fredag 27. desember 2013

Julen hos oss 2013

 

Julaften hjemme hos oss

Med fineste Storeflinka i hele verden.
 
 
Julaften morgen måtte Storeflinka så klart få sjokolade og chips
til frokostdessert. Frokostdessert er det gode snadderet
man spiser etter at man har spist vanlig frokost.
Sikkert et Storeflinkafenomen...
 
 
Hun ble så opptatt av å leke med dukkene sine
at hun ikke engang hadde tid og lyst til å være med ut
da jeg måtte i butikken etter noen småting vi hadde glemt.
 
Istedenfor så var hun på rommet sitt og dillet og dallet med
babyene sine. Så da jeg kom hjem, fikk hun kommet seg i
NF Walkeren og da fikk hun trillet
babyene sine rundt i leiligheten.
 
 
 
Vi fordelte gaveutpakkingen på 3 dager pga våre
juletradisjoner fra to forskjellige bakgrunner.
 
Storeflinka fikk en pusekatt med batteri i magen.
Og når den blir slått på så mjauer den, går frem og tilbake og logrer med halen.
Den er sånn gøyskummel... Gøy, og hun tør ta i den til tross for 'pelsen', og fordi den beveger seg og sånt. Skummel fordi den 'lever'.
 
 
Vi har kanskje ikke de største og dyreste gavene og de største haugene av gaver under treet,
men jammen har vi jul likevel.
 
2. juledag hadde vi masse besøk. Naboen med barn og en bekjent fra min manns hjemland.
Da hadde vi peanøttsuppe, and og tilbehør til middag.
Det ble en stor suksess! Herlig!
 
Så, kanskje vi ikke har de mest spektakulære julaftener,
kanskje vi ikke feirer med stor ståhei og stivpyntet stil, men vi har en fin jul.
Rolig, avslappet, fredelig, varmt, godt og hjemmekoselig.
Så feirer vi på vår egen spesielle måte.
En norsk-ghanesisk blanding av kos, tradisjon og fine dager.
 
That's the bottom line.
We did it Our way....

lørdag 21. desember 2013

Lyden av en gladjente!

Vi var ute på tur i dag, hele familien.
Gjorde noen siste innkjøp av gaver.
 
Da vi kom hjem igjen, gikk Storeflinka og jeg en ekstra tur til
det lokale senteret bare for å få brukt opp
den ute-på-tur-energien som hadde bygget seg opp.
 
Vel  hjemme traff jeg naboen.
Hun skulle ut med chihuahuaen sin (som tror den er en grand danois)
Døra vår stod åpen, og vi hørte Storeflinka le så høyt
at naboen bare så på meg og gliste.
Den jenta har en så smittende latter at man klarer ikke la være å le selv!
 
Vi har pakket inn julepresanger.
I morgen blir det rundtur med pakkeleveringer i hytt og pine.
Travel dag da.
Og så skal vi pynte juletreet om kvelden.
 
Gleder meg til jul, jeg.
Vi pleier å ha norsk julaften og ghanesisk 1 juledag.
I år blir det også afrikansk mat (eller blanding av norsk og ghanesisk)
på 2 juledag. Da får vi besøk igjen. Det er i alle fall planen.
Men vi får se hvordan det blir nå i disse omgangsyketider!
 
Nå er det lørdagskveld. Storeflinka og jeg sovnet på sofaen i ettermiddag,
så her høres det ennå jodling og lek på rommet hennes.
Og jeg har slengt meg på sofaen med beina opp og slapper av.
 
Snart tid for film og snacks nå.
Kooooooooos
 
 


mandag 16. desember 2013

Urkvinnens avkom

Som mor kommer av og til urkvinnen frem i meg.
 
Som datter kommer av og til urjenta frem i Damen!
Dette kan best observeres både visuelt og audielt når dusjing pågår.
Ikke at det skal oppfattes som noen som helst form for invitasjon til
hennes dusjetider, men det er virkelig noe jeg finner stor underholdning i.
 
Og det er iblant som et flashback til meg selv i den alderen
Først er det den obligatoriske sytingen...
'neiiiii, MÅ jeg bade? Hvorfor? Jeg er da ikke skitten, og jeg kan jo bare slikke meg ren... som katten...'
Så kommer gleden av å komme inn i dusjen og kjenne det deilige varme vannet renne
over kroppen og gi ro, varme og deilig renhet.
Så høres jubelen. Først stiger stemmen i falsett mens rop av glede høres.
Så, når stemmen ikke lenger kan skrike høyt nok og sterkt nok...
 
...da hører man urjentas brøl!
ROOOAAAARRRRRRR!!!!!
 
Så dusjing er faktisk en ganske artig stund!
 
:-D
 


søndag 15. desember 2013

Fra 0 til 100......desibel

Ok... frøkna har vært syk. Spysyke med masse søvn.
Hun har enten sovet eller spydd i 3 dager. Den 4 dagen var hun mer våken og opplagt,
og vi tok en liiiiiiten tur ut. Måtte jo det når
hun var 'frisk' nok til å finne frem solbriller og joggesko!
Godt tegn, det, men hun var fremdeles stille og sov en del i går.
 
I dag er hun derimot frisk. Det høres....
Hun synger, babler, tyter og maser nok for å ta igjen for de siste 4 dagene som har vært stille.
 
Deilig. Absolutt deilig å få gnagsår i ørene igjen!
 
-Lykkelig mamma-

fredag 13. desember 2013

Luciadagen. Gratulerer tante

I dag er det luciadagen!
Det er også tantes bursdag.
Så vi sier bare Gratulerer med dagen, Tante!
Håper du koser deg med smørgåstårta og luciatog.
 
Ellers er det også fredag, og vi skal ta det helt rolig.
Ingen planer, bare være oss, være sammen, bli frisk og
planlegge julen sammen.
 
Så blir det sikkert pizza, kos og film på oss foreldre i løpet av kvelden.
Pusegullet sover og sover. Bra det når hun får disse
bygene sine med oppkast og utmattelse.
Sist dette skjedde var i vår. Heldigvis ikke daglig kost.
 
God helg, alle sammen!

mandag 9. desember 2013

Juleevangelite i moderne form...

Satt og bladde gjennom facebook, og fant en link til

noen som hadde publisert 'Juleevangeliet for fjortiser'.

Her er det.. Enjoy!

 
«Det skjedde for dritlenge siden at det gikk ut en befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle joine en gruppe: «Vi som vil skrives inn i manntall». Dette skjedde mens Kvirinius var helt sjef i Syria, og gruppa fikk drøyt mange likes.

Josef traska fra byen Nasaret i Galilea, opp til Judea, til Davids by Betlehem, for å signe manntallet sammen med Maria, dama hans, som hadde boller i ommen. Og mens de var der, hevet bollene, for å si det sånn, og Maria leverte varene. Hu pakka kiden inn i noe tøy, og la’n i ei krybbe, for det var ikke plass til dem i herberget.

Det var noen gjetere som var ute i natta og passa på sheepsa sine. Med ett var Herrens engler F2F, og Herrens diggbarhet lyste. Gjeterne bare: «OMG! FTW», og engelen bare: «Slapp av, noobs! Jeg kommer med en tweet om glede, en glede for hele folket: #Frelser #Kristus #jomfrufødsel … og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne en kid som er innpakka i noe tøy og ligger i ei krybbe.»

Så kom engelens followers, en himmelsk hærskare, som ga masse kudos til Gud og retweeta: #Frelser #Kristus, og #ffnor Gud og fred på Jorden blant mennesker som har Guds velbehag»

Da englene hadde tatt kvelden, sa gjeterne til hverandre: «La oss stikke inn til Betlehem for å sjekke trøkket.» Og der fant de Maria og Josef og den lille kiden som læxan i krybba. Da oppretta de en ny gruppe: «Vi som har sett Jesus Kristus, Guds sønn». Folk bare: «Saklig, LOL». Gruppa fikk ikke så mange likes, for å si det sånn, men det var bare i starten, for seinere i livet fikk Jesus sinnssykt mange followers.

Og Maria bare: «#DenFølelsen»
Og gjeterne bare: «Serr? Konge, ass!»


tirsdag 3. desember 2013

Storeflinkas ord!

Finefrøken utvikler språket sitt!
 
Hun har nå utviklet språket sitt med ordene
IKKE og GÅ.
Og så kan hun si KAKE... det er alt som er godt.. særlig sjokolade,
kjeks og kick lakris...
 
Så deilig! Det er så utrolig deilig at hun kan si i alle fall to nye ord!
 
En vakker dag kan hun sikkert snakke like flytende og bra som oss andre.
 
Lykkelig mamma.

søndag 1. desember 2013

Den aller første adventskalenderen.

I år har vi kjøpt julekalendre til Gulljenta for første gang.
De andre årene har hun ikke vært klar for å forstå konseptet
rundt det å åpne julekalendere, men i år er hun stor nok og forstår nok av det hele.
 
I dag er deg 1 Desember OG 1 søndag i advent.
Jeg satt på kjøkkenet og hørte på radioen, da noen nevnte adventskalender,
og jeg husket plutselig at Damens kalender ikke hadde blitt åpnet ennå.
 
Denne kalenderen er av den gode gammeldagse typen med julenissen på og
scenen på bildet viser en varm og innbydende stue med juletre, levende lys og fyr på peisen.
 
Jeg tok med meg kalenderen inn i stuen og hjalp henne å finne luke nr 1.
Jeg åpnet den for henne og tok ut sjokoladebiten inni.
Jeg hadde ikke forventet meg den reaksjonen hun kom med;
 
Hun så på meg med streng mine, og hele hun sa at jeg burde da vite bedre enn
å rote til en julekalender ved å åpne en luke og fjerne innholdet!
Jeg hadde til å putte sjokoladen på plass og lukke luken! BASTA!
 
Kan skjønne det, må vite, at man kan ikke ha sånn uorden som det blir når noen luker er åpne
for det forstyrrer den ryddige fasaden og det fine bildet!
 
Hehhehe må jo flire av den superordentlige jenta vår!
 
... men når det gjelder å spise saltstenger og kjeks, så glemmer hun alt om
å holde orden og renhet.. Da ligger det Rundtom og smuler alle steder!
Med mindre hun da har 'ryddet' dem bort ved å putte dem i håndkleskuffen på kjøkkenet
 
Det er jenta mi det!

lørdag 30. november 2013

Å få det barnet man ønsker seg. Wow!

Til tross for utfordringer, så har jeg faktisk fått det barnet jeg alltid har drømt om!
 
Jeg husker da jeg var liten, hadde jeg en 'skrikedukke' som hadde svart, krøllet hår og brune øyne.
Skrikedukke er en sånn dukke som hadde platespiller i ryggen og kunne le, gråte, snakke osv.
Jeg ELSKET den dukken. Den hadde plasthode, armer og bein, og selve kroppen
var av tøy, fylt med vatt og med en sånn plateboks i ryggen.
Hun var med meg alle steder. Sov i sengen min, og var sjelden utenfor rekkevidde.
 
 
Hun var så utrolig vakker, denne dukken min, og til tross for at min søster hadde en helt make, så
var min dukke helt spesiell og skilte seg til og med uteseendemessig fra hennes.
Jeg tenkte selv den gang at når jeg ble voksen, håpet jeg at jeg ville få en så vakker datter
som dukken min var.
 
Selv den gang ønsket jeg å bli mamma til verdens vakreste og flinkeste barn.
Jeg kan vel ikke ha vært mer enn 6-7 år... og kanskje frem til tidlig tenårene?
 
 
Nå har jeg altså blitt voksen. Og jeg har fått den vakre datteren min som jeg ønsket meg.
Og det rare er... min datter kunne vært tvillingen til dukken min om dukken hadde vært et ordentlig barn.! Begge har svart hår, nydelige brune øyne, liten nese, rød og vakker munn, og
er elsket himmelhøyt. Jeg tror Gud må ha sett ned på meg og tenkt at jeg virkelig skulle få mitt livs største ønske oppfylt. Bli mamma til verdens vakreste i mine øyne.
 
 
Før vi fikk barn, min mann og jeg, snakket vi om hvordan vi skulle oppdra barna våre.
Vi ble enige om at vi ikke skulle la materialismen råde, og vi skulle lære barna våre å hjelpe til
med arbeidsoppgaver hjemme, alt etter alder. For det er viktig at barna lærer seg å være
så selvstendig som mulig slik at de er rustet til å møte voksenlivet med rak rygg og hevet hode.
 
 
Nå har vi ikke akkurat terpet på det med Mestergullet vårt, men vi har likevel delt på å
la henne være med når vi har f.eks ryddet i oppvaskmaskinen, hengt opp klær, vasket og ryddet.
 
Det jeg ser er at hun er en veldig ordentlig, systematisk og organisert jente. Hun liker å leke
med/i oppvaskmaskinen, styrer på med å organisere tallerker og bestikk inni den, og når jeg henger opp klesvask til tørk, så skal hun 'ligge under klesvasken' og sørge for at alt henger jevnt og fint...
 
Ja, jeg tror hun vil klare seg godt i livet, jeg. Når hun blir større, skal hun få slå seg løs med matlaging også. Tror hun vil briljere der og.
 
Hun er jo ikke Mesterverket vårt for ingenting!
 
 
 
 
 


onsdag 27. november 2013

Mens vi venter...

Snart er det jul.
Vi går inn i adventstiden. Ventetiden.
 
Men vi venter også på andre ting.
Vi venter på en operasjon som vil gi frøkna en større sjans til å stå/gå.
Det kommer til å bli som en ny juletid for oss.
For når det er gjort, så håper og satser vi på at hun kan klare å komme
seg opp og rundt alene etter hvert.
 
Vi ser at hun blir stadig mer mobil, men at anklene hindrer neste nivå i utviklingen.
Så for oss blir det mest sannsynlig to slags jul denne vinteren.
 
Spent! Hold fingrene krysset og ønsk oss lykke til!!!

Det beste som finnes er å være mamma

Før jeg traff min mann, før jeg i det hele tatt visste at min mann fantest,
da jeg var i tenårene, tidlig i 20 årene og der omkring, var jeg overbevist
om at det gikk an å bli like glad i andres barn som i sitt eget.
Jeg var sikker på at det beste som fantest var å få være voksen, få en fantastisk karriere
og bli selvstendig, rik og vellykket- og SÅ stifte familie.
 
Vel, man kan bli fryktelig glad i andres barn. Og man trenger forsåvidt ikke å føde egne barn
for å elske dem som sine egne; man kan være både adoptivforelder, steforelder, fosterforelder
og andre type forelder. Men det å få lov å bli forelder, er (i alle fall for meg)
den aller beste følelsen, den mest vellykkede karriere og den største lykken jeg kan tenke meg.
 
Jeg vet at jeg har tendenser til å bli veldig ekstrem når jeg først går inn for noe, men sånn er jeg.
Målbevisst om å gi alt, fullt og helt, satse alt med liv og lyst, ofrer hud og hår for saken.
Og den beste belønningen jeg får er en rus så herlig og så høy at ingen narkotiske stoffer
kan måle seg med den følelsen. FORELSKELSEN i mitt eget barn.
 
 
Jeg tror ikke det kan kalles annet enn forelskelse. Ren, ubesudlet, ubetinget, ubegrenset forelskelse.
 
Den beste følelsen, selv etter en natt som denne da jeg ikke fikk sove pga magesmerter,
å høre lyden fra andre enden av leiligheten som indikerer at min datter er våken;
først rolig, så mer og mer intens; 'æhæhæh' (i dette tilfellet; mamma, jeg er våken),
romstering og rasling med sikkerhetslåsen i sengeporten, som indikerer at hun
enten holder på å reise seg opp eller snur seg og dytter/sparker i sengeporten.
Hvis jeg er for dypt inne i søvnen når hun våkner, pleier det å gå litt tid før hun klager.
Da er det på tide for mamma å sparke av seg dyna og komme! Dagen har jo begynt for lenge siden- MINST 5 minutter siden!!!
 
 
Så, når jeg kommer inn til prinsessen og sier 'god morgen, pusekatt!' så får jeg hennes
versjon av 'god morgen' tilbake. En deilig lyd.
Og ingen lukter så deilig som hun gjør når hun legger armene rundt halsen min for å bli med
inn i stuen for å spise frokost og se barne-tv. Ingen er mer vidunderlig enn henne når hun
eksisterer... Ingen er så fantastisk i mine øyne som hun er.
Men så er jeg mammaen hennes.
Hun SKAL være feilfri i mine øyne.
Hun SKAL være det mest perfekte barnet JEG vet om.
Til tross for alle de feil og dumheter hun må finne på opp gjennom livet, så skal hun alltid
være det mest perfekte barnet jeg vet om.
For jeg elsker henne. Helt og holdent!
 
 
Jeg kunne ikke fått en bedre karriere enn å bli mor og kone.
Det er det jeg er født til, det eneste jeg har ønsket.
Og jeg skal være det i all evighet. Og kanskje litt lenger!
Jeg kommer aldri til å si opp denne jobben her!

onsdag 13. november 2013

Lillen kan!

Lillen vår er så flink, hun.
 
Hun vet veien hjem.
Hun vet veien til barnehagen.
Hun vet veien til butikken og senteret.
Hun vet hvor bilen står parkert.
Hun vet hvor tante S og baby D bor.
Hun vet hvilken dør som er vår.
Hun vet veien til bybanen.
 
Hun vet hvor snacksen er.
Hun vet hvor yoghurten står.
Hun vet hvor pappa gjemmer seg.
Hun vet hvor hun skal legge ferdigslikkede kjeks.
Hun vet hvor fjernkontrollen og hustelefonen skal være etter maten.
 
Hun vet hvor vi gjemmer ting for henne.
Hun vet hvordan lekene skal være organisert.
Hun vet hvor de skal være når man ikke leker med dem.
Hun vet hvor man skal være når man spiser.
Hun vet alt!!!!!
 
Det er vår lille fine, flinke gullskatt!


tirsdag 29. oktober 2013

Min lille uoffisielle spørreundersøkelse- er vi alene?

Angående søvnproblemer...
 
Jeg tok en aldri så liten uoffisiell spørreundersøkelse på facebook
angående dette med søvnen hos våre barn med CDPX1.
 
Resultatet ble at alle som svarte kunne fortelle at deres barn-
uavhengig av alder, geografisk beliggenhet og alvorlighet av diagnosen-
har problemer med søvnen. Alt fra at de må ha c-pap, oksygentilførsel,
pustestansalarm, insomni og søvnapne.
 
På en måte tenkte jeg 'PUH, jeg er ikke alene, VI er ikke alene...
På en annen måte tenkte jeg... 'stakkars barn som skal være nødt å leve med dette, for ingenting sliter en mer ut enn å aldri få skikkelig kvalitetssøvn!'
 
Så da får vi bare leve med den situasjonen. Den kan bedre seg ettersom barna våre vokser opp,
det kan hende at legestanden finner løsninger som kan gi bedre søvnkvalitet
og mer naturlig søvnmønster for barna våre...
Men inntil da får vi leve med det.
Og gjøre det beste ut av situasjonen.
 
Det er for øvrig et vanlig fenomen for mennesker i alle aldre
som har opplevd enten medfødt eller tilegnet funksjonshemning og/eller mentale/psykiske
sykdomstilstander som gjør at de også kan være utviklingshemmet på den måten,
at de får problemer med søvnen. Det er som om kroppen ikke kan produsere nok melatonin, søvnhormon. Derfor blir man gjerne tilbudt melatonin i medisinform.
Det hjelper noen, men ikke alle. Av og til trengs det mer enn  bare melatonin.
Men det må vurderes i hvert tilfelle.
 
Det er viktig at man har nær kontakt med sine leger og støtteapparat i disse tilfellene.
Nevrologer og andre spesialister kan veilede riktig behandling.

søndag 20. oktober 2013

Hva kommer FØR et A-menneske?

 
 
Et 'A-menneske' er et menneske som er kjent for å våkne tidlig, starte dagen tidlig, og legge seg tidlig. Et 'B-menneske' er det motsatte- en som våkner seint, starter dagen seint, og legger seg seint.
 
Hva er man når man starter dagen tidligere enn et A-menneske?
Et -A menneske?
 
Vel, der er vi... et A-menneske blir nesten å regne for B-menneske for oss...
 
funny sleepy photo: sleepy kitty sleepy-Kitten_zps79b6e888.gif
 
Selv Amish folkene våkner senere.... De våkner liksom litt sånn ut på ettermiddagen, de
i forhold til oss...
 
Har prøvd alt, men det er vanskelig for en fin frøken å lukke øynene og la
stemmebånd og en aktiv kropp slappe av og hvile når den har fått sove
noe skarve timer... Man får lopper i blodet av å være i ro...
 
ZZZZZZZ...
 
 
 
 

tirsdag 15. oktober 2013

Don't mess with a sista's fro!!! That's a no-no!!!

Tror de fleste som følger oss har fått med seg at lille Storeflinka
er både litt av en diva iblant og veldig veldig JENTE!!!
Hun vet akkurat hva som skal til for at HUN skal føle seg fin, og nåde dem
som prøver å kludre med HENNES planer...

Dette har hun hatt siden hun var født.
Og hun VET hun er fin når hun får lov å pynte seg.
For det har mamma sagt til det kjedsommelige!
 

Hårbøyle.... Med glitter og blomster er man veldig fin!
 

Med mamma sin klype er man fantejente og full i tull



Blomst i håret er kjempevakkert!

I dag hadde hun fine musefletter og rosa sløyfeklemmer. Og siden det var veldig kaldt,
fant jeg frem lua og tok den på henne.
Umiddelbar reaksjon var et blikk som sa til meg; Hvordan VÅGER du?

Med en noe hormonell mamma som også var lett å få sur,
så var en krangel om lue ikke noe artig start på dagen.

Det endte med at for å få frøkna med meg ut, satt i vognen og til barnehagen
uten å dra henne etter meg, måtte jeg godkjenne at lua kom av i dag.

Kan skjønne det at hun IKKE kan ha lue på når hun har så fint hår! Det går bare ikke, det!

At mamma ikke kan skjønne det!!!!!
Man kludrer ikke med en dames hår!!!
 


fredag 11. oktober 2013

Leke så fint. Så velsignet normalt!

Nå har det skjedd igjen- et av de mange velsignet normale underverkene
som jeg setter så overmåte pris på!
 
Lille Gulljenta leker med dukker og kan rollespill!
Det er jo noe 'alle' tar for gitt, men for meg, for oss, er hvert sånt steg et mirakel
rett og slett. Intet mer, intet mindre!
(Og folk får bare synes jeg overdriver min oppfattelse, men det driter jeg i, faktisk)
 
 
 
Og i tillegg er det så deilig å kunne se at hun prøver så iherdig å stå opp!
Hun kommer seg rundt mye lettere. Deilig
 
Men nå er det gøyeste at hun leker med dukker!

tirsdag 8. oktober 2013

Striper i pannen.. fascinerende!

Min lille raring...
 
Hun trenger ikke å ha verbalt språk for å kommentere folks utseende...
 
Som 4-åringer flest, er hun nyskjerrig på så mye. I dag var det
rynker i pannen hos en dame.
 
Søta satt på fanget, koste og hadde det så godt atte... Så så hun opp i ansiktet
til damen, og strøk forsiktig en finger over pannen hennes der hun hadde rynker.
 
'Ser du at jeg har sånne striper i pannen? Det har ikke mamma fått ennå'
sa damen. Da smilte lillegullet og la hodet inntil skulderen
til damen og koste henne godt.
 
Sånt kan man få aldeles hjertebank av!
 
 


tirsdag 24. september 2013

Så gøy å leke ute!

Kom og hentet en strålende blid jente i barnehagen i dag.
Hun koste seg kjempemye på dissen (husken),
og hun strålte om kapp med solen!
 
 
Tenk å disse (huske) på storejentemåten! DET er gøy det!
(selv om faren for å falle av er litt større enn for andre, men da er en trygg voksen bak
god å ha!)

mandag 23. september 2013

Slik er en ekte prinsesse!

Hun er bestemt (les sta), hun er omgjengelig og populær
hun er fokusert og kjærlig
hun er flink til det hun setter seg fore.
 
Og hvordan ser en ekte prinsesse ut?
 
Slik:
 


lørdag 21. september 2013

Sangen om den lille grønne frosken

Morgenscenario her hjemme;
 
Lillegull dusjer. Hun synger for full hals, dusjhodet er blitt mikrofon for øyeblikket.
 
Jeg koser meg med å høre den udefinerbare sangen som bare hun vet hva er.
Så begynner hun å le, og hun gjør grimaser mens hun ler og synger.
Jeg tenker; der har hun de rykningene igjen!
Så skjønner jeg hvilken sang hun synger!
 
'M-Æ sa en liten grønn frosk en dag.
M Æ sa en liten grønn frosk...'
og sangen avsluttes med
'M-Æ M-Æ M-Æ-Æ-Æ...'
 
Det er DEN sangen hun synger. Det er de grimasene hun lager!
Hun er jo lille grønne frosken, jo!
Og når mamma synger med, da blir det gøyere kan du tro!

fredag 20. september 2013

Miss Congeniality... Frøken Populær!

Det er rart å se- og høre at datteren vår er så populær som hun er!
Hun har alltid vært et elskverdig barn, og har alltid hatt mange som vil leke med henne
i barnehagen og sånn, men nå har hun kommet i storegruppen.
Og der er det nesten kamp om hvem som skal få være nærmest...
Det er meldingen vi får hver gang vi kommer og henter henne.
 
Forleden dag, da det hadde vært deilig temperatur og solskinn på ettermiddagen,
lå hun ute i gresset med pedagogen sin, og vips, kom noen gutter
bort for å være med henne. Og frøkna la hodet sitt i fanget til denne ene gutten...
Han satt lenge med hodet hennes i fanget, strøk henne på hodet, og etter en stund var det visst nok.
 
Hun har så vidt begynt å lære å tegne bokstaver!
Tenk, mitt lille geni kan tegne bokstaver med påholden penn!
Hun synger, kommer med nye ord som 'vovv vovv' og 'mamma', og jammensanten
opplevde vi ikke et aldri så stort mirakel forrige uke!
Hun klarte å komme seg opp og STÅ i sengen sin!
Tenk, hun stod! Helt til hun oppdaget mamma i døren... da seg hun sammen og flirte uskyldig.
 
Det første barna i barnehagen spør om når de kommer om morgenen er om hun kommer!
Hun har mange venner, og rett som det er, når vi er ute og går og treffer nabobarn, så
roper de HEIIIII! til henne! Deilig for et mammahjerte og pappahjerte å oppleve!
 
For øvrig holder hun på å utvikle en dusjoperette. Det høres sånn ut i alle fall.
Hver gang hun dusjer, skal hun øve. Dusjhodet blir mikrofon, og hun jodler og synger
for full hals.
 
Flink å rydde har hun blitt og. Alt skal ha sin plass.
Fjernkontroll og hustelefon skal ligge i stolen etter måltidet, kjeksene i skålen hun
gjerne får til å kose seg med, skal stå i skuffen hennes til neste gang.
Jepp, hun har alt på stell.
 
Det var dagens lille skryteinnlegg fra stolte mammaen!
Ha en fin helg!

tirsdag 3. september 2013

Et lite eventyr... (jada, litt goofy av meg, men pytt pytt)


 
Det var en gang en prins som kom til kongeriket Norge.
Han vant sin prinsesse og de giftet seg
fordi de elsket hverandre så mye! Og de bygget opp sitt eget rike og var konge og dronning der.
 
 

 Etter en stund ble de velsignet med en vidunderlig prinsesse. Og hun ble så vakker at hun stjal alles hjerter samme hvor hun var. Både kongen og dronningen var helt fortapt i sitt vakre, vidunderlige og sterke barn.
 
 
 
Prinsessen viste seg å være mer enn en prinsesse. Hun ble et forbilde for svært mange. Hun ble et eksempel på hva livet kan gi en, og hva styrke, bestemthet og egeninnsats kan gjøre, og hva man kan oppnå hvis man får hjelp av sine trofaste tjenere!


 
Dronningen av det nye kongeriket ble oppmerksom på hvilken fantastisk gave hun hadde fått i livet sitt! En konge som hadde høy intelligens, enorm innsatsvilje, oppofrelse og kjærlighet til sine nærmeste, og en utstråling som kunne få de fleste til å føle seg glad og trygg. I tillegg så hun hver eneste dag, at bare det å bli vekket av en vakker og fantastisk gullprinsesse, var en glede til tross for at hun var trøtt og sliten til tider.
 
Det lille kongeriket vokser seg fremdeles sterkere og sterkere. De tre som regjerer i det har ubegrenset kjærlighet til hverandre, og de passer så godt sammen. Sammen når de nye høyder hver dag. Og gledene de ser hver dag, er gleder som få andre nyter like sterkt.
 
Må vi alltid få være like sterke, oppleve nye gaver og gleder hver dag, og alltid være så heldige som vi er, som har så godt nettverk rundt oss som hjelper prinsessen og foreldrene. Deres innsats er verdt så utrolig mye!
 
 


mandag 2. september 2013

VOGUE


 
Ja, så har det skjedd! Det vi har regnet som en
soleklar ting her i verden...
 
Divagullet og moren har havnet på forsiden av Vogue!
 
 

 
 
I alle fall sånn på liksom! hehehehehehe
 
En venninne på facebook koste seg med bildet, og vips, der var vi
i motebladet.
 
Er man diva og mamma så er man Diva og Mamma...
 
 hihihihi

torsdag 29. august 2013

Sliten blir man av å være på HABU!





Vi hadde en av våre halvårlige kontroller på HABU i går.
 
Alt gikk bra, og de var veldig glade for å se utviklingen,
men frøkna brukte så mye energi og var så flink
at da hun kom hjem var hun helt utslitt.
 


Hun er veldig glad i å leke med grytene i skapet og nederste skuff i komfyren
og plutselig oppdaget vi at det var veldig stille på kjøkkenet.
 
Så da måtte mamma gjøre noe for å belønne snuppegullet sitt.
Hun fikk en liten pakke 'Hello Kitty' duplo på vei hjem,
og til frokost i morges fikk hun sveler med smør på.
 
 
Da måtte hun bare legge seg ned på gulvet og nyyyyte.
Liflige lyder av 'mmmm' og 'mammmmnamm' lød i stuen.
Og da fikk hun ta med seg så hun kunne dele med vennene i barnehagen også
 
Stolte mamma...
 
 
 
 

tirsdag 27. august 2013

Gull, røkelse og myrra!

Da Jesus var født, fikk han i gave fra De Tre Vise Menn
gavene Gull, Røkelse og Myrra.
Det var gaver verdt en konge, en Gud.
 
Disse gavene var svært dyrebare. Gull var regnet for å være magisk. Den velluktende Røkelsen
symboliserte høytid, og Myrra har blitt brukt mot en rekke sykdommer.
Så det er viktige, verdifulle gaver som Jesusbarnet fikk.
 
Jeg ble tilskyndet til å lese meg opp på frankinsence (røkelse) og myrra for en del måneder siden,
og fant ut at det virker verdt å prøve. Både for meg og min familie.
Jeg synes det har fått utrolige virkninger! Jeg merker at på meg selv er smertetoleransen
sterkere ved fibromyalgien, og det virker som at i de periodene der jeg glemmer myrrakapslene mine,
så har jeg VELDIG mye vondere i muskelfester i albuen, hendene og i nakken f.eks.
 
Jeg har brukt myrra og frankinsence som eteriske oljer i jojobaolje og massert
min datters føtter fra hoften og ned til tærne. Og etter at jeg begynte med denne massasjen,
har hun kommet opp i krypestilling og kan gå på knærne.
 
Nå sier jeg ikke at det vil funke for alle, for jeg har ingen dokumenter som beviser
mine observasjoner, jeg har ingen harde fakta sånn sett, men jeg ser jo selv hva disse oljene
har gjort for oss.
 
Jeg har begynt å smøre oljeblandingen i pannen og tinningene når jeg har skikkelig vond hodepine.
 
Sammen med all den treningen min datter får, så tror jeg disse oljene har gjort noe med henne.
 
Kan godt hende jeg har nevnt dette før, men en god ting kan ikke gjentaes for ofte.
 


onsdag 21. august 2013

Likhet for alt...

Min datter har arvet mine uvaner...
 
Da jeg var liten (og egentlig har jeg uvanene fremdeles), måtte jeg ha likhet for alt
på begge sider av kroppen. Ellers følte jeg at det ble en merkbar ubalanse
i alt. Hvis jeg tråkket i en dam med høyre foten, måtte jeg tråkke i dammen med venstre fot og.
Hvis jeg slo meg på venstre arm, måtte jeg i alle fall være borti noe med høyre arm også
for at det ikke skulle føles ujevnt.. Så og si alt måtte være likt på begge sider...
Et særtrekk som jeg sikkert er en av svært få som har...
Jeg har det litt sånn enda at jeg lett kan føle ubalanse i kroppen
hvis det blir for mange ulikheter, kan man si...
 
Min datter er akkurat lik meg sånn sett.
Kysser jeg det ene kinnet, må jeg kysse det andre og.
Vasker jeg en hånd, må begge vaskes.
Osv osv osv...
 
Tro det eller ei... Jeg er stolt av henne og at hun ligner meg mer og mer.
Selv om det er mine merkelige karaktertrekk
og uvaner slik som dette
 
 
 
http://flyfishchick.com/images/ISecondThatEmoticon_12047/smile.jpg

tirsdag 20. august 2013

Frøken Fabelaktig og den magiske damen


 


 Den vidunderlige jenta vår...

Da har vi vært gjennom ca 2,5 uker fulltid i nye barnehagen.
Vi har blitt bedre kjent med støttepedagogen, og vi ser stadig nye
fremskritt hos lille Diva.
 
 
 
Lille Diva har fått mange nye venninner på samme alder, og hun har fått
noen 'kjærester' som synes hun er veeeldig søt...
...og mamma og pappa må vel snart ta jegerprøven for å holde fremtidige friere unna...
 
Den nye støttekontakten har fått en god tone med Lille Diva.
Hun ser nesten ut til å ha en magisk innvirkning på henne, for Divajenten kan
både klatre litt, jobber hardt med å reise seg, og hun både synger, lever seg inn i eventyr
og leker så flott med de andre så vel som for seg selv.
 
Lille Diva får så god pleie og hjelp i nye barnehagen, at det gleder et mammahjerte å se
at hun blir glad når vi går til barnehagen!
Og når så mirakeldamen (nye støttepedagogen) kommer inn, så kan mamma bare gå...
 
Og det gleder meg så mye at også fysioterapeut og andre ser en utrolige fremgangen!
Og snart får vi knebeskyttere til henne. Da kan hun gå mye mer rundt omkring for seg selv.
 
Mamma er glad, lykkelig og stolt!
 

søndag 11. august 2013

Mirakler skjer hele tiden nå!

Vi er inne i en magisk tid.
Det skjer mirakler rundt oss hele tiden. Det er nesten litt overveldende!
La meg få liste opp noen eksempler...
 
Storeflinka, vår datter, når nye steg i utviklingen sin hele tiden.
Ting som vi ble forespeilet ville neppe skje, skjer så fort at vi knapt klarer å følge med.
Hennes kognitive utvikling blir mer og mer aldersriktig, hennes problemløsninger
viser så høy intelligens! Hennes vilje, styrke og stolthet over det hun gjør
viser at hun har pågangsmot og evner som vi ikke hadde forestilt oss.
 
 

 
Hun har f.eks ikke hverken likt eller klart å leke med dukkevogn før.
Nå bruker hun den hver dag og går på knærne mens hun dytter den foran seg.
Hun har funnet ut at den kan brukes til å forflytte flere ting samtidig,
så da fyller hun den opp med leker, kjører den avgårde til der hun vil, og enten legger fra seg
lekene sine, eller kommer for å vise oss hva hun har gjort.
Da vet hun at hun får umåtelig med skryt! Og det er jo
 alltid godt å få.
 
 
Foruten vår datters fantastiske dager, skjer det mirakler ellers og!
Gode nyheter fra kjære folk som er syke, som merker bedring,
problemer eller kriser som bare plutselig løser seg enten for oss eller for våre nærmeste venner,
anledninger til å utføre viktig arbeid- og anledningene til å binde kontakter med de rette folkene
for å belyse viktige saker!
 
Det er så mye fantastisk som skjer akkurat nå! Jeg kan jo ikke gå inn på detaljer av personvernhensyn, men jeg må si jeg er i en slags 'HALLELUJAH! stemning over alt de gode som skjer. Takknemlig er jeg! Og jeg håper vi får leve i disse fantastiske tidene lenge ennå!
 
Mirakler skjer, man må bare vente på dem. Når de så skjer, så blir man så lykkelig!
 
Takk Gud for dette!

onsdag 7. august 2013

God oppstart i barnehagen! Mamma sin flinkeste flinka har briljert!





Jeg er så stolt av mitt lille avkom!
Ikke bare det at jeg er heeeeelt upartisk fortapt, heeeeeeeelt objektivt mener at hun er tidenes
mest vidunderlige vesen (selv kl 03.30 om natten etter et par timers babbel)
men hun har også vist sin personlighet, den blide, imøtekomne, men likevel blyge side.

Jeg har gruet meg for å bytte barnehage, og for hvorvidt det ville bli vanskelig for Søta å skifte miljø når hun hadde gått så lenge i en og samme barnehage og stortrivdes der.
Men jeg må si at det har gått overraskende fint!

Vi hadde en 'treningsuke' i forrige uke, uken før oppstart, der vi kom på besøk,
var der til etter lunsj, og så gikk vi hjem igjen. Sånn bare for å ha vært der
og blitt litt kjent med personale og de første barna.
Det gikk greit, men det var litt skummelt og for frøkna...
 
Da spes.ped var på plass på mandag kom hjertene frem igjen.
De hjertene jeg har forklart om før; de som lik såpebobler flyter i luften, men at det bare er hjerter!
Så da er lykken total. Og det må da være spesielt for spes.ped å få høre at
omtrent det eneste vi har fått høre hele ferien er hennes navn..
DET er kjærlighet det!
 
 
I helgen som var, lekte vi så fint på lekeplassen til en annen barnehage.
Og jeg fikk lov å leke på dissen (husken) for første gang siden barndommen!!
Tror jeg koste meg minst like mye som Storeflinka!
 
 
Hun har blitt så flink til å både krype og gå på knærne, og nå syns hun det er gøy å klatre og!
 
Som jeg har sagt før (og sikkert gjentar til det kjedsommelige),
jeg elsker alt som er så velsignet normalt!
 
 

søndag 21. juli 2013

Som mor, så datter... arvelige rarieteter?

Jeg må flire stort her av min datter!
Hun ligner meg så mye av og til at jeg blir rent forfjamset!
Det er som å se en minimeg, en refleksjon av meg selv på samme alderstrinn.
 
Da jeg var liten, elsket jeg å lete etter- og prøve å krype inn i de minste, trangeste stedene
jeg kunne finne. Jeg letet alltid etter MITT krypinn, mitt kosested, mitt hemmelige sted.
Det ble gjerne i hjørnet bak sofaen, inni et skap, under kjøkkenbenken osv.
 
Min datter er en tro kopi av meg sånn sett. Hun prøver å finne sine kosesteder.
Hun åler seg under sengen. Der er det kanskje 20-30 cm klarering i høyden for å komme
under. Der har hun lekene sine og der kan hun ligge lenge.
Hun prøver stadig å klatre opp på nederste hylle i kjøleskapet. Hvorfor der aner jeg ikke.
Jeg antar at det kan ha sammenheng med at der finnes yoghurten.. godsakene..
Og hun kommer NESTEN til stedet alene.
 
I dag har hun prøvd å få hodet inn i en lykt jeg har på salongbordet.
Jepp.. prøvde å krype inn i en sånn liten lykt som man har telys i!
 
Hun er definitivt mitt barn, ja!
Lurer på om disse merkelige tingene er arvelig.
Jeg tror ikke det er noen som har lært henne dette...
 
Hun er nå herlig, da! Fantastisk herlig!

torsdag 18. juli 2013

Samtalen mellom anden og grisen...

Noen som har sett 'Timmytid'?
Min datter har figurer av anda og grisen.
De står i kjøkkenvinduet, hvor hun liker å sitte på stol ved og leke
mens vinduet er åpent og radioen er på,
og mamma lager middag.
 
I morges satt hun på kne på stolen sin og lekte med anda og grisen.
Så oppdaget jeg at hun faktisk lekte rollespill med dem.
Hun lot som at anda sa noe mens hun bevegde på den,
så var det grisens tur. Den 'snakket' og hun bevegde på den.
Så vridde hun dem mot hverandre som om de så på hverandre.
 
Lurer på hva de sa til hverandre...

onsdag 17. juli 2013

Lille frøken husmor...

Storeflinka har vært så flink å hjelpe til hjemme i dag!
Hun rydder og steller, flytter stoler og hjelper med klesvasken
Og ingenting stopper henne når hun har satt sine mål.
 
Og er der et hinder som hun finner vanskelig å forsere, så roper hun
på WAWA! Da kommer mamma 'løpende' så fort hun kan,
og gir en liten håndsrekning så frøkna kan fortsette.
 
I dag har hun flyttet badestolen sin fra rommet sitt til dusjen. Alene.
Hun har hjulpet meg til å sjekke klærne som hang til tørk,
og hun redde sengen sin så fint at mamma måtte 'hjelpe' etterpå.
 
Det er så fantastisk å se. For bare uker siden lå hun mest på gulvet og hadde trøbbel
med å få seg opp på alle fire, og også trøbbel med å klare å krype.
Nå kryper hun omtrent hele tiden. setter seg opp og er nesten ikke
i liggestilling på gulvet. Glede glede glede!
 
Ha en fornøyelig dag! Vi skal snart ut på tur.

tirsdag 16. juli 2013

Vi gleder oss over fremgangen!

Jeg må innrømme at jeg for tiden ser mirakler utfolde seg
nesten minutt for minutt! Jeg har bedt, drømt og håpet så mye
at vår prinsesse skulle klare å bli mer og mer selvstendig, og at jeg/vi
skulle slippe å måtte løfte og bære så mye nå som hun vokser seg større.
Jeg har bedt 'alle makter' om å gripe inn, for ting har virket så tregt!!!
Så tregt og langsomt at jeg til tider nesten har ønsket å gi opp håpet.
 
Men, nå har altså Prinsessa av hele verden og universet blitt så mobil!
Jaja, hun løper ikke rundt i gata på sparkesykkel eller spiller fotball, men
hun kommer seg rimelig raskt og lett opp på alle 4 og kommer seg frem
i krypestilling. Hun forserer dørstokkene med terskeleliminatorne
som om de ikke var der, og når hun får hjelp fra oss ved å holde tomlene våre,
så valser hun avgårde på knærne som om hun aldri har gjort annet.
Og nå vil hun opp og stå på beina og!
 
Hvor vil dette ende? Vel, kanskje en vakker dag løper hun, hopper hun,
og går hun som alle andre. Og inntil da er det ingen som kan stoppe henne!
 
Hipp hurra for miraklenes tid! Den er ikke over!

Bilde: Flinka står! Ville ikke sitte

fredag 12. juli 2013

Min nådeløse opprensking

Det er få ting jeg finner mer motbydelig enn å få trykket
en artikkeloverskrift opp i fjeset som lyder noe slikt som
'Mor slår barnet sitt vegg imellom'
'Se faren som misbrukte babyen'
'Her ser man XXXX gjøre XXXX med XXXX'
osv osv osv..
 
Jeg finner det så motbydelig å lese om seksuelt misbruk at både barn i alle aldre, kvinner og menn
som har blitt gjort forsvarsløse, og av eldre som ikke kan forsvare seg.
Like ille er det å få presset på seg en artikkel eller reportasje om dyr som mishandles på like måter.
 
Jeg skrev derfor en advarsel på min egen status på facebook for en del måneder siden, der jeg skrev
noe tilsvarende med
'HVIS NOEN LEGGER UT LINK TIL REPORTASJER OG ARTIKLER OM MISHANDLING
VIL JEG FJERNE DISSE FRA MIN VENNELISTE'
 
Jeg har blitt spart for slike linker siden da, men i dag kom første
opp fra en på vennelisten... Link til en filmsnutt der en
barnepasser angivelig skal ha slått et barn.
Det var nok for meg å bare lese overskriften til å vite hva det handlet om.
Så da blokkerte jeg den personen umiddelbart.
 
Det gjør meg så ubeskrivelig dårlig inn i margen av min eksistens å oppleve
som handlingslammet utenforstående å vite om at noen har vært
nødt til å oppleve et helvete. Et helvete de overhode ikke er skyld i selv.
Det smerter hele min eksistens å vite at slike sataner får lov til å leve
og komme unna med mishandling i så lang tid som de gjør, samme hvilken form for
mishandling det gjelder.
 
Jeg vil selv velge om jeg vil lese om disse historiene.
Hvis noen av mine venner og kjente skulle noensinne oppleve å bli mishandlet,
skal jeg da risikere å ha blitt så 'hardhudet' at jeg ikke tror på dem?
Nei, jeg velger å ikke oppleve helvetet til ofrene for å spare meg selv og mine.
Jeg vil ikke ha styggere bilder på netthinnen enn det man ellers får gjennom media.
 
Et sted må jeg kunne sette grensen. Og dette er min grense.
Ingen nåde. Jeg sletter alle som legger ut slike linker slik at jeg kan se det.
 
Denne mammaen setter foten ned! 

onsdag 10. juli 2013

Du kan tro hun er flink!!!!!!

Vi jubler og skryter i vilden sky!
Storeflinka, som hun nå kjennes best som, er så utrolig flink
til å krype! Hun svinger seg opp på alle fire og streber seg fremover
som om det ikke var noe problem...
 
Jada, det er ikke den typiske krypingen som 'alle' barn pleier
å gjøre, men hun KRYPER!!!!!
 
Musklene hennes virker sterkere og sterkere for hver dag,
og kontrollen over dem blir bedre og bedre.
 
I kveld krøp hun sågar over dørstokken for å komme inn til meg og kose!
 
Er det rart vi er stolte???

søndag 7. juli 2013

En epoke er over...

Det er rart med det, men jeg må si jeg var trist
den dagen jeg måtte si takk for oss i barnehagen.
 
Min datter har gått i en fabelaktig flott barnehage siden hun var 11 mnd gammel.
Nå må hun bytte barnehage fordi den gamle ikke er handikapptilpasset.
Den er nemlig bare 'midlertidig' på ubestemt tid.
 
Vi har vært så fornøyd med barnehagen vår. Vi har vært trygge,
 hun har fått den beste oppfølging og fått masser av kjærlighet.
Og nå skal vi til en liten barnehage i nabolaget.
 
Det virker jo som at den nye barnehagen også har godt miljø, men
det er jo sånn at når man ikke kjenner dem, vet man ikke
hvordan de er. Men det lærer vi nok snart.
 
Men det var trist å si 'ha det bra'.
Jeg felte faktisk noen tårer...
 
Sånn er det.
 
La oss håpe vi opplever samme gode forholdet i nye barnehagen


fredag 28. juni 2013

En stille tid for meg selv til å tenke

Ok, det er ikke nødvendig å merke dagen og tiden i kalenderen
for det tidspunktet jeg tenkte... for, tenke, det gjør jeg i et bankandes kjør
både dag og natt, enten jeg er våken eller sover...
 
Men akkurat nå sitter jeg her på kjøkkenet mitt og reflekterer over de endringene
som er i ferd med å skje i livene våre, hvilke utfordringer vi står foran,
og jeg tenker mye på hvordan vi skal takle dem best mulig.
 
 

 


 
 
 
Nå må lillegull skifte barnehage. Det er en skikkelig trist situasjon, for vi er så glad i
barnehagen vi har hatt siden hun var 11 mnd gammel, og de ansatte rundt henne
i den tiden. Men, siden den ikke blir permanent på lenge ennå,
får de heller ikke installert trappeheis, og er derfor ikke
handikapptilpasset.
 
Så nå må vi bli kjent med en helt ny barnehage. Like borte i gaten her vi bor.
Den er en 'bitteliten' barnehage med ca 45 barn, og like fargerik som regnbuen.
Det liker jeg. Det virker som at personalet har 'noe mellom øra'
og jeg tviler ikke på at de vil være flink og god med VÅR prinsesse,
men siden vi ikke kjenner dem, er det foreløpig vanskelig å
forestille seg at de er like gode som dem vi har hatt så langt.
 
Vi venter fremdeles på svar om vi får beholde spesialpedagogen vår.
Hun har fulgt gulljenta siden dag 1 i barnehagen omtrent, og de to er som
to erter i en ertebelg. Kjærlighet og hengivenhet for hverandre
slik man sjelden ser ellers. Så, ja, vi elsker henne. Fantastisk dame!
Støttepedagogene har vært variable de siste månedene, og det har vi merket på Damen.
Flinke, flotte mennesker, men dessverre ikke noen vi har fått lov til å
beholde over lang tid av diverse grunner.
 
Støttekontaktordningen har fungert... hmmm... jo, det vi har fått til å funke har vært flott, men
med en som jobber langt over full stilling i skift, så blir det en ambivalent
situasjon. Og nå skal der også bli skift.
Og gudene vet når det finner sted et permanent skift av støttekontakt. Sist tok det 8 mnd...
 
Jeg ser at vår store, flinke jente krever mye stabilitet for å kunne vokse og utvikle seg.
Med alle disse utskiftningene av de faste rundt henne, blir hun usikker og
dermed trenger hun tryggheten i mammas og pappas armer
så mye at det kan føles som om hun henger fast i oss.
Nåja, vakrere smykke finnes ikke, men det blir litt tungt i lengden.
 
 
Hun skal få all den trygghet og omsorg hun trenger, og mere til.
Så håper vi bare at vi snart får gode nyheter om at vi får
med oss favorittbarnehagetante nr 1 (spesialpedagogen) videre
i den nye barnehagen. Vi har alle lagt inn ønsker og ytringer i saken,
men det er ikke vi som bestemmer. En ting er sikkert, jeg er villig til å klage
dersom vi ikke får beholde henne, for hun kjenner Damen, hun
KAN Damen. Og hun har talenter som få andre!
 
Jeg håper så inderlig at alle de uromomentene rundt oss nå ikke vil få
for store konsekvenser for mesterverket (min datter).
Mammaer bekymrer seg for sånt! Det er det vi gjør;
bekymrer oss hele tiden.
 
Nå sitter jeg her på kjøkkenet mitt, og ser etter gullet som har vært på besøk
i den nye barnehagen sin i dag sammen med spesped. Pappa har kommet hjem
igjen fra 2 år borte under studietid, og vi kan igjen få være en familieenhet!
Gjett om hun kommer til å bli glad når hun ser at pappa er hjemme!
Han er jo helten over alle helter han og!
 
Må snart fylle på tekoppen med mangote. Den begynner å bli tom.
Så da skal jeg bare sitte her og se etter det mennesket jeg elsker over alle andre;
min datter, min unike, vakre, fantastiske datter!


tirsdag 25. juni 2013

Ut på jentetur med mamma!

Min datter og jeg dro på nattåpent i sentrum forleden.

 
Det er noe jeg aldri gjør ellers, men akkurat denne dagen hadde hun ikke
sovet i barnehagen, og sovnet da selvfølgelig rundt middagstid.
Så da hun våknet igjen, var det ikke snakk om at hun ville
bli klar til å legge seg til normal tid... Dermed dro vi
til sentrum på kvelden og shoppet litt, snakket med folk vi traff, og koste oss.
Vi ble ikke helt til stengetid så klart, men det var litt deilig
med en forandring i hverdagsrutinen.

 




 
Nå som vi endelig har mulighet til å være mer mobil, har vi
begynt litt nyere rutiner og aktiviteter.

 
Vi koser oss med bilturer der vi spiller Disney junior CD og
synger for full hals. Skikkelig koselig!
 
 



Når en familie rammes av en tragedie... Hva gjør man da?

Jeg satt i morges og så på Oprah Winfrey show
og de snakket om soldatene som blir skadet i krigen i Afghanistan
og militærfamilier generelt, hvordan de ofte lider
av den krevende situasjonen de lever i som følge av at de ofrer
så mye for andre.
 
Det var nevnt mye spørsmålet 'hva kan VI gjør for dem?'
Jeg vil strekke spørsmålet lenger enn til militære familier.
Jeg vil spørre 'hva kan VI gjøre for ALLE dem som rammes av tragedier?'
 
Tragedier kommer i mange former. Man kan få kreftdiagnosen,
en uhelbredelig genetisk sykdom som vil føre til tidlig død, man kan
miste kjære i ulykker, bli skadet i trafikken,
måtte amputere eller på andre måter bli ufør.
Man kan altså rammes på utallige måter av det som kan være
tragedie for en. Og tragedie oppleves forskjellig fra person til person.
 
Men hva kan man så gjøre for dem som rammes?
Vel, det første er å IKKE TREKKE SEG UNNA!
Vær der, man trenger ikke påta seg noen omsorgsrolle og
ta ansvar for dem som er rammet, men man kan
tilby et øre til å lytte, en skulder å gråte på, et ekstra hode å tenke med
og en kilde til humor og trøst.
 
Hvis man har store ressursser å gi av, kan man selvsagt tilby det man kan
av støtte, hjelp og forståelse. Kan man stille opp og hjelpe til,
så er jo det fabelaktig, men det er ikke alltid DET som trengs.
Der er ikke alltid den fysiske hjelpen som trengs, men at man vet
man har noen som er villig til å stille opp for en.
Kanskje få et stykke nybakt kake, en liten oppmuntring, osv.
Det kommer an på hva den 'rammede' selv er i stand til å motta.
Men for all del, ikke trekk deg unna.
 
Ingenting er verre midt i en tragedie enn å føle seg forlatt i tillegg.
Man trenger ikke å tråkke ned dørene, men en telefon iblant, en sms,
hei og hilsener, samtaler når man møtes ansikt til ansikt...
og forsikringen om at 'jeg er her for deg om det trengs'.
 
Det i seg selv kan gi styrke til den som rammes av tragedie, å vite at
en har venner, familie og naboer som er der og stiller opp DERSOM
det skulle være behov. Det i seg selv gjør at problemene og sorgen
blir så mye mindre enn den i utgangspunktet var, og man kan
føle seg oppmuntret til å kjempe videre.
 
Å sende en klem, litt omsorg og litt hjertevarme koster en lite.
Men betyr så inderlig mye for andre.
 
Dette er nå bare mine tanker, da... sånn i forbifarten.. 

lørdag 22. juni 2013

Så går livet sin gang, og utviklingen fortsetter!

Jeg er så stolt over å være mor til sånn en flink jente!
Greit nok, det er kanskje ikke de store bragdene sånn generelt sett,
men for min datter er et hvert fremskritt mer verdt enn jeg kan beskrive.
 
Hun har nå vært flink til å spise masse forskjellig vanlig mat, klarer
å reise seg opp i krypestilling og kryper ganske bra for å være henne.
Hun har også begynt å gå på knærne med hjelp.
Synes det er så fantastisk!

Hun bryter grenser hver eneste dag. Og jeg elsker henne for det (også)

lørdag 15. juni 2013

Pionerjenta vå gir invitasjon til samtaler med fremmede på gaten, og opplyser dem som ikke ser...

I går opplevde vi en ganske flott dag.
Jeg fikk besøk av en kjær venninne, som virkelig elsker Damen.
Og Damen lot som hun var 'overlegen'.. Var mest opptatt av
å få viljen sin, vise sin styrke og overse oss. Det var viktigere
å vise at hun regjerte i trappeklatreren og at hun
fulgte med på noe viktig på tv (Handy Manny).
 
Etterpå da min venninne måtte gå, fulgte vi med ut og dro til butikken.
Mens vi var på det lokale kjøpesenteret, traff vi en bestemor med barnebarnet
sitt, i heisen. Vi kom til å snakke sammen, og jeg fortalte
at jeg var så stolt av pionerjenta mi.
Det endte opp med en diskusjon om abort... Være eller ikke være, liksom?
Hun sa at hun var imot abort, for det er så feil med et
selektivt samfunn der annerledesbarn blir valgt bort.
 
Jeg svarte at jeg er i grunnprinsipp mot abort, men har full forståelse
for dem som føler de må gjøre det pga situasjonen, barnet, helse osv.
Ikke alle er rede til å ta seg av et annerledesbarn, ikke alle vil klare
å ta imot et barn i den livssituasjonen de har havnet i, og ikke alle
vil kunne føre frem barn som blir friske, eller de selv
risikerer å bli døende dersom det fullføres.
Og, face it, folkens... det er ikke bombesikkert med prevensjon...
Man har bare en viss prosent sikkerhet. 97% eller så, tror jeg.
Så noen ganger kan faktisk et svangerskap være et uhell.
 
Jeg mener ikke å si at barn som blir født er et uhell som følge av at
prevensjon ikke har funket nok. Et hvert barn er et mesterverk,
og de er så evig verdifulle uansett. Og selv om man får barn som i utgangspunktet
er friske, raske, hele og spreke... så kan det oppstå noe senere.
Diagnoser kan finnes senere i livet, man kan få funksjonshemninger
når som helst i livet... osv..
 
Jeg ser så godt at det må være et umåtelig tungt valg for dem det måtte gjelde
å måtte si til seg selv og fosteret sitt 'jeg kan ikke la deg få leve og lide'
 
Det kreves en egen kaliber styrke fra kvinner som faktisk klarer å gjennomføre
den drastiske handlingen. Det krever enorm støtte fra hennes nærmeste,
og det siste man da trenger i sorgen er fordømmelse. Man trenger omtanke.
 
Ja, det er dessverre altfor mange situasjoner der gravide kvinner ser på
abort som en prevensjon, og der er bare så gale som det kan bli!  Og for dem
finner jeg ikke nok stygge ord til å uttrykke min frustrasjon. Men jeg vet jo ikke
hvorfor de velger å ta bort barnet. De har kanskje en særdeles legitim grunn.
Så, så lenge jeg ikke vet hvorfor, så kan jeg ikke 'dømme' noen heller.
 
Akkurat som det kreves en egen kaliber mennesker til å takle utagerende mennesker,
tungt pleietrengende mennesker og  friske mennesker,
kreves det likeledes en egen kaliber mennesker til å takle en så særdeles tung avgjørelse.
 
Jeg er bare så glad jeg har sluppet å ta en sånn avgjørelse selv.
 
Min kjærlighet og omtanke til alle som trenger den. 

onsdag 12. juni 2013

Lenge siden sist, gitt!

Nå er det lenge siden jeg har hatt tid og ork til å blogge.
 
Akkurat nå i dette øyeblikket, har lillegullet, som er blitt så stor, kommet hjem
fra barnehagen og fått yoghurt. Hun ligger på gulvet og ser Mikke Mus.
Jeg selv prøver iherdig å overse at der er kramper på gang i mellomgulvet.
 
Jeg har mange ganger følt at jeg må oppfattes som en syter.
Hver gang jeg forteller om betennelser i muskelfestene i armene,
ryggsmerter, kramper og migrene... ja så føles det feil, dumt og håpløst.
 
Da vi hadde møte om vår datter for et par uker siden, var det en av deltakerne
som fortalte om betennelser i nakke, armer og fot pga
tunge løft og påkjenninger. Min reaksjon inni meg var
'Yess!!! Endelig fler enn bare meg...'
Ikke at jeg var glad for at andre hadde vondt, men jeg håper at det vil føre til
større forståelse for at ting ikke alltid er like sprudlende og lett
som man kan tro.
 
Men uansett hva og hvordan ting er, så er det verdt et hvert strev!
Jeg er så lykkelig over å se at gulljenta vår jobber så hardt
med å utvikle seg! Det går i rasende fart, men akk så sakte...
Det går både fort og sakte altså!
Plutselig kan hun nye ting, hun prøver seg, hun øver på ting hun har lært...
samtidig så går ting så seint i forhold til andre.
Men nå har jeg aldri sammenlignet henne med andre, så den siste setningen
har ingen verdi i grunnen.
 
Pappaen vår er ferdig med sin andre mastergrad!!!! Vi er så stolte av ham!
Så nå blir vi 3 stykker igjen. Deilig familielykke!
Og gullet storkoser seg med pappas oppmerksomhet!
 
På ettårsdagen for sertifikatet mitt, ble endelig bilen levert som vi har ventet i 1 1/2 år på.
Endelig går det an å få redusert all gåingen og tiden som det tar å komme seg rundt.
Det er en sånn utrolig frihet! Helt uvurderlig, og lenge sårt etterlengtet!
 
Jeg har nettopp vært nede i en sånn bølgedal som er uunngåelig til tider.
Nå har jeg kjent hvor sliten jeg egentlig har vært.
Da min mann kom hjem og tok over en del av arbeidet og ansvaret her hjemme,
skrek alle musklene i kroppen etter hjelp!
Jeg formelig kunne høre dem rope; 'HJEEEELP! IKKE SLAPP AV! DA FÅR VI VONDT!'
Så da fikk jeg det.. Men nå er jeg på vei opp igjen.
Jeg har fått tak i spirulina, kelp og magnesium.
Tror det er en massivt sterk og god sammensetning for å komme seg opp igjen.
Spirulinaen gir næring og overskudd, kelp hjelper bukspyttkjertelen bl.a og
magnesiumen tar hånd om krampene i kroppen.
Deilig med fristunder. Så nå ser vi frem til en deilig sommer også!
 
Snart middag på gang her. Sees snart igjen håper jeg!