onsdag 14. desember 2011

Endelig kan jeg senke skuldrene og la julen komme

Det er en nesten deiligvond følelse. Min mor kalte det deiligvondt når noe vondt egentlig var en deilig opplevelse- som massasje (hvilket for meg er BARE vondt.. au au au!)

Nå har vi fått bekreftet at vi har et nytt sted å flytte til og begynne det nye året i,
jeg har fått medisiner for å kurere de hovne stemmebåndene, 
sylteflesket koker, gaver til tantene (mine søstre) er nå fikset
og Søta holder på med å lage julepresang til barnehagen sin
(med masse hjelp fra mamma, så klart... hun er jo bare nesten 3...)

I fjor heklet hun grytelapper... ja, du kan bare sitte der og tro at hun gjorde det helt alene!
Hun heter ikke Flinkejenten, min Håpefulle og Diva for ingenting. Dette er en jente som kan ting!
Og hvem vet hvilke grenser hun har eller ikke har?

Jeg har forresten tenkt å foreslå navneendring til henne... Lara Croft! Eller Wonderwoman... vel, litt ung for det, men med tiden.Tutta har futt i seg og liker action! 
Uten hemninger som i dag, ville hun nok vært av typen barn som henger i taklampa og har klippekort på legevakten... akkurat som bestemoren sin!

Min mor, da hun var liten, var en av 'guttene i gaten'. Sloss, lekte ball, røffe leker, og var stadig i ulykker der hun måtte på legevakten og sy. Hang fast i 'spir-gjerder' som var moderne den gang, fikk en kjærlighet på pinne til å kile seg fast i ganen, og rev den ut og dermed endte opp med digert kjøttsår i ganen.
Kallenavnet hennes var 'Fjellet'. Guttene turde ikke å bølle med Fjellet!
Sågar har jeg blitt fortalt at en gang holdt hun og en kompis nesten på å starte en ny bybrann... (sikkert en smule overdrevet...) da de fant ut at de skulle leke cowboy og indianer i skogen, og måtte tenne bål. 
Det viste seg at marken var for tørr, og ilden spredte seg fort oppover fjellsiden. De ble så redde! Så de løp sin vei når de ikke klarte å slukke den. Så kom de tilbake etter at brannvesenet var på plass, og med 
engleuskyldige ansikter spurte de; 'brenner det???'

Jeg tenker meg ofte at min datter ligner fryktelig mye på sin bestemor! Ikke bare utseendet, men personlighet og. En hardbarka, aktiv, tøysete, morsom, og inovativ liten frøken.

Jeg har alltid vært svært knyttet til min mor. Jeg elsket min mor, hun var min sjelsfrende. Jeg føler det som om vi var så nær knyttet til hverandre at (hvis jeg hadde trodd på reinkarnasjon kunne det hende) hun kanskje kom tilbake til meg som min datter. Men nå er ikke mitt trosbilde helt slik at jeg tror vi
blir født igjen... men at man kan være tilstede... ja det vil jeg ikke helt se bort fra.

Vel, jeg får fortsette å overvåke julegaven til barnehagen. Flinkejenten har tatt kvelden. Sover som en stein.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar