søndag 30. desember 2012

Gledelige feiloppringinger

Fikk telefon i dag som jeg ikke ventet.
Jeg ble litt overrasket, for jeg har ikke snakket med personen på lenge, men
plutselig ringte hun altså.
 
'Er du hjemme?' spurte hun. Jeg svarte at joda, vi er da det.
...og måtte inrømme at min aller første tanke var
'oi, får vi overraskende besøk nå som jeg er syk? Det passer bedre neste helg.'
Men hvis så var, så ville hun og familien alltid være velkommen, bare jeg fikk 5 min til å skifte klær ut av pysjen og få litt farge i fjeset...
 
Vi fikk en koselig prat, selv om jeg var et tastetrykk feil. Hun tenkte sikkert så hardt på meg
at jeg ble valgt ut fra hele telefonlisten hennes ... kremt...
 
Feiloppringinger kan være ganske morsomme de!
Min mor ringte en gang skikkelig feil. En sånn feiloppringing som man føler man kan
dø av skam for sånn umiddelbart...
 
La meg fortelle hendelsesforløpet;
Dette skjedde for mange mange år siden.
Vi hadde vasket klær for andre, og disse hadde glemt en truse igjen
hos oss. Min mor ringte dem opp, det var mannen som tok tlf, og min mor
bare MÅTTE spøke. Det var jo sånn hun var.
'Du må ikke la trusene dine ligge sånn og slenge overalt! Hva tror du min mann sier når han kommer hjem???' var hennes kommentar da mannen i andre enden svarte 'hallo'.
Det ble stille i andre enden. Et betuttet 'øhhh...ehhmmm...' fra ham, og min mor fortsatte;
'Han kan jo tro det aller verste om oss. Hva skal jeg si til ham?'
 
Mannen i andre enden fikk endelig talemålet tilbake og spurte; 'unnskyld, hvem er det jeg snakker med?'- 'Åh, ta ikke den!' svarte hun.. så gikk det opp for henne at hun kjente slett ikke igjen
stemmen likevel... 'Ehhh, det er vel ****** jeg snakker med?' -'Nei..' fikk hun vite...
Da opplevde jeg at min mor ble like rød i kinnene som leppestiften hennes...
Hahahaha jeg ler fremdeles når jeg husker den hendelsen.
 
Det hender ofte at jeg får feiltelefoner på hustelefonen. Jeg har etterhvert begynt å ikke svare
med mindre jeg kjenner telefonnr eller venter en telefon som kanskje kan være det innkommende.
 
Det er allslags folk fra tydeligvis alle verdensdeler som finner mitt tlf nummer.
Jeg vurderer nesten å skaffe meg en svarer med beskjeden;
Hei, bon jour, hello, buenos dias, shalom, salam aleikum...
Du har nå kommet hjem til meg, men jeg svarer deg ikke. Hvis du har ringt feil, legg på og prøv igjen
Hvis vi snakkes om en stund, har du sikkert ringt rett, og du kan legge igjen beskjed.
Hvis ikke... Auf wiederzehn...


torsdag 27. desember 2012

Julens varme og kjærlighet- burde vare hele året

Det er en ting jeg tenker på hver eneste bidige jul.
Hvorfor blir alle plutselig så varme, omtenksomme og fulle av omsorg og nestekjærlighet
akkurat de 3-4 dagene som julen varer?
Det burde jo være sånn at vi var det alle sammen hele året.
 
Det er utrolig fint og vidunderlig å se at folk flest blir ekstra gavmild
og hjelpsom i julen, for det er en ekstra tung tid for mange.
Ikke slutt med det, for all del!!!
Men det er faktisk mulig å ha den 'julefølelsen' hele året.
Ved å gi av deg selv til andre også midt på sommeren, midt i april,
på regntunge høstdager osv.
 
Vi har for eksempel en tendens til å samle på klær vi ikke har bruk for, og skapene våre er
overfylt av stash og ting vi ikke trenger.
Derimot er det folk som trenger dem. Kopper, kar, klær, leker barna har vokst fra,
mat du har for mye av i frysen osv.
 
Jeg skal ikke fremheve meg selv som en miss Goody 2 shoes.. men jeg er heldig
som får anledning til å yte noe for andre året rundt.
 
Jeg hjelper rundt omkring, tar imot klær, leker, barneutstyr, inventar og sånt
som andre har bruk for. Det finnes faktisk folk som faller utenfor
systemet uten å ha hverken rus eller misbruk av noe slag som bakgrunn for sin
tragiske tilstand. Vi har for eksempel asylsøkere, kvinner som må forlate sine
ektefeller/samboere pga mishandel, folk som har jobb og alt, men som pga
uforutsette hendelser har havnet i en svært vanskelig krise.
Det finnes også dem som står helt på bar bakke og må starte livet på nytt uten noe som helst.
 
Eller hva med dem som er alene med omsorgen for syke familiemedlemmer,
funksjonshemmede barn, uten mulighet for avlastning,
dem som har blitt syke og trenger hjelp, assistanse og en hånd å holde i
mens de samler trådene og får hjelpen fra det offentlige som de har krav på?
Hva med dem som trenger hjelp til så enkle ting som å få handlet inn til helgen, gjøre rent,
få vasket klærne sine, men ikke har tilgang på vaskemaskin?
 
Jo, de finnes. Det finnes folk blant oss som har mange forskjellige behov som de ikke
viser offentlig, ikke tør vedkjenne seg, for stoltheten er så enorm!
Vi bor jo tross alt i et land der vi 'har alt' og 'får det vi trenger'.
Men iblant stemmer ikke det helt.
Vi har et godt system her i landet, men noen ganger trengs det
enkelt og greit ren og ekte nestekjærlighet.
 
Hvis man har anledning til å gi av seg selv, så la det bli kjent.
Jeg sier fra til dem jeg vet jeg kan hjelpe, eller være til hjelp gjennom mellommann.
Noen ganger så får jeg faktisk beskjed om å ikke hjelpe så mye- for jeg gjør
for mye for for mange. Men det er med god samvittighet jeg da
sitter igjen med færre krefter og mer smerter.
 
Men, det er bedre med en ren sjel og skitten skjorte enn en ren skjorte og skitten sjel.
 
Og min datter vil nyte godt av at jeg viser nestekjærlighet. Hun vil kunne videreføre den når hun er klar for det. Og DA er det iallefall verdt det- hvis min datter får det godt og blir et solid menneske!
 
Fortsatt god jul til alle, og ha et fint og fredfylt nytt år, fylt av nestekjærlighet!

søndag 2. desember 2012

Min mors historie - min erfaring

Jeg sitter akkurat og hører på
'Jag vil tacka livet'.
Og jeg tenker veldig på min mor i dag.
God kombinasjon da at jeg hører denne sangen, 
for jeg vil takke livet som har gitt meg så mye
og for at hun ga meg sjansen til å leve det.

Min mor ble født i 1939. Hun fikk skadet et øye i 1944 da det
var en eksplosjon i Bergen.
Hun vokste opp og var 'en av gutta'. Hun lekte røffe leker,
sloss og fikk kallenavnet 'Fjellet' fordi hun var så tøff.

Hun giftet seg i 1959 med min far, og i 1963 fødte hun min eldste søster.
Som den svært så barnekjære hun var, gledet hun seg veldig til å bli mor.
Stort var sjokket da når det viste seg at min søster
ble skadet i fødselen. Det resulterte i store alvorlige handikapp.

Min mor brukte bortimot 2 timer på ett måltid når hun matet min søster,
hun måtte haste til sykehus gjerne daglig fordi min søster fikk kramper, sluttet å  puste
og ble blå i ansiktet.

Hun vokste opp i et kristent hjem, men hun følte så sorg over 
skjebnen til min søster og alt som hadde skjedd
at hun ikke klarte å be lenger. Dette sa hun til sin far, som var hennes
sterkeste støttespiller.
Men det hun gjorde var at hun stadig sang sanger til min søster når hun vugget henne
i armene, og skulle roe henne.
Min bestefar sa at det var like godt som bønner, for Gud hører deg selv om du ikke
klarer å be. Det er hva ditt hjerte sier som betyr noe.
Gud har nemlig en spesielt sterk hørsel. Han hører det man ikke sier.

Da min søster var ca 3 år gammel, var min mor så utslitt av alt arbeidet
med å ta vare på min søster, at hun ble sendt på institusjon.
Ting var annerledes den gang, og hjelpeapparatet var ikke like godt som i dag

Da min yngste storesøster så ble født i 1968, var min mor så lykkelig 
over å ha fått et friskt og normalt barn.
Hun var så overmåte stolt når min søster kom hjem og var så møkkete
etter lek i søla at hun måtte spyles før hun kunne komme inn.

Jeg selv ble født i 1973, 10 år etter min eldste søster.
Min mor var stolt av meg også, men jeg var ikke den typen barn som
pleide å bli møkkete... Jeg kunne gå i hvit genser i flere dager uten flekker om så var.
Min yngste storesøster og jeg er like på utsiden sier folk,
men vi er rake motsetninger innvendig

Jeg er takknemlig for at jeg har lært min mors historie. Den forberedte meg på
mitt eget liv som mor, for jeg har vokst opp med funksjonshemmede.
Jeg har lært så mye, og jeg ser at samfunnet har faktisk blitt veldig mye bedre.
I dag har 'alle' kjennskap til funksjonshemming enten det er
en selv, en slektning, en nabo, eller en venn.

Funksjonshemming er ikke noe å skamme seg over.
Det er spesielt utvalgte mennesker som lever med funksjonshemminger.
Det kreves mer og annet av en når man har en kronisk tilstand som hindrer en på noe måte.

Men hindres man på en måte, finnes det som oftest løsninger på det meste.
Det gjelder bare å være kreativ og innovativ.
Er dør nr 1 og 2 lukket, så prøv dør nr 3 eller 4.

Jeg er glad for anledningen til å lære hele tiden.
Det hjelper meg å vokse som menneske.