lørdag 30. november 2013

Å få det barnet man ønsker seg. Wow!

Til tross for utfordringer, så har jeg faktisk fått det barnet jeg alltid har drømt om!
 
Jeg husker da jeg var liten, hadde jeg en 'skrikedukke' som hadde svart, krøllet hår og brune øyne.
Skrikedukke er en sånn dukke som hadde platespiller i ryggen og kunne le, gråte, snakke osv.
Jeg ELSKET den dukken. Den hadde plasthode, armer og bein, og selve kroppen
var av tøy, fylt med vatt og med en sånn plateboks i ryggen.
Hun var med meg alle steder. Sov i sengen min, og var sjelden utenfor rekkevidde.
 
 
Hun var så utrolig vakker, denne dukken min, og til tross for at min søster hadde en helt make, så
var min dukke helt spesiell og skilte seg til og med uteseendemessig fra hennes.
Jeg tenkte selv den gang at når jeg ble voksen, håpet jeg at jeg ville få en så vakker datter
som dukken min var.
 
Selv den gang ønsket jeg å bli mamma til verdens vakreste og flinkeste barn.
Jeg kan vel ikke ha vært mer enn 6-7 år... og kanskje frem til tidlig tenårene?
 
 
Nå har jeg altså blitt voksen. Og jeg har fått den vakre datteren min som jeg ønsket meg.
Og det rare er... min datter kunne vært tvillingen til dukken min om dukken hadde vært et ordentlig barn.! Begge har svart hår, nydelige brune øyne, liten nese, rød og vakker munn, og
er elsket himmelhøyt. Jeg tror Gud må ha sett ned på meg og tenkt at jeg virkelig skulle få mitt livs største ønske oppfylt. Bli mamma til verdens vakreste i mine øyne.
 
 
Før vi fikk barn, min mann og jeg, snakket vi om hvordan vi skulle oppdra barna våre.
Vi ble enige om at vi ikke skulle la materialismen råde, og vi skulle lære barna våre å hjelpe til
med arbeidsoppgaver hjemme, alt etter alder. For det er viktig at barna lærer seg å være
så selvstendig som mulig slik at de er rustet til å møte voksenlivet med rak rygg og hevet hode.
 
 
Nå har vi ikke akkurat terpet på det med Mestergullet vårt, men vi har likevel delt på å
la henne være med når vi har f.eks ryddet i oppvaskmaskinen, hengt opp klær, vasket og ryddet.
 
Det jeg ser er at hun er en veldig ordentlig, systematisk og organisert jente. Hun liker å leke
med/i oppvaskmaskinen, styrer på med å organisere tallerker og bestikk inni den, og når jeg henger opp klesvask til tørk, så skal hun 'ligge under klesvasken' og sørge for at alt henger jevnt og fint...
 
Ja, jeg tror hun vil klare seg godt i livet, jeg. Når hun blir større, skal hun få slå seg løs med matlaging også. Tror hun vil briljere der og.
 
Hun er jo ikke Mesterverket vårt for ingenting!
 
 
 
 
 


onsdag 27. november 2013

Mens vi venter...

Snart er det jul.
Vi går inn i adventstiden. Ventetiden.
 
Men vi venter også på andre ting.
Vi venter på en operasjon som vil gi frøkna en større sjans til å stå/gå.
Det kommer til å bli som en ny juletid for oss.
For når det er gjort, så håper og satser vi på at hun kan klare å komme
seg opp og rundt alene etter hvert.
 
Vi ser at hun blir stadig mer mobil, men at anklene hindrer neste nivå i utviklingen.
Så for oss blir det mest sannsynlig to slags jul denne vinteren.
 
Spent! Hold fingrene krysset og ønsk oss lykke til!!!

Det beste som finnes er å være mamma

Før jeg traff min mann, før jeg i det hele tatt visste at min mann fantest,
da jeg var i tenårene, tidlig i 20 årene og der omkring, var jeg overbevist
om at det gikk an å bli like glad i andres barn som i sitt eget.
Jeg var sikker på at det beste som fantest var å få være voksen, få en fantastisk karriere
og bli selvstendig, rik og vellykket- og SÅ stifte familie.
 
Vel, man kan bli fryktelig glad i andres barn. Og man trenger forsåvidt ikke å føde egne barn
for å elske dem som sine egne; man kan være både adoptivforelder, steforelder, fosterforelder
og andre type forelder. Men det å få lov å bli forelder, er (i alle fall for meg)
den aller beste følelsen, den mest vellykkede karriere og den største lykken jeg kan tenke meg.
 
Jeg vet at jeg har tendenser til å bli veldig ekstrem når jeg først går inn for noe, men sånn er jeg.
Målbevisst om å gi alt, fullt og helt, satse alt med liv og lyst, ofrer hud og hår for saken.
Og den beste belønningen jeg får er en rus så herlig og så høy at ingen narkotiske stoffer
kan måle seg med den følelsen. FORELSKELSEN i mitt eget barn.
 
 
Jeg tror ikke det kan kalles annet enn forelskelse. Ren, ubesudlet, ubetinget, ubegrenset forelskelse.
 
Den beste følelsen, selv etter en natt som denne da jeg ikke fikk sove pga magesmerter,
å høre lyden fra andre enden av leiligheten som indikerer at min datter er våken;
først rolig, så mer og mer intens; 'æhæhæh' (i dette tilfellet; mamma, jeg er våken),
romstering og rasling med sikkerhetslåsen i sengeporten, som indikerer at hun
enten holder på å reise seg opp eller snur seg og dytter/sparker i sengeporten.
Hvis jeg er for dypt inne i søvnen når hun våkner, pleier det å gå litt tid før hun klager.
Da er det på tide for mamma å sparke av seg dyna og komme! Dagen har jo begynt for lenge siden- MINST 5 minutter siden!!!
 
 
Så, når jeg kommer inn til prinsessen og sier 'god morgen, pusekatt!' så får jeg hennes
versjon av 'god morgen' tilbake. En deilig lyd.
Og ingen lukter så deilig som hun gjør når hun legger armene rundt halsen min for å bli med
inn i stuen for å spise frokost og se barne-tv. Ingen er mer vidunderlig enn henne når hun
eksisterer... Ingen er så fantastisk i mine øyne som hun er.
Men så er jeg mammaen hennes.
Hun SKAL være feilfri i mine øyne.
Hun SKAL være det mest perfekte barnet JEG vet om.
Til tross for alle de feil og dumheter hun må finne på opp gjennom livet, så skal hun alltid
være det mest perfekte barnet jeg vet om.
For jeg elsker henne. Helt og holdent!
 
 
Jeg kunne ikke fått en bedre karriere enn å bli mor og kone.
Det er det jeg er født til, det eneste jeg har ønsket.
Og jeg skal være det i all evighet. Og kanskje litt lenger!
Jeg kommer aldri til å si opp denne jobben her!

onsdag 13. november 2013

Lillen kan!

Lillen vår er så flink, hun.
 
Hun vet veien hjem.
Hun vet veien til barnehagen.
Hun vet veien til butikken og senteret.
Hun vet hvor bilen står parkert.
Hun vet hvor tante S og baby D bor.
Hun vet hvilken dør som er vår.
Hun vet veien til bybanen.
 
Hun vet hvor snacksen er.
Hun vet hvor yoghurten står.
Hun vet hvor pappa gjemmer seg.
Hun vet hvor hun skal legge ferdigslikkede kjeks.
Hun vet hvor fjernkontrollen og hustelefonen skal være etter maten.
 
Hun vet hvor vi gjemmer ting for henne.
Hun vet hvordan lekene skal være organisert.
Hun vet hvor de skal være når man ikke leker med dem.
Hun vet hvor man skal være når man spiser.
Hun vet alt!!!!!
 
Det er vår lille fine, flinke gullskatt!