Men jeg må si at for oss er det faktisk et sjeldent spørsmål sånn fra utenforstående.
Det er så vanlig at folk snakker OVER våre barn, våre spesielle barn.
Som om de ikke skjønner, ikke ser, ikke er med.
Det taes for gitt at våre barn ikke kan verken snakke, forstå, eller reagere
på henvendelser fra andre mennesker.
Likevel, det har med menneskeverd å gjøre, å bli sett! Bli ansett som medmenneske.
Det går fint an å spørre ledsager VIA barnet. Hva heter du? Hvor gammel er du?
Liker du slik og sånn? Bare føre en enkel og grei samtale.
Så kan heller ledsager supplere for barnet som spørres.
De er nemlig ikke døve, ikke dumme, og ikke usynlige.
I dag møtte vi en bestemor som gjorde dette. Hun kom med sine barnebarn
og skulle hjelpe dem på dissen (husken). Storejenta vår satt
foran dissen (husken) 'sin' og ga den fart, unngikk akkurat at den sneiet hodet
på retur, og syns dette var kjempegøy.
Denne bestemoren kom altså bort. Hun så Gulljenta, og sa 'neimen heisann!
du var da en søt jente! Hva heter du da?' Deretter snudde hun seg til meg og
spurte 'hva heter hun?'
Jeg svarte hva hun heter, og sa 'tusen takk for at du spurte HENNE først. Det gjør folk vanligvis ikke, nemlig. De snakker OVER henne. FORBI henne. Som om hun ikke er der.'
Tenk at en så liten gest som å spørre mitt barn først, deretter meg, kan gjøre så stor forskjell.
Det gleder å oppleve sånt.
Ha en ellers fin søndagskveld.