Vi har fått oss en (i alle fall midlertidig) lånebestemor.
Hun kommer og koser med Finefrøkna, tar henne med på laaaaang tur,
og de opplever litt gøy med fugler og andre mennesker på oppdagelsesturene sine.
Finefrøkna lyser opp når lånebesta kommer.
Da vet hun at det blir lang tur og masse frisk luft, busker å plukke blader fra
og masse sånt.
Etter turene deres pleier vi å sitt og preike litt om løst og fast.
Hun kom med et uttrykk som jeg syns var så bra og så talende;
'Alle har en stein foran døren sin'...
Noen har bare et lite sandkorn. En bitteliten stein som knapt merkes er der,
mens andre har en kampestein, en bauta! Og det kan være
svært så vanskelig å åpne døren når man har en bauta foran den.
Jeg har selv gått gjennom den lille sprekken i døren jeg fikk åpnet
med den store bautaen jeg har hatt foran min dør.
Nå kjenner jeg at kroppen reagerer, men det er jo naturlig.
Jeg tror jeg har fått bautaen min til å bli litt mindre nå.
Og jeg kommer til å fortsette med å få døren min mer og mer på gløtt
ettersom tiden går. Må bare samle mer krefter først.
Ta en pustepause.
Akkurat her og nå, med radioen på i bakgrunnen, en datter som leker
på rommet sitt med dukkene sine,
og en mann som for en gangs skyld tar seg en fortjent lur,
sitter jeg her og nyter freden.
Vurderer å strikke litt. Holder på å lage en genser til Finefrøkna (hvem ellers?)
Takk for at du finnes, lånebesta! Vi er glade i deg!
Ha en god søndag fortsatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar