Jeg må flire stort her av min datter!
Hun ligner meg så mye av og til at jeg blir rent forfjamset!
Det er som å se en minimeg, en refleksjon av meg selv på samme alderstrinn.
Da jeg var liten, elsket jeg å lete etter- og prøve å krype inn i de minste, trangeste stedene
jeg kunne finne. Jeg letet alltid etter MITT krypinn, mitt kosested, mitt hemmelige sted.
Det ble gjerne i hjørnet bak sofaen, inni et skap, under kjøkkenbenken osv.
Min datter er en tro kopi av meg sånn sett. Hun prøver å finne sine kosesteder.
Hun åler seg under sengen. Der er det kanskje 20-30 cm klarering i høyden for å komme
under. Der har hun lekene sine og der kan hun ligge lenge.
Hun prøver stadig å klatre opp på nederste hylle i kjøleskapet. Hvorfor der aner jeg ikke.
Jeg antar at det kan ha sammenheng med at der finnes yoghurten.. godsakene..
Og hun kommer NESTEN til stedet alene.
I dag har hun prøvd å få hodet inn i en lykt jeg har på salongbordet.
Jepp.. prøvde å krype inn i en sånn liten lykt som man har telys i!
Hun er definitivt mitt barn, ja!
Lurer på om disse merkelige tingene er arvelig.
Jeg tror ikke det er noen som har lært henne dette...
Hun er nå herlig, da! Fantastisk herlig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar