Sitter her og leser en artikkel på bt.no om en familie som har fått
to fantastiske, vakre, men dog pleietrengende barn.
To underverk, som trenger ekstra omsorg og beskyttelse.
Se artikkelen her http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Kjetil-og-Ulrikkes-umulige-valg-Skille-seg-Eller-gi-fra-seg-Elena-9-2721150.html#.T979cVKWnKQ
Når man er så heldig at man blir foreldre, blir man vanligvis slitne av barnas aktivitetsnivå, masing og
behov for hjelp til en hver tid. Når man så får barn som trenger et langt større spekter av
hjelp og omsorg, blir man desto mer sliten.
Ikke alle er forunt å ha besteforeldre eller tanter/onkler som stiller opp.
Når man så ikke engang får hjelp fra hverken venner, andre bekjente eller kommunen,
ja, da kan man virkelig få problemer.
Det kreves en helt spesiell kaliber av foreldre til å takle slike situasjoner. Man må hele tiden
være i stand til å jenke seg, forklare, snakke åpent og ikke forvente alt mulig av sin partner, som man ellers gjerne ville gjort.
Det som er en enkel sak for den ene kan være et hinder på størrelse med Himalaya for den andre.
Det har også mye å si hvilken bakgrunn foreldrene selv kommer fra.
Den ene kan ha fått kjennskap og erfaring fra barndommen mens den andre omtrent aldri har
møtt eller sett noen med funksjonshemninger engang, eller kan ha vokst opp med mange fordommer om funksjonsreduserte mennesker og deres likeverd.
Der den ene er sterk kan den andre være svak, og omvendt. Det er vel som oftest en fellesnevner for de fleste parforhold- at man oppveier hverandre.
En ting jeg har lært meg er at jeg tar til meg de gode impulsene jeg får, og lar dårlige impulser prelle av meg.
Lett å si kanskje, men det blir noe man må gjøre- som å gripe fatt i livbøyen for ikke å drukne.
Jeg har selv opplevd å få servert mye 'piss' opp gjennom tiden. Jeg pleide å la alt sånt gå inn over meg, men nå lar jeg bare dem det gjelder får sagt sitt, og så velger jeg å ikke la det få tyngde i meg lenger.
Når så noen kommer og gir komplimenter, lar jeg dem heller lette hjertet mitt og gjøre meg varm og glad.
Det er en prossess jeg som sagt har vært nødt å lære meg, og jeg kan
takke min datter for det.
Jeg kjenner til denne familien igjennom min niese som også er sterkt pleietrengende. Foreldrene stiller opp døgnet rundt for barna sine og har satt alt annet på vent i mange år. Nå er de utslitt. Gi dem mere avlastning så de kan få sove.
SvarSlettStakkars mennesker.
Ja, jeg synes det var ufattelig grusomt å lese at de føler de må gi fra seg et eller begge barna for å få hjelp, eller at de må skille seg for å få hjelp. Det skal ikke være sånn. Men det er som sagt ikke alle forunt å ha noen andre å ty til når man trenger avlastning. Det er noe som heter 'å gå den annen mil'. Det må man mang en gang. Både den 2, 3 og 4 mil...
SvarSlett