fredag 28. juni 2013

En stille tid for meg selv til å tenke

Ok, det er ikke nødvendig å merke dagen og tiden i kalenderen
for det tidspunktet jeg tenkte... for, tenke, det gjør jeg i et bankandes kjør
både dag og natt, enten jeg er våken eller sover...
 
Men akkurat nå sitter jeg her på kjøkkenet mitt og reflekterer over de endringene
som er i ferd med å skje i livene våre, hvilke utfordringer vi står foran,
og jeg tenker mye på hvordan vi skal takle dem best mulig.
 
 

 


 
 
 
Nå må lillegull skifte barnehage. Det er en skikkelig trist situasjon, for vi er så glad i
barnehagen vi har hatt siden hun var 11 mnd gammel, og de ansatte rundt henne
i den tiden. Men, siden den ikke blir permanent på lenge ennå,
får de heller ikke installert trappeheis, og er derfor ikke
handikapptilpasset.
 
Så nå må vi bli kjent med en helt ny barnehage. Like borte i gaten her vi bor.
Den er en 'bitteliten' barnehage med ca 45 barn, og like fargerik som regnbuen.
Det liker jeg. Det virker som at personalet har 'noe mellom øra'
og jeg tviler ikke på at de vil være flink og god med VÅR prinsesse,
men siden vi ikke kjenner dem, er det foreløpig vanskelig å
forestille seg at de er like gode som dem vi har hatt så langt.
 
Vi venter fremdeles på svar om vi får beholde spesialpedagogen vår.
Hun har fulgt gulljenta siden dag 1 i barnehagen omtrent, og de to er som
to erter i en ertebelg. Kjærlighet og hengivenhet for hverandre
slik man sjelden ser ellers. Så, ja, vi elsker henne. Fantastisk dame!
Støttepedagogene har vært variable de siste månedene, og det har vi merket på Damen.
Flinke, flotte mennesker, men dessverre ikke noen vi har fått lov til å
beholde over lang tid av diverse grunner.
 
Støttekontaktordningen har fungert... hmmm... jo, det vi har fått til å funke har vært flott, men
med en som jobber langt over full stilling i skift, så blir det en ambivalent
situasjon. Og nå skal der også bli skift.
Og gudene vet når det finner sted et permanent skift av støttekontakt. Sist tok det 8 mnd...
 
Jeg ser at vår store, flinke jente krever mye stabilitet for å kunne vokse og utvikle seg.
Med alle disse utskiftningene av de faste rundt henne, blir hun usikker og
dermed trenger hun tryggheten i mammas og pappas armer
så mye at det kan føles som om hun henger fast i oss.
Nåja, vakrere smykke finnes ikke, men det blir litt tungt i lengden.
 
 
Hun skal få all den trygghet og omsorg hun trenger, og mere til.
Så håper vi bare at vi snart får gode nyheter om at vi får
med oss favorittbarnehagetante nr 1 (spesialpedagogen) videre
i den nye barnehagen. Vi har alle lagt inn ønsker og ytringer i saken,
men det er ikke vi som bestemmer. En ting er sikkert, jeg er villig til å klage
dersom vi ikke får beholde henne, for hun kjenner Damen, hun
KAN Damen. Og hun har talenter som få andre!
 
Jeg håper så inderlig at alle de uromomentene rundt oss nå ikke vil få
for store konsekvenser for mesterverket (min datter).
Mammaer bekymrer seg for sånt! Det er det vi gjør;
bekymrer oss hele tiden.
 
Nå sitter jeg her på kjøkkenet mitt, og ser etter gullet som har vært på besøk
i den nye barnehagen sin i dag sammen med spesped. Pappa har kommet hjem
igjen fra 2 år borte under studietid, og vi kan igjen få være en familieenhet!
Gjett om hun kommer til å bli glad når hun ser at pappa er hjemme!
Han er jo helten over alle helter han og!
 
Må snart fylle på tekoppen med mangote. Den begynner å bli tom.
Så da skal jeg bare sitte her og se etter det mennesket jeg elsker over alle andre;
min datter, min unike, vakre, fantastiske datter!


tirsdag 25. juni 2013

Ut på jentetur med mamma!

Min datter og jeg dro på nattåpent i sentrum forleden.

 
Det er noe jeg aldri gjør ellers, men akkurat denne dagen hadde hun ikke
sovet i barnehagen, og sovnet da selvfølgelig rundt middagstid.
Så da hun våknet igjen, var det ikke snakk om at hun ville
bli klar til å legge seg til normal tid... Dermed dro vi
til sentrum på kvelden og shoppet litt, snakket med folk vi traff, og koste oss.
Vi ble ikke helt til stengetid så klart, men det var litt deilig
med en forandring i hverdagsrutinen.

 




 
Nå som vi endelig har mulighet til å være mer mobil, har vi
begynt litt nyere rutiner og aktiviteter.

 
Vi koser oss med bilturer der vi spiller Disney junior CD og
synger for full hals. Skikkelig koselig!
 
 



Når en familie rammes av en tragedie... Hva gjør man da?

Jeg satt i morges og så på Oprah Winfrey show
og de snakket om soldatene som blir skadet i krigen i Afghanistan
og militærfamilier generelt, hvordan de ofte lider
av den krevende situasjonen de lever i som følge av at de ofrer
så mye for andre.
 
Det var nevnt mye spørsmålet 'hva kan VI gjør for dem?'
Jeg vil strekke spørsmålet lenger enn til militære familier.
Jeg vil spørre 'hva kan VI gjøre for ALLE dem som rammes av tragedier?'
 
Tragedier kommer i mange former. Man kan få kreftdiagnosen,
en uhelbredelig genetisk sykdom som vil føre til tidlig død, man kan
miste kjære i ulykker, bli skadet i trafikken,
måtte amputere eller på andre måter bli ufør.
Man kan altså rammes på utallige måter av det som kan være
tragedie for en. Og tragedie oppleves forskjellig fra person til person.
 
Men hva kan man så gjøre for dem som rammes?
Vel, det første er å IKKE TREKKE SEG UNNA!
Vær der, man trenger ikke påta seg noen omsorgsrolle og
ta ansvar for dem som er rammet, men man kan
tilby et øre til å lytte, en skulder å gråte på, et ekstra hode å tenke med
og en kilde til humor og trøst.
 
Hvis man har store ressursser å gi av, kan man selvsagt tilby det man kan
av støtte, hjelp og forståelse. Kan man stille opp og hjelpe til,
så er jo det fabelaktig, men det er ikke alltid DET som trengs.
Der er ikke alltid den fysiske hjelpen som trengs, men at man vet
man har noen som er villig til å stille opp for en.
Kanskje få et stykke nybakt kake, en liten oppmuntring, osv.
Det kommer an på hva den 'rammede' selv er i stand til å motta.
Men for all del, ikke trekk deg unna.
 
Ingenting er verre midt i en tragedie enn å føle seg forlatt i tillegg.
Man trenger ikke å tråkke ned dørene, men en telefon iblant, en sms,
hei og hilsener, samtaler når man møtes ansikt til ansikt...
og forsikringen om at 'jeg er her for deg om det trengs'.
 
Det i seg selv kan gi styrke til den som rammes av tragedie, å vite at
en har venner, familie og naboer som er der og stiller opp DERSOM
det skulle være behov. Det i seg selv gjør at problemene og sorgen
blir så mye mindre enn den i utgangspunktet var, og man kan
føle seg oppmuntret til å kjempe videre.
 
Å sende en klem, litt omsorg og litt hjertevarme koster en lite.
Men betyr så inderlig mye for andre.
 
Dette er nå bare mine tanker, da... sånn i forbifarten.. 

lørdag 22. juni 2013

Så går livet sin gang, og utviklingen fortsetter!

Jeg er så stolt over å være mor til sånn en flink jente!
Greit nok, det er kanskje ikke de store bragdene sånn generelt sett,
men for min datter er et hvert fremskritt mer verdt enn jeg kan beskrive.
 
Hun har nå vært flink til å spise masse forskjellig vanlig mat, klarer
å reise seg opp i krypestilling og kryper ganske bra for å være henne.
Hun har også begynt å gå på knærne med hjelp.
Synes det er så fantastisk!

Hun bryter grenser hver eneste dag. Og jeg elsker henne for det (også)

lørdag 15. juni 2013

Pionerjenta vå gir invitasjon til samtaler med fremmede på gaten, og opplyser dem som ikke ser...

I går opplevde vi en ganske flott dag.
Jeg fikk besøk av en kjær venninne, som virkelig elsker Damen.
Og Damen lot som hun var 'overlegen'.. Var mest opptatt av
å få viljen sin, vise sin styrke og overse oss. Det var viktigere
å vise at hun regjerte i trappeklatreren og at hun
fulgte med på noe viktig på tv (Handy Manny).
 
Etterpå da min venninne måtte gå, fulgte vi med ut og dro til butikken.
Mens vi var på det lokale kjøpesenteret, traff vi en bestemor med barnebarnet
sitt, i heisen. Vi kom til å snakke sammen, og jeg fortalte
at jeg var så stolt av pionerjenta mi.
Det endte opp med en diskusjon om abort... Være eller ikke være, liksom?
Hun sa at hun var imot abort, for det er så feil med et
selektivt samfunn der annerledesbarn blir valgt bort.
 
Jeg svarte at jeg er i grunnprinsipp mot abort, men har full forståelse
for dem som føler de må gjøre det pga situasjonen, barnet, helse osv.
Ikke alle er rede til å ta seg av et annerledesbarn, ikke alle vil klare
å ta imot et barn i den livssituasjonen de har havnet i, og ikke alle
vil kunne føre frem barn som blir friske, eller de selv
risikerer å bli døende dersom det fullføres.
Og, face it, folkens... det er ikke bombesikkert med prevensjon...
Man har bare en viss prosent sikkerhet. 97% eller så, tror jeg.
Så noen ganger kan faktisk et svangerskap være et uhell.
 
Jeg mener ikke å si at barn som blir født er et uhell som følge av at
prevensjon ikke har funket nok. Et hvert barn er et mesterverk,
og de er så evig verdifulle uansett. Og selv om man får barn som i utgangspunktet
er friske, raske, hele og spreke... så kan det oppstå noe senere.
Diagnoser kan finnes senere i livet, man kan få funksjonshemninger
når som helst i livet... osv..
 
Jeg ser så godt at det må være et umåtelig tungt valg for dem det måtte gjelde
å måtte si til seg selv og fosteret sitt 'jeg kan ikke la deg få leve og lide'
 
Det kreves en egen kaliber styrke fra kvinner som faktisk klarer å gjennomføre
den drastiske handlingen. Det krever enorm støtte fra hennes nærmeste,
og det siste man da trenger i sorgen er fordømmelse. Man trenger omtanke.
 
Ja, det er dessverre altfor mange situasjoner der gravide kvinner ser på
abort som en prevensjon, og der er bare så gale som det kan bli!  Og for dem
finner jeg ikke nok stygge ord til å uttrykke min frustrasjon. Men jeg vet jo ikke
hvorfor de velger å ta bort barnet. De har kanskje en særdeles legitim grunn.
Så, så lenge jeg ikke vet hvorfor, så kan jeg ikke 'dømme' noen heller.
 
Akkurat som det kreves en egen kaliber mennesker til å takle utagerende mennesker,
tungt pleietrengende mennesker og  friske mennesker,
kreves det likeledes en egen kaliber mennesker til å takle en så særdeles tung avgjørelse.
 
Jeg er bare så glad jeg har sluppet å ta en sånn avgjørelse selv.
 
Min kjærlighet og omtanke til alle som trenger den. 

onsdag 12. juni 2013

Lenge siden sist, gitt!

Nå er det lenge siden jeg har hatt tid og ork til å blogge.
 
Akkurat nå i dette øyeblikket, har lillegullet, som er blitt så stor, kommet hjem
fra barnehagen og fått yoghurt. Hun ligger på gulvet og ser Mikke Mus.
Jeg selv prøver iherdig å overse at der er kramper på gang i mellomgulvet.
 
Jeg har mange ganger følt at jeg må oppfattes som en syter.
Hver gang jeg forteller om betennelser i muskelfestene i armene,
ryggsmerter, kramper og migrene... ja så føles det feil, dumt og håpløst.
 
Da vi hadde møte om vår datter for et par uker siden, var det en av deltakerne
som fortalte om betennelser i nakke, armer og fot pga
tunge løft og påkjenninger. Min reaksjon inni meg var
'Yess!!! Endelig fler enn bare meg...'
Ikke at jeg var glad for at andre hadde vondt, men jeg håper at det vil føre til
større forståelse for at ting ikke alltid er like sprudlende og lett
som man kan tro.
 
Men uansett hva og hvordan ting er, så er det verdt et hvert strev!
Jeg er så lykkelig over å se at gulljenta vår jobber så hardt
med å utvikle seg! Det går i rasende fart, men akk så sakte...
Det går både fort og sakte altså!
Plutselig kan hun nye ting, hun prøver seg, hun øver på ting hun har lært...
samtidig så går ting så seint i forhold til andre.
Men nå har jeg aldri sammenlignet henne med andre, så den siste setningen
har ingen verdi i grunnen.
 
Pappaen vår er ferdig med sin andre mastergrad!!!! Vi er så stolte av ham!
Så nå blir vi 3 stykker igjen. Deilig familielykke!
Og gullet storkoser seg med pappas oppmerksomhet!
 
På ettårsdagen for sertifikatet mitt, ble endelig bilen levert som vi har ventet i 1 1/2 år på.
Endelig går det an å få redusert all gåingen og tiden som det tar å komme seg rundt.
Det er en sånn utrolig frihet! Helt uvurderlig, og lenge sårt etterlengtet!
 
Jeg har nettopp vært nede i en sånn bølgedal som er uunngåelig til tider.
Nå har jeg kjent hvor sliten jeg egentlig har vært.
Da min mann kom hjem og tok over en del av arbeidet og ansvaret her hjemme,
skrek alle musklene i kroppen etter hjelp!
Jeg formelig kunne høre dem rope; 'HJEEEELP! IKKE SLAPP AV! DA FÅR VI VONDT!'
Så da fikk jeg det.. Men nå er jeg på vei opp igjen.
Jeg har fått tak i spirulina, kelp og magnesium.
Tror det er en massivt sterk og god sammensetning for å komme seg opp igjen.
Spirulinaen gir næring og overskudd, kelp hjelper bukspyttkjertelen bl.a og
magnesiumen tar hånd om krampene i kroppen.
Deilig med fristunder. Så nå ser vi frem til en deilig sommer også!
 
Snart middag på gang her. Sees snart igjen håper jeg!