmykhet og ærbødighet
overfor de store og små fremskritt hun gjør. Hun oppdrar til og med moren sin.
Jeg får ikke lov å sitte og lene hodet mitt i hånden når man skal spise. 
Da korrigerer hun meg! Flinke jenten!

Vel... jeg får lage middag. Det er lørdag. Hva skal vi finne på?
Tror det blir pølser og potetstappe. Er veldig glad i potetstappe for tiden.

Ha en hyggelig helg. Vi sees snart igjen!