torsdag 24. januar 2013

Når dagene ikke helt har blondekant...

Det er kveld. Hjertegull sover. Jeg elsker hjertegullet mitt!

Men dagen i dag har ikke hatt den fineste blondekanten...
Det har vært så hektisk at jeg selv har knapt fått tid til å puste mellom slagene.
Hjertegull har vært i barnehagen og lekt. Hun trives jo godt der!
Men da hun kom hjem, var det en sinna liten kropp!
Og med en sliten mamma som har hatt for mye å gjøre, så ble det
litt time-out og dårlig stemning.

En ting jeg alltid gjør hvis situasjonen er slik at det blir krangel og kjefting
med Hjertegull, er at jeg avslutter ALLTID kjefting med trøstende ord
som ikke nødvendigvis har med situasjonen å gjøre.

Et eksempel kan være som i dag;
Hun slo til maten så den føyk i gulvet, og spratt utover alle steder.
Jeg ble sinna, hun måtte ta time-out mens jeg tørket opp.
Etterpå sa jeg at jeg vil ikke ha noe av at hun oppfører seg på den måten!
Etter at jeg hadde sagt dette, og jeg så at hun forsto at mamma var sinna fordi hun
hadde gjort ugagn, satte vi oss på sofaen, og jeg holdt rundt henne og sa;
'Jeg er så stolt av deg fordi du er så flink i barnehagen og du kan så mye fine ting.
Jeg elsker deg av hele mitt hjerte selv om jeg er sinnamamma.'

Jeg gjør ikke dette for å bagatellisere oppførselen, for den er jeg klar på at 
slikt er ikke OK. Jeg gjør det fordi jeg vet at når man får kjeft og kritikk
kan man lett føle seg uønsket, ensom og trist. Det vil jeg ikke at Hjertegull skal oppleve.

Jeg er sikker på at en del av de som kanskje leser dette, tenker at 
jeg er rar eller lite konsekvent, men det er feil.
Jaja, rar er jeg vel på flere måter, men jeg er konsekvent!

Ting må taes på barnets nivå, ikke det nivå det er ment å være på.
Barn er forskjellige. Det som hjelper for oss, hjelper gjerne ikke andre.
Jeg har funnet en metode som ser ut til å funke for oss. Så langt.

God natt, verden. Sliten mamma lengter til sengen.
Sov godt!

fredag 18. januar 2013

Travle tider!

Sitter her og gjesper på morgenkvisten.
Supertrøtt!
Januar er trolig den tøffeste måneden i hele året, synes jeg!

Hvert år skjer det samme. 
Januar kommer, og inn hagler alle avtalene i helsevesenet.
At man ender opp med 2-3-4 avtaler i uken spesielt denne måneden, 
er blitt en vane. Alle skal sjekke, diskutere, evaluere og kalkulere...
og i mellomtiden prøver man å få pusten igjen mellom slagene,
og prøver å få tid til å sette rompa ned på stolen i 5 minutter...

Denne uken har vi 'bare' hatt to avtaler. Men resultatet de dagene har vært at 
Lille Damen har kollapset og sovnet som en stein på sofaen innen få minutter etter
at vi har kommet hjem. Og om natta har hun våknet og laget litt rabalder.
Jeg prøver bestemt å IKKE stå opp med henne midt på natten, men når hun tilsynelatende får 
ekle drømmer og urolig søvn så er det ikke så lett for en mamma å bare legge seg og sove.

Men jeg er fryktelig stolt av min lille prinsesse. Jeg synes hun er så flink og tålmodig!
I går var vi til en av avtalene våre. De som var tilstede undersøkte henne grundig, 
og hun bare lå der og pratet med oss, prøvde å komme seg ned på gulvet der hun kunne
komme seg rundt alene, men lot likevel de tilstedeværende gjøre sitt.
Vi rakk å spise lunsj der før vi dro hjem igjen, og fikk hilse
på to andre små pionerer. Lille Damen var så full av energi og sprudlehumør
at hun nesten satte bananen i vranghalsen.. Lo og tøyset!
Mamma sin deilige fantejente!

Jeg er så takknemlig for at jeg har henne, at vi bor her og at vi er en fin liten familie.
Det har jeg visst sagt et antall ganger før.

Nå gjenstår det bare at vi får badet vårt tilbake og i god stand igjen.
Vi har hatt rørleggere, murmestere og gudene vet hva der inne hele uka.
Så nå skal det bli deilig å få ting på plass, slippe tråkkingen inn og ut, få bort 
byggestøv og få baderomstingene våre inn igjen der det skal være.
OG kunne ta seg en dusj uten å måtte føle ubehag over et halvveis bad.

Vi sees, folkens. God helg! Lille Damen hilser sine tilhengere!