torsdag 7. april 2011

Endelig kom han hjem...

Siden jeg var 15 år ca, hadde jeg følelsen av at min mann var på reise, og ville komme hjem når som helst. Det var bare det at jeg ikke visste hvem han var eller hvor han kom fra. Og ikke hvor han befant seg heller. Jeg gikk på en måte rundt og bare ventet.

Så endelig kom han. Det tok veldig mange år før han kom. Jeg var 34 år. Men da jeg så at han var her, visste jeg at han endelig hadde 'kommet hjem til meg'. Det viste seg at han var student, fra Ghana i vest-Afrika. Han hadde valgt å ta mastergraden sin i Europa, og hadde ved en tilfeldighet endt opp med å velge universitetet her i min by. Jeg måtte altså 'importere' min mann fra Afrika, men han er virkelig verdt all ventingen!

Jeg husker at den dagen vi ble kjærester hadde jeg oversatt for ham under en tilstelning vi begge var på. Etter at vi hadde kost oss med frukt, snacks og drikke, snakket litt med folk osv, fulgte han meg til bussen da jeg måtte hjem. Han tok hånden min, og hjertet mitt hoppet ut av kroppen og måtte plukkes opp og puttes i lommen. Vi satt på busstoppet og lot noen busser passere forbi så vi kunne snakke litt til. Vi frøs ganske mye egentlig, men tror ikke vi merket det så godt som vi burde, for vi var litt for opptatt av å fnise, kikke på hverandre og være ordentlig 'fjortiser'.

To dager senere var han på besøk hjemme hos meg sammen med noen andre venner av meg. Han spurte meg om jeg ville bli hans kone, og jeg svarte 'jada, sikkert greit det.'... Men så begynte jeg å lure på hva han egentlig hadde spurt om. Hvis han hadde spurt etter vann, toalettet eller noe sånt, så måtte jeg jo foreta meg noe. Da gjentok han frieriet, og jeg svarte ja! Selvsagt ville jeg det! Han hadde jo endelig 'kommet hjem'! Vi giftet oss ca 7 mnd senere. Og jeg er like forelsket og fascinert av ham den dag i dag som da. Om ikke enda mer! Dessuten har han jo gitt med det vakreste barnet jeg noen gang har opplevd! Så klart hun er den vakreste i verden (for meg iallefall). Hun er jo min datter! Den flinkeste, morsomste, søteste, klokeste... Vel, en mor er vel aldri helt objektiv når det gjelder hennes egne små.

Hver kveld pleier jeg å si (så sant ikke en av oss har sovnet før den andre) 'Takk for at du er min mann og for at du er pappaen til jenten min'. Jeg tar det ikke som en selvfølge at de er her. Derfor er hver dag sammen med dem de største gavene jeg har.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar