Hvor har jeg gjort av airbagen?

Jeg er sikker på at jeg er ikke den eneste som får dager

der man virkelig har svartere samvittighet

og er mer deppa enn hva godt er...

Det er en kvinnes privilegium og forbannelse.

Vi har dårlig samvittighet for alt og ingenting bokstavelig talt.

Og så blir vi deppa fordi vi anser oss som ubrukelige og håpløse skapninger.

Sånn er det med meg også. Ofte.

Jeg har dårlig samvittighet...  fordi jeg har gitt min datter

rene, tørre bleier, rene klær, god mat, all den kjærlighet og omsorg jeg kan,

vært på tur med henne, sett barne-tv med henne,

kost og kysset etter alle kunstens regler...

Jeg har pakket dynen rundt henne og latt henne få anledning til å få en 

formiddagslur i sin lune varme seng, og jeg har latt henne

leke på  rommet med Mikke Mus cd på stereoen.

Og fordi hun har et liv som er bedre enn de fleste andre barns, slik jeg ser det.

Løftes det et øyebryn av uforståelighet?

Hvis jeg hadde byttet ut 'fordi' med 'til tross', så hadde det vært mer forståelig.

Da kunne jeg heller sagt; 

Jeg har dårligsamvittighet FORDI

jeg ikke kan gjøre mer for henne enn jeg gjør,

jeg kan ikke utføre mirakler,

jeg kan ikke helbrede henne for det som er 'galt'

jeg kan ikke erstatte det som ikke er der

jeg kan ikke klare å få henne opp og frem mer enn jeg gjør

jeg kan ikke gi henne et bedre liv enn hun har.

Jeg kan ikke gi henne et språk før hun er klar til å bruke det.

Og jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan si at alt vil bli bra med tiden.

Noen dager er sånne dager med følelsen av å være ubrukelig. Det er da man trenger en airbag.
En emosjonell airbag som demper smellet mot veggen av sår, trist, utilstrekkelig-mamma følelser.