torsdag 28. mars 2013

Jeg har vært så forbanna at jeg ble fysisk dårlig

Jeg blir sjelden sinna nå i voksen alder. Hvis jeg blir sint, går det over omtrent like fort som det kom.
Sånn WHOSH sinna og WHOSH så er det over.
 
Men nå har jeg altså vært så forbanna i over en uke, og det resulterte i at jeg ble fysisk syk.
Jeg klarte nesten ikke å reise meg, gå over gulvet, eller gjøre noe som helst.
Heldigvis at pappaen vår er hjemme på påskeferie. Og snart er han hjemme for godt.
Da er han ferdig med de dumme studiene sine!
(stolt er jeg av ham, men vi savner ham hvert sekund han er borte)
 
Det har tatt godt og vel 8 mnd for rette instans til å finne en løsning på vedtaket
vi fikk om støttekontakt 6 timer i uken.
8 forbaska laaaange, trege måneder! Og i tillegg har vi mistet 4 timer
fra det vi har hatt i ventetiden.
 
Avlastningen vi har hatt, har funket bra, men plutselig rives den vekk
fra oss. Pang, slutt. Ingen avslutning der det kan trappes ned, nei!
 
Hva skjer med jenta vår? At JEG er frustrert, og bekymret over den løsningen vi har fått,
er en ting. Jeg vet at den er bare til vi har bil. Deretter blir støttekontakten
ledig 3 timer 2 ganger i uken, hvilket er bedre for oss.
 
Ingen som har tenkt på at lille Damen er knyttet til dem vi har hatt som avlastere?
De har vært en vane for henne, og hun er glad i dem. Plutselig forsvinner de.
Og denne nye? Hvem vet hvordan det går? Hun virker som en trygg og god
person som har erfaring med funksjonshemmede.
Jeg tror hun vil funke bra... så nå gjenstår det å se.
 
Det er ikke så mange som kjenner det på kroppen selv om de
i praksis jobber med å løse problemer for familier med spesialbehov.
Og det er nå en gang sånn at når man ikke lever I det, så lever man ikke MED
det, og da betyr det svært lite for en...
 
Jeg har kuttet drastisk ned på det jeg trodde var min omgangskrets.
Jeg orker ikke lenger å prøve å holde kontakt, prøve å være sterk, prøve å vise
hvordan vi har det. Selv om jeg er et godt eksempel for mange, så
hjelper ikke det når ingen engang gidder å ringe oss.
Så nå har jeg fått nok. Når vi har bilen klar, kommer jeg til å oppsøke nye
omgangskretser. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for dette, men so be it.
 
Nå er det påskeferie, og vi koser oss. I dag har vi sågar vært ute på tur.
Kanskje vi gjør det i morgen også hvis været holder seg.
Er litt kaldt ute, men deilig med masse sol!
 
Håper sommeren blir like fin med masse sol og deilig vær!
Da skal jeg kjøpe balkongkasser og plante urter oppi der!
 
Glede seg der man kan. Og skit i alle andre...

lørdag 23. mars 2013

En kjærlighetserklæring av en annen verden



Jeg skal her fortelle en historie. Dens kjerne provoserer mange, og provoserte meg
i mange år. Men jeg skjønner den nå. Har forstått moralen i historien.
 
En gang i tiden, for litt mindre enn 2000 år siden omtrent,
levde en mann. Han var en veldig kjærlig og sosial mann som hadde et hjerte
av edleste gull, og hadde mer enn nok kjærlighet til alle som ville ta imot.
Han så aldri ned på noen fordi de var syke, levde på det skrå plan eller
hadde feil bakgrunn.
 
Han var ganske atletisk. Greit nok, på den tiden fantes ikke fly eller biler,
men han valgte å gå rundt omkring, land og strand rundt
for på den måten å får treffe flere og slå av en prat eller to.
Han var veldig flink til å forklare ting, forstå ting og gi råd til hvordan man
kunne løse problemer. Veldig smart fyr!
 
Han levde på en alternativ måte. Brukte de midlene han hadde rundt seg
og kunne utføre de mest mirakuløse ting.
Ingen fare for å sulte eller tørste når man var med ham!
Fabelaktige egenskaper!
 
Siden han elsket så mange, og siden han ubetinget elsket alle uansett hvem og hva de var,
ville han gjøre hva som helst for at alle skulle få ha samme rettigheter og
samme utgangspunkt og sjans til å finne hjem igjen.
 
Han visste at siden det fantes så mange både dumme og farlige mennesker
rundt omkring, så måtte noe gjøres for at ikke alle
skulle lide samme elendige skjebne. Det måtte gjøres et offer.
 
På grunn av sin kjærlighet som var så uendelig, sa han;
'Fordi jeg elsker dere så mye, vil jeg ta på meg å lide masse smerter, utholde
tortur og straff, og dø for dere. Så slipper dere å gå gjennom den redselsfulle
handlingen.'
 

 
Han lot det skje, så alle vi andre skulle slippe å gjøre det.
Større kjærlighetshandling skal man virkelig lete lenge etter, men vil ikke finne den.
 
Jeg pleide å bli litt provosert, nesten litt forbanna da jeg ble fortalt
denne historien om og om igjen. Jeg pleide å si at jeg har da søren meg aldri
bedt noen gå hen og dø for meg! Men nå som jeg forstår, er jeg bare takknemlig.
 
La meg snu litt på historien så handlingen gir mer forståelse og det kan være lettere å
være takknemlig for handlingen;
 
La oss ta ens forhold til barn, barnebarn, kjæreste, ektefelle og andre som
man elsker mer enn man kan forklare.
Hvor mye ville du ofret for dem? Ville du dø for dem om det var nødvendig?
Hvis dere ble satt i en situasjon der du får beskjed om
at enten må de alle lide og dø, eller du må gjøre det selv, og de slipper...
Jeg vet at når jeg tenker på mitt elskede, fantastiske, vidunderlige barn
og min særdeles høyt elskede mann, så ofrer jeg absolutt ALT for dem.
Uten tvil. Uten tenketid. Trenger de hjertetransplantasjon, så ta mitt!
Ingen diskusjon!
 
Nå er det påske. Tid for uendelig ubetinget kjærlighet.
Jeg skal pynte med fine lys i vakre duse farger, men har ikke lenger
kyllinger og kaniner fremme. Jeg har vårfarger i rosa, blått, grønt, gult
og frisker opp med litt blomster.
 
Jeg skal feire kjærligheten og varmen og lyset som kommer.
 
God påske alle sammen!
 

onsdag 20. mars 2013

Ingen sensitive smaksløker her!

Frøken Fantejente har endelig begynt å spise middag!
Hun har jo alltid vært superkresen, og har ikke villet spise
noe annet enn yoghurt, banan, smoothie (ellas Kitchen), noe vi
kaller 'brødmos' og slikket smør av brødskivene sine...
 
Så ble hun syk. Hun var veldig syk med oppkast, feber og sov i 1 uke.
Jeg var veldig bekymret for henne fordi hun er jo aldri syk ellers,
så da hun ble så dårlig, var mammahjertet veldig veldig ømt og engstelig!
 
Etter at hun ble frisk og klarte å beholde maten, ville hun plutselig ha middag!
Hver dag har hun spist, bortsett fra da jeg serverte fiskeboller.
Ingen blass, kjedelig mat her i gården, nei!
Det skal være fargerikt, smaksfullt og ha en liten 'zing'...
Så her går det nå i tacokrydret mat, tandoori masala krydder,
chilipaste og hvitløk.
 
Det er virkelig en bragd å spise middag.
Har tatt mange år, men nå er vi i gang. Heldigvis liker hun grønnsaker
og kjøtt. Fisk er ennå litt i 'ekkel' sonen, men vi kommer vel dit og!
 
Lille Damen har nok arvet farens afrikanske smaksløker...
min livrett har siden barnsben vært fiskeboller i karrisaus...
mild, god, hjemmelaget 'bleik' mat..

fredag 1. mars 2013

Stille fra oss for tiden

Det er ikke så mye lyd fra oss for tiden.
Det har vært sykdom i huset, og det er både uvant og hardt
for pasienter og pårørende.

Her i huset er vi stort sett så sterk i immunforsvar og helse
at når vi først blir syk så blir vi SYK!

Så inntil vi er friske igjen alle mann, blir det stille herfra.

Vi får bare håpe på rask bedring til oss alle.

Klem