Det er kveld. Hjertegull sover. Jeg elsker hjertegullet mitt!
Men dagen i dag har ikke hatt den fineste blondekanten...
Det har vært så hektisk at jeg selv har knapt fått tid til å puste mellom slagene.
Hjertegull har vært i barnehagen og lekt. Hun trives jo godt der!
Men da hun kom hjem, var det en sinna liten kropp!
Og med en sliten mamma som har hatt for mye å gjøre, så ble det
litt time-out og dårlig stemning.
En ting jeg alltid gjør hvis situasjonen er slik at det blir krangel og kjefting
med Hjertegull, er at jeg avslutter ALLTID kjefting med trøstende ord
som ikke nødvendigvis har med situasjonen å gjøre.
Et eksempel kan være som i dag;
Hun slo til maten så den føyk i gulvet, og spratt utover alle steder.
Jeg ble sinna, hun måtte ta time-out mens jeg tørket opp.
Etterpå sa jeg at jeg vil ikke ha noe av at hun oppfører seg på den måten!
Etter at jeg hadde sagt dette, og jeg så at hun forsto at mamma var sinna fordi hun
hadde gjort ugagn, satte vi oss på sofaen, og jeg holdt rundt henne og sa;
'Jeg er så stolt av deg fordi du er så flink i barnehagen og du kan så mye fine ting.
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte selv om jeg er sinnamamma.'
Jeg gjør ikke dette for å bagatellisere oppførselen, for den er jeg klar på at
slikt er ikke OK. Jeg gjør det fordi jeg vet at når man får kjeft og kritikk
kan man lett føle seg uønsket, ensom og trist. Det vil jeg ikke at Hjertegull skal oppleve.
Jeg er sikker på at en del av de som kanskje leser dette, tenker at
jeg er rar eller lite konsekvent, men det er feil.
Jaja, rar er jeg vel på flere måter, men jeg er konsekvent!
Ting må taes på barnets nivå, ikke det nivå det er ment å være på.
Barn er forskjellige. Det som hjelper for oss, hjelper gjerne ikke andre.
Jeg har funnet en metode som ser ut til å funke for oss. Så langt.
God natt, verden. Sliten mamma lengter til sengen.
Sov godt!