lørdag 27. desember 2014

JEG VANT!!!!!

Jeg har endelig hatt hellet med meg!
 
I går kveld tittet jeg bare innom siden til
det lokale parfymeriet, for å se hvem som hadde vunnet
i adventskalenderen deres de siste dagene,
og DER!!! Der stod MITT NAVN!!!!!!
 
Jeg som aldri vinner i tombola engang, følte at jeg hadde
nesten fått telefon fra Norsk Tipping!
 
Så i dag var snuppegull og jeg innom for å hente premien.
En selvbruningskrem fra Clarins, som er veldig god.
Den gir ikke skjolder, gjør ikke slik at man ser ut som en gulrot,
men etterlater huden 'frisk' i fargen.
 
Man trenger selvfølgelig ikke å pøse på med lag på lag.
Det er best å holde det ved like enn å legge på tykke lag..
Det er DA det blir skjolder og feil farge.
 
Jeg elsker Clarins og Shisheido!
Beste hudpleieproduktene som finnes!
Så da gjelder det å få med seg alle tilbud som kommer,
og utnytte både dem og bonuslisten de har.
 
Jeg føler meg rik og flott som vant i dag!

torsdag 25. desember 2014

Takk for gaver vi har fått, både stort og smått!

Vi gjør det litt enkelt og takker for gaver fra familie og venner
denne julen!
 
Fine frøkna fikk en utrooooolig fin genser av tanten sin!
 
Bilde
 
Tror det var den gaven som traff hjemme best i år.
I tillegg til doktorsett og pynteting og sånt!
 
Frøkna syns det var minst like kjekt med innpakningen som med gaven selv.
Nå står papirboss på kjøkkenet og skal taes med til gjenvinning
så snart vi kommer oss til et sånt sted.
I mellomtiden har jeg puttet det i poser minst 100 ganger...
 
Hun fikk nye klær, noen for stor og noen for små, så vi må nok
rundt og få byttet i rette størrelsen. Men sånn er det jo. Ikke så lett
å finne rette størrelsen til denne frøkna, siden
hun ikke er nødvendigvis så lang, og det kommer jo veldig an på
plaggets utforming og produsenten.
 
Vi vil takke alle som har gitt oss gaver, og håper at
de som fikk av oss også ble glad for sine.
Det ble vi nemlig
 
Fortsatt god jul fra vakreste Gulljenta og foreldrene!


søndag 21. desember 2014

Julehilsen fra oss til alle våre følgere!

 
Vi vil ønske alle en riktig god jul!
 
Vi håper alle dere som leser vår blogg
vil være friske, glade og kose dere ekstra mye
nå i jule- og nyttårsfeiringen!
 
Vi gleder oss til jul.
Vi skal kose oss masse.
Bare være oss, vår lille gode familie!
Ingen stress, ingen hast.
Bare kose oss, spise god mat og
slappe av. Vi trenger det.
 
Og så finne på gøye ting å gjøre.
Litt besøker blir det nok og.
Og til det har vi kjøpt inn søtsaker,
kaker og god mat og drikke.
 
Så, vi sender klemmer og kjærlige hilsener
til alle som er glad i oss.
Og til alle dere andre også
 
 
Må dere alle føle fred, kjærlighet, varme
og godhet rundt dere
slik vi gjør.
 
God Jul
Godt nytt år!


Jomfru Bukseløs... en liten mammakopi

Jeg må flire.
 
Det er så rart å se en kopi av en selv gå rundt her!
 
Lille store frøken Dings, ligner på meg mer og mer for hver dag.
Så derfor får hun mine 'kjælenavn' som min mor ga meg...
 
For eksempel, når jeg var hjemme, likte jeg ikke
å være 'innestengt' i klær mer enn høyst nødvendig.
Det gjør ikke lillefrøkna heller.
 
Jeg var veldig nøye med at det jeg hadde på meg av klær skulle matche.
Jeg hadde et grønt seleskjørt, gul pologenser, gul strømpebukse og grønne klogger...
på 70-tallet...
Frøkna her blir sinna hvis hun ser at jeg ikke tar på henne
rette genseren til rette buksen. Det går ikke an å blande
feile plagg! Man skal da vel være fin og stilig uansett om man går i
joggebukse eller kjole?
 
Synes det er flott, jeg, at hun har så sterk vilje og så sterke meninger om
verden rundt seg! Synes det er flott at hun selv vil være med på å bestemme
over sitt liv og sin hverdag!
 
Da jeg var liten, var jeg veldig knyttet til min mor.
VELDIG knyttet til henne.
Jeg følte meg utrygg og lengtet hvis hun ikke var hjemme,
og da hun var hjemme, følte jeg at freden, roen og tryggheten kom.
Min mor var min klippe som jeg bygde mitt liv på.

 
Frøken Snibenholt er som meg. Hun liker ikke at jeg går bort for lenge.
Når pappa er her, går det greit, men mamma skal helst være i nærheten.
 
Selvfølgelig er hun ikke totalt avhengig av meg. Hun er en svært selvstendig
liten dame! Vil leve sitt eget liv, gjøre sine ting, være med sine venner,
men hjemme, og i fritiden, er hun lykkeligst når hun har mamma
i nærheten. Vite at mamma er her.
Slik som jeg var.
 
Jeg elsket å få sitte i armkroken til min mor.
Hun hadde de mykeste armene, de varmeste klemmene,
den beste å kose med av alle jeg kjenner.
Divajenten elsker å sitte på fanget til mamma, kose, legge hodet
til brystet mitt, eller på skulderen, og jeg skal holde godt om henne.
Stryke armene og ryggen, og bare koooooose.


 
Det er så godt å se at hun VET hvor elsket hun er.
Hun VET at hun er trygg, at hun alltid har mamma nær,
at hun skal aldri trenge å være redd, og når noe er galt,
vil mamma alltid være her og trøste, kose og gjøre alt
så godt igjen som mulig.
 
Slik hadde jeg det med min mor.
Min elskede mamma!
Jeg visste at hun var hjemme, eller like i nærheten.
Hvis noe skjedde på skolen, når jeg lekte ute,
eller hvis jeg var litt lei, syk eller hva som helst,
så visste jeg at jeg hadde et trygt og godt fang, og en favn som
kunne få hele verden til å føle seg elsket og ønsket.


 
I skrivende øyeblikk holder elsklingsungen min
på med å 'lage mat' på kjøkkenet.
Hun babler i vei... sikkert oppskrifter hun snakker om hehehe
og hun kommer til meg, vi har en herlig kommunikasjon sammen,
selv om hun har begrenset vokabular.
 
For øvrig... hun har vokst! Kjære vene! Hele garderoben holder på å bli for lite i størrelse!
Så vi får se hva nissen kommer med til jul!
Hun utvikler seg så fint! Har blitt så sterk i hele kroppen, og hun
får nye egenskaper hver dag, hver uke!
Nå kan hun komme seg ned fra sofaen selv, kan paralellkryping,
kan reise seg opp og går med hjelp.
Hun får flere ord nå etter hvert. Spennende!
Må bare høre etter.
Hun har en vidunderlig humor, og en smittsom trillende latter!
Og så kjærlig dukkkemamma som hun er!
Ser at hun overfører det jeg gjør og det hun gjør i barnehagen til dukkene!
Likhet for alle!
Det har jeg sagt før...
 
Jeg elsker gullskatten min over alt!
Herfra til enden av universet og tilbake!
Det er min konstante bekreftelse til henne...
Jeg elsker deg herfra til enden av universet og helt tilbake hit.
Og vi vet.. så langt er universet uendelig....


lørdag 13. desember 2014

Deilig å sove lenge nok...

Jeg tør nesten ikke å si det, men her i huset er vi i ferd med
å endre på søvnvanene våre, slik at dagen ikke begynner kl 04 lenger.
 
Det tar litt lenger tid om kvelden med masing, lek og sånt, men
det å få våkne av seg selv om morgenen, er gull verdt!
Det å få lov til å bli liggende en stund til bare for å døse, strekke på seg
og kjenne at kroppen sakte men sikkert våkner til liv,
er noe jeg ikke er vant til, og en uvurderlig luksus!
 
Jeg prøver å utsette leggetiden til minst en time eller to lenger enn
hva frøkna hittil har hatt som døgnrytme. De siste dagene har
vært vidunderlige i så henseende.
Og jeg håper det varer lenge.
 
Jeg kjenner kroppen min ikke er vant til det ennå, men det kommer seg.
Det er så deilig med en stille stund for seg selv
før dagen settes i gang.
 
Jeg har hørt at det er sånn det egentlig skal være, men
det har altså ikke vært normalen her...
 
La oss håpe det varer og varer og varer...
Det kan være en mulighet til restitusjon for mamsen...
som er ganske sliten av å måtte begynne dagen
'midt på natten'...

fredag 12. desember 2014

FL-ÆSJ-BACK!!!

Sheesh!
 
Gullet mitt har gått på penicilinkur i en uke nå.
Trengs det sies mer?
 
Alle vet hvilken virkning det har på magen.
Heldigvis vil jeg si, for da funker også magen og tarmsystemet
som det skal nå etter at hun har vært så syk.
 
For å begynne med begynnelsen:
Hun ble syk Onsdag for en uke siden.
Hun så ut til å ha den 'vanlige' sykdommen der hun sover i 3-4 dager
nesten i ett eneste strekk, og må vekkes for å drikke.
 
Men denne gangen var jeg litt mer bekymret over hennes
almenntilstand enn jeg har vært før,
så vi gikk til legen og han konstanterte
hovne mandler, sår hals...
Penicilinkur i en uke.
 
Vi dro på apoteket, fikk medisinen og dro hjem og startet den.
På ettermiddagen den fredagen, satte jeg henne opp
for at hun skulle drikke litt.
 
Men hun spydde. Hun spydde blod!
Med en gang handlet jeg slik jeg alltid gjør når kriser oppstår;
Kald, rolig, fokusert og handlekraftig!
 
Jeg ringte barneklinikkens kveldspoliklinikk og fortalte hvordan det stod til,
og at vi var på vei dit med en gang.
 
Jeg tok med meg håndkleet hun hadde spydd i, og de fikk konstatert
at det var blod i spyet.
Etter et par (flere) timer på poliklinikken, fikk jeg beskjed
om at det nok kom fra halsen som var så sår at
blodårer i halsen- som er veldig tynne og sarte-
nok hadde sprukket når hun hostet og spydde.
Det var ikke noe å bekymre seg for, så hun kunne dra hjem.... hvis jeg følte meg trygg
for å være alene med henne.
Men jeg insisterte på å få overnatte på sykehuset for å ha medisinsk personell
i nærheten tilfelle noe utviklet seg i feil retning.
 
Vi ble innlagt på infeksjonsavdelingen, og sykepleieren kom
innom flere ganger i løpet av natten for å se til at hun var stabil.
 
Lørdag var hun like dårlig, og om ettermiddagen forlangte jeg at de ga henne
intravenøs væske slik at hun kunne få NOE i seg.
Hun ville jo ikke svelge vann engang fordi halsen var så vond!
 
Så de ga henne IV, og søndag morgen var hun kvikkere og våken.
Fremdeles slapp og uten lyst til å svelge noe, men hun fikk i seg vann.
Jeg hadde litt chips, så hun fikk litt av det til å slikke på.
Hun fikk litt yoghurt, og hun klarte så vidt å spise en liten skive til frokost...
men blodprøvene var ikke helt stabile.
 
Søndag kveld sa jeg at hun ikke ville kunne få mer av 'normal næring'
så lenge hun var på sykehus, fordi hun er så kresen i matveien.
Alt hun godtar å spise har jeg hjemme, og hun kan komme seg bedre der.
 
Så, siden hun i løpet av kvelden hadde fått i seg nok av natrium, kalium og sukker,
samt væske, sa legen at hun kunne dra hjem.
 
Nå er hun frisk igjen, og vi holder på med siste dagen med penicilin. Heldigvis!
Og nå har magen endelig begynt å virke... for all sin makt...
 
Det ga meg flashback til en 'dårlig start på dagen' da jeg jobbet
i et bofellesskap for autistiske voksne...
 
En morgen kom jeg inn i leiligheten til min 'beboer'...
Og han hadde tydeligvis hatt magetrøbbel om natten.
Og med jubel og entusiasme hadde han da valgt å 'male'
sengen, vegger, garderobe, kommode og vinduer
med sin produksjon....
 
Min første reaksjon var 'ÅH KJÆRE GUD!!! Hva har du gjort?'
Men heldigvis for meg, så takler jeg både oppkast, avføring og andre
gufne kroppsprodukter helt fint. Det gjør meg ingenting egentlig...
Så lenge jeg vet at grunnen er 'uskyldig'...
Heldigvis blir jeg ikke påvirket ved å føle meg dårlig
av å se slikt, håndtere slik eller måtte røre ved slikt.
 
I kveld fikk jeg flashback.
Og jeg sier bare:
Takk min skaper for moppen min, rengjøringsmidler og
vaskemaskin som kan gjøre rent...
 
Det er sånt som kan skje. Man kan ikke holde på noe man ikke har i hånden!
Enkelt og greit. Og når det blir litt for mye på en gang...
ja, så kan uhell skje.
Verre er det ikke.
 
Man må håndtere enhver situasjon på en rolig og saklig måte
uansett hva som måtte møte en...
 
Jeg er i alle fall takknemlig for at ting fungerer og at
min datter nå er frisk igjen. Uansett konsekvenser av medisinen...

tirsdag 2. desember 2014

Likhet, rettighet, enhet, samhold, lærdom, forståelse- på barnenivå

Man kan si hva man vil om min datter og hennes utvikling.
Men en ting er sikkert.
Som mor, som den nærmeste og den som leser henne best,
ser jeg at hun har høy intelligens, stor forståelse for hva som skjer,
og er i stand til å meddele sine tanker og følelser og opplevelser
med sine dukker.
 
Hun bruker dukkene som både lek og lærdom. Det er så interessant
både som mor og fra et pedagogisk synspunkt å se hvordan hun
er i stand til å fortelle, erfare og dele sine opplevelser
med oss andre ved å bruke dukkene sine.
 
De skal sitte i arbeidstolen-slik hun gjør.
De skal mates av mamma- slik hun blir.
De trenger bleier og må sitte i vogn/'rulllestol' -slik hun må.
Og de må bruke ankelortoser- slik hun må!
 
Alt hun gjør, gjør hun også med dukkene sine når hun kommer hjem.
Og i dag fikk hun en førjulsgave fra ingeniøren vår hos ortopeden.
 
Egne ankelortoser til babyene sine.

Likt skal være likt! Dukkene har like stor rett til hjelpemidler
og likeverdig behandling som hun har!
Det sørger Hjertegull for!
 
 
Jeg synes det er en særdeles vakker, snill og hjertegod handling av
ingeniøren å lage slike små liksomortoser i dukkestørrelse
bare for min datter. En av hennes favorittklienter.
 
Nå har babyen til Hjertegullet også fått hjelp av ortoped... Det er viktig, må vite!
Så jeg sender en kjempetakk til ingeniøren vår, som er så dyktig i jobben sin!
Hun får alltid Hjertegull til å bli i bedre humør, får henne engasjert og
møter oss alltid med en sprudlende tilstedeværelse!
Hver gang vi har vært hos henne, går vi derfra i godt humør, ved godt mot
og gleder oss til neste gang vi skal dit for å støpe nye ortoser
eller gjøre mål til ny lycradrakt.
Og hun viser entusiasme hver gang hun ser Hjertegulls utvikling!
Og Hjertegull blir så stolt hver gang hun får skryt av hvor flink hun er.
Og ikke minst- hun kommuniserer med Hjertegull som om der ikke var noen hindringer.
 
Nå sover Hjertegull. Dukkene sover, de har fått stell, mat og mye kos fra 'mammaen' sin.
Ingen fare her i gården, nei!
Ettersom Hjertegull får kos og klem i hytt og pine, så får også dukkene det!
 
Jeg er så stolt av mesterverket mitt!


søndag 23. november 2014

Min datter, geniet!

Gjett hvem som kan pusle alfabetet!
MIN datter!
Synes det er utrolig at hun leker og blir kjent med bokstavene
i alfabetet. Det vil gi henne en erfaring mer
når hun begynner på skolen!
 
 
Lørdag hadde vi en stor dag her med mange store hendelser!
Og så tok vi bybanen til kjøpesenter og hadde jentedag.
Fant en 'vintertiara' som gulljenta ønsket seg siden forrige uke da vi så den.
Så da måtte mamma kjøpe den som lovet... mamma holder det hun lover.
 
 
Søndag satt vi og så AFV på tv ved frokosten. Finegull
lo seg skakk av alle de rare folkene som stadig falt av alt mulig...
Tydeligvis ikke noe morsommere der og da
enn folk i rosa t-skjorter som faller!
 
Denne helgen har vært svært innholdsrik! Mer enn jeg egentlig
forteller her, men så får være.
Det har vært en helg med gleder, spenning og gode ting.
 
Nå er det søndag kveld snart, og søta skal i barnehagen i morgen.
Der kan hun pusle mer med bokstaver og leke med talltavlen!
 
Doktorgrad i sikte... sikkert....
Mamma har ingen tvil om hennes intelligens i alle fall
 
Elsker henne herfra til enden av universet og tilbake!
 
...og håper kjøkkenet ikke blir revet ned mellom nå og i morgen...
(tror hun prøver å lage middag til oss hehehe)

mandag 17. november 2014

En helt FANTASTISK søndagskveld!

I går ettermiddag/kveld var Søtnosen og jeg invitert på konsert
i Grieghallen sammen med en 'lånebestemor' vi har for tiden.
Det var en helt utrolig fantastisk opplevelse!
Jeg prøvde å få tatt opp en liten videosnutt eller tatt noen bilder,
men det endte med at jeg ikke fikk til å håndtere både
kamera på mobilen i mørket samtidig som Søtnosen satt i armkroken.
 
Finefrøkna pleier å bli litt redd når hun er i store saler med mange mennesker,
bekmørke, blinkende lyskastere, høy musikk og ståk.
Men i går var det en fin kveld også for henne!
Hun satt trygt i armene mine, hadde lånebestemor like i nærheten, og
når det ble 'skummelt' med plystring og masse lyd, stakk hun fingrene i ørene
og koste litt ekstra mot mammas hals.
Men for det meste fulgte hun med på alt som skjedde på scenen!
 
Hvilken konsert vi var på?
FARGESPILL! 10 års jubileumsforestilling!
UTROOOOLIG flinke barn (og større barn/unge voksne)
fra flere nasjoner. Fra flere kulturelle bakgrunner.
Det var dans, musikk og samspill som jeg ikke har sett på flere år.
 
Sist jeg så en tilsvarende oppsetning var da jeg så
'Living Legends' for en del år siden, som var en forestilling i dans
fra amerikanske studenter med bl.a bakgrunn fra Stillehavsøyene
og amerikanske indianere... Også en helt utrolig opplevelse.
I går var det en gjenopplevelse av det pluss litt mer!
 
Finegull var så trøtt da  hun kom hjem at hun knapt nok orket å spise en banan
til kveldsmat. Hun var oppe i minst 1,5 timer lenger enn vanlig leggetid,
så det tok ikke lange tiden før hun måtte bæres i seng mer eller mindre
bevisstløs i søvn. Tydelig godt fornøyd, glad og utslitt.
 
Jeg håper at vi vil få anledning til å oppleve noe tilsvarende igjen snart.
I år har vi fått den ære å være med på to konserter i Grieghallen!
Datarock og Fargespill!
Deilig med sånne opplevelser av kultur!
Riktig mammas stil hehehe

lørdag 15. november 2014

Broom broom!

Da har altså lille Frøkna begynt kjøreopplæring...
 
1 leksjon;
Kjøring i stillestående posisjon...
 
 
Leksjon 1 gjennomført med glans...
 
:-D 

torsdag 30. oktober 2014

Foreldre vet som oftest mer enn ekspertene om barnas sjeldne diagnoser

Jeg fant en artikkel om det å måtte vite mer om diagnosen
til ens barn for å vite mest mulig, og være i stand til faktisk å lære legestanden...
 
 
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i den situasjonen
hvor jeg har vært nødt til å informere leger og eksperter
om diagnosen til min datter. Selv om det står ganske mye i journalene
hennes, så vet de likevel ikke noe om hennes diagnose.
 
Det fører til at dersom JEG/VI foreldre ikke informerer dem om alt som er
'utenom selve diagnoseforklaringen', så kan de ikke gi henne korrekt
behandling. Man skulle tro de måtte sette seg inn i sin pasients tilstand
for å kunne gjøre ansvarlig nok arbeid.
 
I journalene til vår datter står forklaringen på CDPX1 slik:
 
'Chondrosysplasia punctata brachytelephalangisk type 1
uspesifisert ryggmargsdysplasi'
 
Hva sier det egentlig? Vel, den beskrivelsen sier KUN
at hun har en misdannelse i ryggraden der ryggmargen har
press/skader som fører til utviklingsforsinkelser...
Eller for å forkorte det litt til.. hun har misdannelser i ryggraden...
 
Vet man noe mer enn det ved å lese den beskrivelsen? Nope.
Så da må vi foreldre informere nye leger/eksperter om hva dette betyr for HENNE...
 
Diagnosen gir forskjellige utfall for hver pasient.
Noen har omtrent bare de synlige symtomene som kortere vekst,
liten nese som peker oppover, og flatere ansiktsstruktur.
Kortere fingertupper og tær, små hender og føtter.
Ellers kan de heldigste være friske, raske, spreke, ha normal oppvekst.
 
I andre ytterpunktet kan man finne barn som har så skjøre beinbygninger
at de gjerne ikke gror til etter operasjoner der det gjøres korreksjoner
i ryggraden. Noen kan ikke kommunisere, kan ikke kontrollere armer og bein,
kan ikke settes opp, men må ligge flatt,
har respirasjonsproblemer, tracheostomi, sondeforing og mer.
 
I vårt tilfelle har det skjedd forsnevring i cervical columna.
Hva er cervical columna? Det er 'nakkevirvlene'. De går fra 1 til 7,
der c1 som det forkortes til, ligger innenfor kraniet. C7 ligger da ca der skuldrene begynner
 
Vi har 33-34 virvler. Nedenfor Cervical columna ligger
Thoracal columna.. T1 til 12 er da ryggvirvlene.
 
Så har vi lumbal columna. Der har vi 5 virvler.
Og til slutt kommer sacrum columna som er halevirvlene. Der har vi 5 stk.
 
Det har mye å si hvor i columnaen/ryggsøylen skaden ligger.
Jo høyere opp, jo mer av kroppen påvirkes. Og jo eldre man er når skaden oppstår
jo vanskeligere er tilhelingen.
 
Jeg kunne fortsatt og fortelle i detaljer om hennes tilstand, men det trengs ikke her.
Hensikten er bare å vise at vi foreldre må nesten alltid være fullt oppdatert
på tilstanden, vårt barns symptomer av tilstanden, og holde oss oppdatert
på eventuelle nye metoder for å bedre hennes situasjon.
 
Når vi da kommer til en lege som kun har navnet på diagnosen, må vi
fortelle at hun kan og ikke kan ditt og datt pga at det er hennes utfall.
 
Leger liker ikke alltid at vi vet mer enn de gjør. Men sånn er det.
Så jeg tenker; Spør oss, lær av oss, la oss hjelpe med avgjørelsene, gi oss rett til å
bestemme. Vi tar imot de råd og de tilbud vi kan få for å
gjøre det ytterste for vår datter, men vi vet også at
fordi hun har den diagnosen hun har, så kan også noe av det som velges
av leger kanskje ikke være det optimale.
Tro på oss når vi sier hvordan ting er. For vi lever det. Vi erfarer dagene og ser
situasjonen på nært hold.
 
Bruk oss foreldre som de levende leksikon vi ofte er!
 

tirsdag 28. oktober 2014

La meg gjøre det klinkende klart!

La meg gjøre en ting klinkende klart.
Jeg skriver ALDRI navn på folk i denne bloggen.
Alle som nevnes, nevnes med titler, kjælenavn eller beskrivelser.
Det er fordi jeg verner om folks identitet så langt det er mulig i en blogg.
Det skal heller ikke være mulig å Google på
navnene til de personene jeg skriver om. Og de har blitt spurt på forhånd
hvis jeg deler bilder.
 
Jeg skriver ALDRI om mine ekteskapelige forhold
eller om de forhold vi har her hjemme fordi det er ingen som har noe
med det å gjøre med mindre JEG skriver om det.
Vi har rett til privatliv, og jeg skriver ikke om folk som ikke ønsker
å skrives om. Det vil ikke bety det samme som at
vi ikke gjør gode ting, opplever fine ting eller at det skjer noe
ellers. JEG bestemmer SELV hvem og hva jeg
forteller folk. Både i bloggen og ellers.
 
Familielivet vårt er VÅR sak.
Med mindre jeg forteller noe spesielt som har skjedd,
så er det ingen som trenger å stikke nesen borti oss.
 
Denne bloggen handler om MIN DATTER OG MEG!
Den handler om alt VI TO opplever og HENNES utvikling,
og det er for å vise at livet ikke er over bare fordi man møter
motgang og problemer i livet.
 
Denne bloggen er for oppmuntring og inspirasjon for andre
som måtte komme i lignende situasjoner.
Vi vil vise at selv med svært sjeldne diagnoser, vanskelige diagnoser
og med mange hindere, kan man komme over dem og leve vider
med hodet over vannet og smil om munnen!
 
Og bare så det er sagt en gang til;
Vårt privatliv som IKKE offentliggjøres har ingen noenting med
med mindre jeg forteller noen om våre private saker.
Privat er privat. Det jeg offentliggjør er offentlig.
Hvis dette ikke passer deg, så er du hjertlig velkommen til å slutte å lese om oss.
 
Sånn er det. Punktum!

lørdag 25. oktober 2014

DET ER VERDT ALT!

Jeg leste nettopp en artikkel fra en blogg kalt
'the weight of motherhood'
 
Det ga meg inspirasjon til å skrive min egen versjon av samme tema.
'Vekten av å være mamma'
 
 
Det koster krefter å være mamma.
Man skal være våken, sterk, frisk, glad og inspirerende til enhver tid
slik at barnet vårt skal få det beste ut av livet som det kan.
 
Det koster energi å holde tritt med utviklingen,
være seg barn som er friske, raske og velskapte
eller barn med ekstra behov for hjelp og støtte i sin utvikling.
 
Det koster tålmodighet og forståelse
når barnet ikke helt kan fortelle og forklare hva det tenker på,
hva som plager det eller hvorfor det er lei seg eller sint.
 
 
 
 
Det koster intelligens, forståelse og tålmodighet
når man prøver å lære barnet sitt å gjøre det rette,
veilede dem til å gjøre godt,
være snille, omsorgsfulle og vise nestekjærlighet
slik at de kan vokse til å bli gode, sterke voksne.
 
Iblant kreves det mer av en mamma enn hun tror hun har å gi,
men når hun da ser at barnet hennes vokser, elsker, leker, utforsker,
tar sjanser for å lære, høster erfaringer av sine handlinger,
mestrer en oppgave de har jobbet lenge med...
 
Da vokser mammahjertet.
Uansett hvor mange ganger det skjer at hun må løfte
barnet med sine slitne, verkende armer, eller egentlig
hadde hatt behov for å bære andre ting først, gjøre andre ting først...
Det å få lov til å løfte opp sitt barn, kjenne armene rundt halsen,
kjenne den deilige kosen, lukte på barnet sitt og kjenne lykken spre seg i hjertet,
ser at barnet finner ro, trøst, kjærlighet og hvile i armene til mamma...
 
Da skjønner man at uansett hvor mye det kreves av en mamma,
så er det verdt absolutt alt strev. Absolutt verdt hver medgang og motgang.
 
Og man kjenner at kjærlighet er noe uendelig.
Noe som ikke kan måles hverken i penger, tid eller mål.


mandag 20. oktober 2014

En fin og overraskende søndag.

I går, søndag, dro frøkna og jeg ut på biltur.
Vi kjørte langt og koste oss. Stoppet for å kjøpe litt godt å spise, og
så videre. Jeg fikk anledning til å øve meg litt på bykjøring også.
Det var litt av planen.
 
Vi endte først ved McDonalds, og vi fant ut at vi skulle gå inn og spise
pommes frites. Og frøkna koste seg! Tror jammen hun tygget og svelget minst en halv
pommes frites.
 
 
 
På vei hjem så jeg små skilt langs veien der jeg først trodde det stod
'antikk messe' eller noe sånt. Men fant ut at det stod 'alternativ livsstilsmesse' ettersom jeg
kjørte videre og så flere.
 
Så da vi kom hjem, dro vi dit. Det var en opplevelse jeg er glad jeg fikk med meg.
Jeg har, som dere nok har skjønt, hatt det svært tøft i en periode. Det har tømt mye av mine
krefter, og jeg har blitt ganske selvutslettet. Tom...
 
Først kom jeg til en bod, eller 'stasjon', der de tilbød 'ord for dagen, bønn og samtale'
Jeg trakk en lapp, og der stod det:
 
'I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom,
og mørket lå over havdypet. Men Guds Ånd svevet over vannet. Da sa Gud:
'Det bli lys!'
Og det ble lys
 
1. Mosebok 1,1-3'
 
For meg gikk det rett i hjertet. Selv om det har vært mørkt nå en god stund, vil det bli lys igjen.
Det hjalp meg veldig. Jeg fikk snakke litt, og ba sammen med en dame som satt der.
Frøkna plukket også opp en lapp. Hun ville jo være med og.
På hennes lapp stod det;
 
'Inne i vinhuset har han ført meg, hans banner over meg er kjærlighet.
 
Høgsangen 2,4'
 
Slik jeg følte det, var det at ting tar tid. Det tar tid å lage god vin. Vin blir ofte
karakterisert som 'livskraft'. Og for å få den beste livskraft, tar det tid.
Og mesteren av vin har intens kjærlighet for sitt arbeid.
Gulljenta jobbes med, og hun er i ferd med å utvikle seg til
å bli av beste karakter som hun kan bli.
 
Sterke saker!
 
Så kom jeg til en ny 'stasjon'. Der var det salg av T-skjorter, teer og urter osv.
Jeg traff på en dame der som var healer. Hun snakket med meg, så at jeg
var 'tom' for energi, og hun ga mye av sin egen energi ved å
klemme meg hardt og godt og lenge! Jeg kjente at etter en stund
ble jeg roligere, tryggere på at ting skal gå fremover,
og at der er mange hjelpere rundt meg/oss som jobber hardt for oss/meg.
 
Jeg vet det er mange som har sine meninger om dette, men som jeg har sagt før,
Jeg er alternativt alternativ. Jeg favner om det gode. Om det gode finnes i andre
mennesker og deres gaver, så velger jeg å tro at det også kan
være velsignelser man deler med hverandre.
 
Funker det, så er det riktig. Så lenge det er gjort i kjærlighet og renhet,
så tror jeg det er en mening med det.
 
Jeg kan bare si at i dag, etter de møtene på alternativmessen, har jeg en ny
dose energi som har fått meg litt opp fra gulvet.
Og da omfavner jeg det og lar det få vokse seg sterkere.
 
Jeg velger å se på fremtiden for oss alle som en lys tid. Varme, kjærlighet, godhet!
 
Det er en mening med alt som skjer.
Selv om man ikke alltid ser meningen før lenge etter at det er over.
 


lørdag 11. oktober 2014

Lørdagstur,og besøk i pøsende regn!

Gud hjelpes meg så sliten jeg er!
Og for et vær det har vært! Øs pøs regnvær!
Så tett regnvær at det var vanskelig å se ut gjennom frontruten
på bilen da vi var ute og kjørte.
Og dammer på størrelse med innsjøer!
 
I dag har lilledamen og jeg vært ute på tur.
Først dro vi som vanlig til Lagunen og sjekket ut liv og lyst der.
Kjøpte litt lørdagsgodt og noen småting.
Så kjørte vi videre og besøkte gamle tanten våres. Endelig anledning
til å besøke henne og gi bursdagsgaven hun skulle hatt for lenge siden.
 
Det å dra dit med lilledamen er omtrent som å klatre til topps av Mount Everest.
Lilledamen blir alltid urolig og redd, og i dag var det tydeligvis ikke
rette dagen for besøk hos min søster. Hun hadde hatt en mindre god dag i dag,
så selv melkesjokolade var ikke noe kjekt...
 
Lilledamen hadde så lyst til å sitte på fanget til den ene beboren, men
han ville ikke.. så ut som han var svært skeptisk til en så søt lita jente.. hehehe
Lilledamen syns det var veldig leit, så hun ble fortvilet og lei seg.
 
Turen til Lagunen gikk fint. Pleier å gjøre det. Vi koste oss,
kjøpte kakao og sjokolade til en selger av gatemagasin, ønsket ham en finfin lørdag,
fant gave til tanten og spiste bolle med masse sukker på.
 
Nå sitter jeg som slakt i sofaen, noen blåmerker, skrap og vonde fingre rikere,
har klart å beholde hårmanken i dag.. ingen hårdotter revet ut,
så da kan vi vel si at dagen har vært noenlunde vellykket...
 
Lilledamen var sulten og sliten da hun kom hjem.
Det endte med at vi var lengre hjemmefra enn vi hadde regnet med,
så jeg hadde ikke tatt med mat og kopp.
Nå er magen hennes full, lørdagsgodtet funnet frem og tegnefilm på tv.
Leker på gulvet og mamma og pappa i nærheten.
Så da er livet godt for henne også.
 
Nå skal jeg bare hvile... så godt det lar seg gjøre.
Snart middag, så er det kveld. Det skal bli godt.
Dagen begynte som vanlig tidlig her. Allerede kl 04.30.
Lurer på hvor frøkna tar all energien fra...
 
Ha en fin lørdag!

fredag 10. oktober 2014

Mammas lille hjelper!

I dag er det planleggingsdag i barnehagen.
 
Det betyr at vi må finne på ting å gjøre. Og vi har startet dagen med
å spise frokost, ryddet kjøkkenet, vasket klær og hengt opp klær.
Og min flinke lille datter har hjulpet til så godt hun kunne.
 
Jeg synes det er viktig at hun fra så tidlig som mulig får anledning til å
hjelpe med husarbeid og slikt. Da vil hun selv lære å rydde og holde orden
når hun blir stor nok til å klare seg selv på sett og vis.
Enten hun får bo alene eller sammen med andre.
 
I dag hjalp hun meg med å rydde ting inn i oppvaskmaskinen, vaske benken,
og sørge for at jeg fikk klesklyper til å henge opp klesvasken.
 
Nå sitter hun og ser tegnefilmer og spiser en saftis. Hun fortjener det!
 
I dag skal vi lage vafler til lunsj. Det er en favoritt her i huset.
Blir sikkert en fin dag.
 
 
Stolt av flinke jenten min!
Hun vokser og utvikler seg så fint!
 


søndag 28. september 2014

Min datter har arvet kjøkkentalentene fra morssiden...

Min bestemor var i sin ungdom (som jeg kan huske)
kokkerske, eller kokkehjelp... noe sånt.
Hun var veldig flink til å lage mat. Og sausene hennes var av en annen verden!
 
Min mor var flink til å få ingenting til å bli kongemåltider.
Hun laget også god mat, og hennes sauser var også for det meste superbe...
 
Både min søster og jeg er gode på matlaging.
Min søsters lammelår... er til å dø av... man ønsker seg en sånn sekk
på magen som 'gutten som kappåt med trollet' hadde...
for da kunne man fått plass til mer...
Eller mage som kuen... 4 stk å fylle opp... hehehe
 
Jeg er av den type kokk som lager gryter, supper og
en del 'utenlandsk' mat... Men sånn blir det gjerne når man
ikke er gift med en vaskeekte Ola Normann, men en inflytta
nordmann som er vokst opp med afrikansk mat.
Skjønt han må godta kjøttkaker, fiskekaker, salta torsk og
pinnekjøtt som alle oss andre nordmenn. De er jo en del av hans
nye, voksne liv i hans nye hjemland!
 
Datteren vår har arvet disse talentene.
I tillegg har hun arvet min bakeinteresse. Vel, den fleksible bakeinteressen
får man kalle det...
 
Så når vi som i dag har en innedag pga surt vær, ingen planer,
og heller behov for ro og hvile i den grad det går an... så blir vi på kjøkkenet
lenge og mye.
 
I dag bakte vi fylte fletter. Dessverre ble de litt mislykka. Sikkert fordi jeg ikke hadde
de helt eksakte målene for ingrediensene i deigen.
Feil skjer jo...
 
 

 

 
Men frøken var ikke fornøyd med å BARE lage flettekranser...
Hun skulle ha vafler og, hun.
Så da ble det til at vi fant frem vaffeljernet, og hun hjalp meg med å lage røren.
Og det var fryktelig lenge å vente på at vaflene skulle bli ferdigstekte.
 
 
 
Det endte med at når vi endelig var ferdig med vaffelsteking, tok vi inn alt sammen
i stuen, hadde smør til og frøkna var ustoppelig inntil alt var borte!
 
 
 
Hun liker også å være med når jeg skal lage middag. Da skal vi
sitte ved kjøkkenbordet og lytte til radioen mens jeg kutter grønsaker og sånt,
og hun 'hjelper' meg ved å vispe i liksommaten og det hun lekelager.
 
Jeg ser for meg at hun med sine talenter kanskje blir en
kakebakende, kokkelerende bilmekaniker, jeg... 

søndag 7. september 2014

Min lille legespire...

Jeg skriver ikke dette for at folk skal si
'åh stakkar deg som skadet deg....'
 
Jeg skriver dette for å fortelle om den omsorgsfulle datteren min
som vil hjelpe mammaen sin som har fått vondt på fingen sin.
 
Hun liker ikke helt at der er plaster, for plaster betyr aua.
Men i morges satt hun på kjøkkenstolen ved siden av meg
og passet så godt på at jeg plastret godt og
at jeg ikke gjorde noe for å få mer aue.
 
Hun passet på at bandasjer og plastere og alt som var tilgjengelig
ble gitt meg og at alt så ordentlig gjort ut.
 
Så hun har vist sine legetalenter.
I går var hun fryktelig engstelig for meg, men ble
beroliget om at alt var bra selv om mamma trengte hjelp
og vi kavet litt her. Det ble litt mer blod enn
man skulle tro, men med hjelp av både egne førstehjelpsegenskaper,
hjelpende naboer og en flink fyr som vasket bort blod,
gikk det greit, og vi slapp legevakten.
 
Nå er fingeren foreløpig på helingens vei,
dunker ikke fullt så mye, og den har blitt skiftet på siden
den opprinnelige bandasjen falt av. Ser frisk og fin ut.
Blir spennende å se om frøknas sterke omsorg
hjelper til at det ikke blir synlig mangel av fingertupp...
Kanskje det 'går seg til' så det ikke ser rart ut.
 
En ting er i alle fall sikkert.
Min datter har virkelig både empati, sympati og talent for å
ta seg av sine kjæreste på beste måte.
 
 
Download Hearts wallpaper, 'the pink heart'.

lørdag 6. september 2014

Fineste frøken fin har fått en tann frem..

 
Blondetann. Akkurat som mamma.
Og dette må være verdens finste... syns mamma...
 
Måtte bare vise frem! 

mandag 1. september 2014

En tann til ute!

 
Vet ikke hvem som er mest spent... mamma eller finefrøkna?
Men jeg klarte å redde tannen denne gangen. Den var så løs at det knapt krevde berøring før
den falt ut.
 
Så nå har tannfeen vært her igjen,
hun har sett fine tannen, fått sjekket den fine blondetannen som har kommet gjennom,
og belønnet finefrøkna for tannen som er borte.
 
Og mamma har tatt godt vare på den i sin hemmelige skattekiste...
 
Hepp hepp og hurra for frøkna!


søndag 31. august 2014

'Alle har en stein foran døren sin'

Vi har fått oss en (i alle fall midlertidig) lånebestemor.
Hun kommer og koser med Finefrøkna, tar henne med på laaaaang tur,
og de opplever litt gøy med fugler og andre mennesker på oppdagelsesturene sine.
 
Finefrøkna lyser opp når lånebesta kommer.
Da vet hun at det blir lang tur og masse frisk luft, busker å plukke blader fra
og masse sånt.
 
Etter turene deres pleier vi å sitt og preike litt om løst og fast.
Hun kom med et uttrykk som jeg syns var så bra og så talende;
'Alle har en stein foran døren sin'...
 
Noen har bare et lite sandkorn. En bitteliten stein som knapt merkes er der,
mens andre har en kampestein, en bauta! Og det kan være
svært så vanskelig å åpne døren når man har en bauta foran den.
 
Jeg har selv gått gjennom den lille sprekken i døren jeg fikk åpnet
med den store bautaen jeg har hatt foran min dør.
Nå kjenner jeg at kroppen reagerer, men det er jo naturlig.
 
Jeg tror jeg har fått bautaen min til å bli litt mindre nå.
Og jeg kommer til å fortsette med å få døren min mer og mer på gløtt
ettersom tiden går. Må bare samle mer krefter først.
Ta en pustepause.
 
Akkurat her og nå, med radioen på i bakgrunnen, en datter som leker
på rommet sitt med dukkene sine,
og en mann som for en gangs skyld tar seg en fortjent lur,
sitter jeg her og nyter freden.
Vurderer å strikke litt. Holder på å lage en genser til Finefrøkna (hvem ellers?)
 
Takk for at du finnes, lånebesta! Vi er glade i deg!
 
Ha en god søndag fortsatt.
 
 
 


onsdag 27. august 2014

Rent til å dåne av!

Det er sånn at man får ekstra hjertebank!
Det er sånn at man føler man dåner av mindre.
Det er sånn at man blir helt mo i knærne!
 
Min datter har lært å 'susse på munnen'
og hun har lært slengkyss!
 
Jeg fikk nettopp to store, herlige slengkyss i barnehagen!
Flinkeste flinka jeg vet om!
 
Kan det bli mer bedårende?
Jeg elsker deg, hjertegullet mitt!
Flinkeste og fineste 5 åringen jeg vet om i hele verden!
Elsker deg herfra til enden av evigheten og tilbake!


lørdag 23. august 2014

Er det noen som står på, så er det oss foreldre!

Jeg sitter her og blar gjennom facebooksiden min.
Tar meg tiden nå som kvelden begynner å roe seg litt, og det blir mulighet
for å oppdatere seg på hva som skjer ute i verden.
 
Jeg blir obs på en felles cdpx1-mammas status, der hun tungt og høylydt
sukker ut sin frustrasjon til oss venner på listen hennes.
Jeg siterer sånn ca oversatt;
 
'Siste barnesykepleier stilte ikke på jobb første dag på mandag.
Jeg ble gjort oppmerksom på dette 10 minutter etter at hun skulle møtt.
Tirsdagens intervjuobjekt var 3 uker ut fra sykepleierskolen, og kunne verken
suge slim fra trach eller slå på ventilatoren. Kl 18.30 i går kveld skulle jeg intervjue
en kandidat med 10+ års erfaring, og hun verken ringer eller kommer.
Så nå må jeg være med sønnen vår 24/7 mandag til fredag i tillegg til at jeg skal jobbe, gå på skole og ta meg av mann og vår andre sønn. Jeg kommer til å være uutholdelig å leve med!'
 
Hun har en sønn i 3 klasse, en mann som jobber i militæret og en fullstendig pleietrengende sønn på ca 5 år. Og dessverre er det ikke et sjeldent tilfelle at man har lite eller ingen hjelp og assistanse
til å ta seg av barn med spesielle behov. Spør de fleste av oss foreldre, og du vil
garantert bli møtt med mer eller mindre samme historie. Også her i Norge.
 
Her i Norge har vi rett til å få hjelp fra det offentlige når man har ekstra tyngende omsorgsansvar.
Men en ting er hva man etter loven har rett til og hva som skjer i praksis.
Man søker, får enten avslag og må klage x antall ganger, for så å måtte gå til høyere hold,
eller man søker, får innvilget etter forholdene 'raskt' at man skal få avlastning, og så draes saken ut
i månedsvis, kanskje årevis, ved at saken flyttes mellom avdelingene fordi ingen gidder å
ta seg av den faktiske oppgaven det er å finne avlastningen.
Det er lettere å bruke penger på porto og tid enn å bli ferdig med saken og gjøre jobben sin.
 
Tilbake sitter familier som, uansett hvilket funksjonsnivå barnet har, ikke får
den hjelp og støtte de har både rett til og bruk for. Og det sliter.
Man sier ikke nei til hjelp, selv om det er for noen få timer innimellom, men ikke alle er så heldig
at de har mer enn skole/barnehage som avlastning.
Så da må man bare kjempe til man har fått ting til!
Uansett hvor langt man  må gå for å få sin rett gjennom!
Jeg selv? Joda, jeg går til høyeste hold! Jeg har ventet i 2 år på at en sak skal gjennomføres, og venter ennå. Og det har ikke stått på vår vilje til å ta imot hjelp!
 
Jeg regner med at det nå blir ramaskrik Rundtom, men da kan lesere bare spare seg.
Faktum er at det offentlige stiller ikke opp slik de skal, gjør rett og slett ikke jobben sin tilfredstillende. Dette har vi sett i media gang på gang. Vi er ikke de eneste.
 
Det er bare til å kjempe videre. Stå på barrikadene og rope ut! Jeg antar at jeg har etter hvert
fått et stempel som 'bitch' der ute, men det gir jeg blaffen i. Må jeg så må jeg.
Og hvis man ikke kan klare å gjøre som man skal, så må man godta at publikum kritiserer.
Hadde man jobbet i privat næring og gjort samme innsats, hadde hele bedriften gått ad undas.
Hadde man jobbet i privat sektor og utført like dårlig arbeid, hadde man fått sparken!
 
Det nytter ikke å komme med forslag til såkalt avlastning som ikke er aktuell.
Det nytter ikke å tilby en familie å male huset for dem når den hjelpen som trengs er at noen
gir dem pusterom. Det hjelper ikke å tilby ett glass vann når en ørken skal vannes.
...sånn for å si det på en annen måte...
 
I en ideell verden hadde alt fungert som det skulle, men sånn er det ikke.
Og inntil ting fungerer som det skal, får vi bare kjempe på til siste blodsdråpe
for våre og våre barns rettigheter.


torsdag 21. august 2014

Er man fin så er man fin. Sånn er det bare med den saken...

I dag tok vi oss en aldri så liten jentedag.
Fri fra barnehagen, bare kose oss sammen.
Da ble det vafler til lunsj, og mestervaffelstekeren så på at vaflene
ble godt nok stekt, og hun prøvesmakte noen i prosessen.
 
Så tok vi oss en liten shoppingtur, meg og hun.
Noen har vokst så mye at alle joggebukser i hus har blitt for små.
Alle sammen 'flagger på halv stang' og har blitt gitt bort
til andre formål.
 
 
 
 
Så var det tannlausa, da... Hun har en merkelig felling av tennene.
De løsner, men faller ikke ut før tannen under er nesten gjennom.
Og de løse tennene ser ut til å flytte på seg.
Og de nye tennene... de har blondekant, de!
 
 Mester isespiseren.
I dag var hun så fin på det at hun ikke kunne holde isen selv.
Det ble for klissete og kaldt.
Mamma kunne holde den, og hun kunne spise den. Da smakte den bedre også
 
 
Hun er så flink til å stå og gå! Synes hun fortjener belønning og skryt!
Det er tungt og hardt å lære seg å gå nemlig! Prøve det den som vil.
 
 
Og for dem som måtte få inntrykk av at jeg bare forer min datter med saftis,
så er det altså ikke sant. Hun spiser sunt, godt og mangler ingenting.
Hun er kjempeglad i frukt. Bananer er en stor hit, og i barnehagen lager de
den beste fruktmosen som finnes.
Sjokolade og søtsaker ellers er ikke noe særlig lengre. Heldigvis.

 
Nå skal vi lage middag. Fisk i dag.
I morgen er det fredag. Nestenhelg. Siste dag i barnehagen denne uken.
Så to dager med mamma-og pappakos.
Vi er heldige som har så fin en gulljente!
 


lørdag 16. august 2014

Flinkeste jenten jeg vet om!

I dag har Gulljenten hjulpet meg med å moppe gulvet.
Må innrømme at det ble litt trøblete, men det er jo helt utrolig
at hun kan hjelpe. For da kan hun få oppgaver å gjøre
når hun bare blir stor nok og selvstendig nok til å utføre dem.
 
Jeg synes det er viktig at hun får sine ansvarsområder sånn etter hvert,
for det vil hjelpe henne til å bli enda mer selvstendig som voksen.
Så det blir spennende å se hva hun vil klare selv med tiden.
 
Nå om dagen driver vi med å trene på å komme oppi sengen alene.
Sengen hennes kan heises opp og ned med fjernkontroll, og hun har lært
hvordan den skal styres. Det er litt tungt å komme seg oppi, men
med litt hjelp går det bra.
 
Og hun er en kløpper på gåing nå.
Hver dag når hun kommer til barnehagen, går hun fra vognen til
garderoben. Og når hun kommer inn og vi roper 'HALLOO!'
så kommer en av de voksne, og da ser de at hun er så flink
og skryter masse!
Herlig å se da hvor stolt hun blir over at hun kan selv!
 
Og hun har blitt flink til å hjelpe til med påkledning.
Hun vet utmerket godt hvor hvert plagg skal på, men det er
ikke så lett, selv ikke for 'normale' 4 og 5 åringer, å kle seg selv.
Men Gulljenta er flink, hun. Kan hjelpe med genser, jakke og sånne ting.
 
Uansett hva folk måtte tro, så har jeg en god engel til datter.
Vi er tett knyttet til hverandre, og hun får så godt stell og særdeles mye kjærlighet.
Tror ikke det finnes et barn i hele verden som har det bedre enn henne!
Og jeg er stolt over å se at jeg faktisk ER en god mor!
 
Min datter og jeg er en perfekt kombinasjon.
Vi er som ett.
Hun er mitt livs største og sterkeste kjærlighet!
Jeg kommer alltid til å ofre ALT for min datter. ALLTID! 
 
Sånn er det bare!

fredag 8. august 2014

 
 
Nå er det straks helg!
Jeg gleder meg sånn til å kosemose min fine puseklump!
 
I går mistet hun sin tann nr 2. Den har nok havnet i magen, for ingen fant den
i barnehagen... Så jeg lovet at jeg skulle snakke alvorlig med
tannfeen og forklare at Snuppa ikke hadde kastet den, men svelget den.
 
 
Jeg tror hun kanskje har vært nyskjerrig og tenkt masse på tannfeen i natt,
for vi har vært oppe og kost flere ganger.
Og før frokost åpnet vi engleboksen, og oppi der
lå pengepresanger fra tannfeen! 2 store gullfargete mynter og en stor med hull i!
De ble lagt på sparebøssen med en gang, og hun var veldig stolt!
 
Jeg elsker jenten min. Hun er et vidunderlig menneske!
Hun er så flink, og nå kan hun gå mer og mer for hver dag.
Til og med uten skinner og sånt, men fremdeles med støtte.
 
Ting går fremover! Og med sterke, tøffe, gode,
absolutt tilstedeværende, altoppofrende foreldre og samarbeidspartnere
så kan jenta vår oppnå hva som helst!
 
 Ingen over, ingen ved siden, og ekstremt langt ned til nestemann...
 
God helg!


tirsdag 29. juli 2014

Stolt, lykkelig, streng og kjærlig mamma

Frøkna utviker seg så mye, og så fort!
 
Hun lærer stadig nye ting, og hun utfordrer seg selv til å klare nye ting nesten hver dag.
Nå er det snart sånn at jeg må på med joggeskoene og ut i marka med henne hehehe
 
I går var vel første gangen jeg virkelig måtte kjefte på henne.
Men hun er tydelig ikke vant til at mamma virkelig kjefter, at mamma bare sier
sånn 'fy! får ikke lov' type kjefting...
Men i går fikk hun altså kjeft og irettesettelse.
Hun klarte nemlig å styre sengen sin. Den har fjernkontroll som hun hadde fått tak i.
Nå får hun ikke lov å røre den mer, for jeg har ikke lyst til å
oppleve at persiennen faller ned igjen eller at hun ødelegger sengen sin.
 
 
Jeg er så stolt over at min datter har blitt så selvstendig og så sterk.
Hun går på føttene sine, snart klarer hun det vel helt for seg selv.
Hun kan holde seg fast i bordkanten eller i stoler osv, og tar noen skritt.
Det er så stort!
 
Jeg er bare så vanvittig stolt!
Det er jeg alltid. Uansett.
Stolt av alt hun oppnår så vel som rampestrekene hun finner på!