lørdag 25. januar 2014

Operasjon overstått. Takk og lov!

Da har vi vært på Haukeland sykehus og fått fikset
akillessenene til Storeflinka!
 
Hun fikk først en storejenteseng, men den turte ikke mamma å beholde,
for hun var kjapt oppe og prøvde seg på alt mulig da hun fikk prøve sengen.
 
 
Så da ba jeg om at de måtte finne en tryggere seng, slik at hun ikke risikerte å falle ut av den.
 
 
Alle forundersøkelser gikk fint, og jeg fikk vite at de skulle være ekstra forsiktig
med henne pga nakken og de problemene som er der og kan gi problemer.
 
Operasjonen gikk fint, og vi ble sendt hjem dagen etter.
Heldigvis. Det pleier alltid å være bedre å være hjemme istedenfor sykehus.
Så, så lenge det ikke var behov for medisinsk overvåking, bar veien rakt hjem!
 
Så nå venter vi på at 4-6 uker skal passere så vi blir ferdig med gipsen.
 
 
Men vi fant jo på litt gøy også, da... Lekerommet!
Blader på venterommet på preoperativen...
 
 
 
Nå får vi kle på oss og gå ut en tur. Storeflinka trenger å komme seg ut,
og mamsen trenger tydeligvis å få bevegd seg...
 
Ha en fin helg
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 


tirsdag 21. januar 2014

Gruer og gleder meg for dagene som kommer!

I morgen skjer det... eller begynner det.
 
I morgen skal vi på forundersøkelser for operasjon på Storeflinkas ankler.
De skal korrigeres, slik at hun får riktig fotstilling og kan stå riktig.
Hun er allerede superivrig på å gå, men man kan ikke gå på stortåen.
 
Jeg gleder meg til det er over.
Jeg gruer meg så voldsomt til en ukes tid på sykehus!
Jeg er allerede sliten selv. Sånn sliten som ikke går over.
 
Jeg håper og trygler høyere makter om at vi får ha eget rom,
at Storeflinka sover lenge nok om morgenen
og at dagene blir bedre enn jeg ser for meg.
 
Jeg planlegger og planlegger. Hva skal vi ha med?
Hvilke leker, tidsfordriv, ekstrating, klær, utstyr trengs?
 
Det er liksom ikke bare å pakke noen truser og 'off we go'...
Det skal pakkes leker, film, data, bleier, den 'spesialkosten' hun spiser
ettersom hun ikke spiser de samme tingene som andre.
Det skal pakkes medisiner for oss begge, håndarbeid,
og ja... jeg vet ikke hva mere... Jo, badesete...
Hun må jo få dusjet en siste gang før det blir 4-6 uker med gips.
 
Jeg blir ør bare ved å tenke på alt sammen..
Men vi har vært gjennom det før, så det ordner seg nok.
 
Men jeg vil ikke...


tirsdag 14. januar 2014

Til ettertanke...

Man kan falle temmelig langt ned fra sin pidestallær
om man går gjennom livet og er sikker i sin sak om at alt er perfekt...
 
Man er ikke garantert å gå gjennom livet uten prøvelser.
Man er ikke garantert et liv uten funksjonshemninger
uansett hvor sunn, sprek og populær man måtte være.
 
Jeg husker så godt en historie jeg ble fortalt av min mor.
Den illustrerer så godt hvordan sjebnen (eller hva man vil kalle det) kan ramme hardt!
Det var en lege som hadde to flotte sønner.
De var med i forskjellige fritidsaktiviteter. Var både dyktige fotballspillere
så vel som både speider og andre ting.
Pene var de, populær blant kompisene og ikke minst hos jentene!
 
Da guttene hadde blitt gammel nok til å kjøre bil, var de ute på tur
med kompisgjengen. Da skjedde det en ulykke...
En kollisjon med alvorlige følger.
 
Begge guttene endte opp kritisk skadde på sykehuset, og det stod om livet.
Begge guttene ble reddet, men endte opp som hardt pleietrengende begge to.
 
Jeg vet ikke om historien er sann, eller om hvem disse personene
eventuelt er, men tragisk er den, og kan skje hvem som helst når som helst.
 
Man er aldri garantert et problemfritt liv.
Så ta godt vare på det du har, vær takknemlig for hver dag du har,
og nyt hvert sekund du har til rådighet.
 
Jeg er takknemlig for at jeg selv 'bare' har fibromyalgi og migrene... osv...
Jeg har en datter som trenger hjelp, men hun er mer og mer selvstendig
ettersom dagene går.
Og vi nyter hvert sekund vi har.
 
Hun gjør meg til verdens lykkeligste mamma hvert sekund hun finnes.

lørdag 11. januar 2014

SNART SKAL VI GÅ OG GÅ OG GÅ

Nedtellingen har begynt!

 

Det er ikke det at jeg elsker sykehus, eller i det hele tatt liker noe ved dem, men
jeg er faktisk glad for de ting som kan utrettes ved sykehusene.
 
Nå skal vi få hjelp til at Storeflinka skal få gå!
Har skrevet om det før...
 
Jeg gleder meg så mye til ETTERPÅ! Prøver fremdeles å
planlegge de dagene vi skal være der slik at de blir noenlunde greie,
og ikke så grusomt kjedelige for Storeflinka.
Får ta med meg lørdagsgodt, leker, pc så vi får sett Sesame Street og Mikke Mus
på Youtube, noen dvd-filmer... håndarbeid..
Og klær. Koseklær til oss begge. Komfort!
Og ikke glemme leppepomaden! Er det noe man får på sykehus så er det tørre og sprukne lepper
OG HENDER! Håndkrem... ens beste venn hehehe
 
NÅR Storeflinka er rehabilitert og kan bruke beina sine skikkelig,
da åpner en helt ny verden seg!
Hun vil bli så mye mer selvstendig, klare å gå selv, utforske på egenhånd,
gå tur med dukkebabyene sine!!!
Alt sånt som er viktig!
 
To uker til nå, så er vi ferdige og snart hjemme igjen. Heldigvis blir vi
i hjembyen vår, og vi bor ikke så langt unna. Og vi har mulighet til å
dra hjem når vi er klare... ikke vente på transporten...
Deilig
 
Hvem vet hvilken annen utvikling som vil komme rullende når hun først mestrer gåing???
 
 


torsdag 9. januar 2014

Det blir bedre til våren

Tankene mine får ikke hvile.
 
Jeg tenker på alt mulig for tiden. Det er så mye å holde styr på, så mye å gruble over.
 
Vi har møter om Storeflinka, avtaler og undersøkelser,
og snart skal hun få operasjon på anklene sine.
Hvordan det blir å ligge en god ukes tid på sykehus,
krever MYE planlegging for at den skal bli kortest og artigst mulig.
 
Så er det rekonvalesenstiden. Å ikke kunne gjøre
de vanlige rutinene med dusj og stell som vanlig,
komforten hennes om natten, kløe i huden når sår gror og gips klør...
 
Man with broken leg
 
Hvordan vil det bli etterpå? Vil hun ha vondt? Heles hun fort?
Vil hun klare å stå på føttene etterpå? Vil det bli vellykket?
Hvor lenge vil det gå før hun er helt ferdig rehabilitert?
 
I tillegg så skal underholdning, aktivitet/ro balanseres,
og vi skal få dagene til å gå. Vi håper det går fort alt sammen!
 
Jeg har planer om å ta med håndarbeid og pc'en.
Kan ikke være uten oppdateringer til venner og kjente på facebook!
Dessuten... jeg holder på med mine prosjekter. Så jeg har litt å henge fingrene i!
 
Nå håper jeg at jeg får 'lov' til å få sove de nærmeste nettene... ikke våkne
med hodet fullt av tanker.
Ikke at jeg egentlig bekymrer meg... jeg er vant til at vi er på sykehus!
Men hun er eldre nå, forstår mer, trenger mer.
...og som mor er man alltid bekymret for sitt elskede barn!
 
Hadde vært det samme om hun skulle fjernet en vorte...
 
 
 
 
 
 


søndag 5. januar 2014

En fin og koselig søndag

Dagen begynte seint i vår tidsregning... nesten kl 8.
 
Det meste av formiddagen lekte Storeflinka på rommet sitt. Hun sørget for at
lekebilene fikk sove godt i sengen hennes, og at alle de andre lekene fikk sitt.
 
 
Så var det inn i stuen, se litt tegnefilm og kose seg.
Da klokka var godt og vel 12, skulle vi ut. Pappa kom med skoene,
men de ble bestemt feid unna. Storeflinka skulle IKKE ut.
 
Det ble ikke før en stund etter lunsj, nærmere bestemt rundt 13.30
at vi tok oss en luftetur.
 
Da var mammas plan å gå en runde rundt vannet, og så hjem igjen for å
gjøre ferdig middagen. Men det ville ikke Storeflinka.
Et lite stykke avgårde langs vannet, pekte hun at hun ville opp en bakke.
Jeg lot henne få viljen sin, tenkte at i dag er det en sånn
bestemt dag, der det er viktig at hun får lov å styre litt og vise sin vilje...
 
Vi gikk opp bakken, og der pekte hun til venstre, inn gjennom porten i gjerdet.
Vi gikk inn, og da var det peking til høyre... Opp en liten bakke til og inn porten
til en barnehage i nærheten. Så stoppet jeg vogna. Spurte; Hvor vil du leke?
Hun pekte mot høyre igjen, mot ufo-dissen (husken)...
Vi gikk til ufo-dissen, og vi lekte en stund
 
 
 
Så plutselig glapp hun grepet der hun holdt seg fast, og hun endte med å falle bakover.
Min første reaksjon var 'Hjelp! Nakken hennes!'
Men det ser ut som at alt gikk bra. Ingen 'artefakter' har forskjøvet seg, og alle
reflekser er tilsynelatende ok, slik jeg har sett...
Men det ble trøsting og kosing.
Så da la vi oss ned i ufo-dissen sammen og svingte frem og tilbake
en god stund.
 
 
Til slutt var mamma så kald både på hendene og i ryggen der klærne hadde skilt seg...
så da dro vi hjemover. På vei hjem dro vi innom naboen og ungene.
Måtte jo inn og leke litt!
 
Og Storeflinka ryddet. Bar ting bort til tante som skulle passe på.
 
 
Hun lekte med kosedyrene til lillefrøkna...
 
 
 
ryddet bort leker, og var virkelig effektiv.
 
 
...mens tante måtte pent finne seg i å bli sittende som vakt over
skatten Storeflinka hadde plassert i fanget hennes!
 
 
Nå har hun sovnet. Det tok ikke lange tiden i kveld.
Og jeg tror jeg følger i hennes fotspor.
Må bare inn og susse litt først.
 
Mamma elsker puseklumpen sin!
Takk for en fin dag, vennen!
 
 
 
 
 
 
 
 
 


Alfamamma med mord i blikket!

I går var vi ute og vandret, og skulle kose oss med litt vindushopping og grønnsakshandel.
 
Da vi kom til kjøpesenteret, fant vi oss en handlevogn, og Storeflinka fikk sitte oppi,
noe hun syns er kjempegøy og stor stas!
Første vogn ble løsnet fra de andre, og jeg kjente at hjulene overhode ikke funket.
Så da var det å returnere til nærmeste vogndepot for ny vogn.
 
Vogn nr 2, samme problem. Ikke mulig å styre pga defekte hjul.
 
Vogn nr 3, samme problem, på den ene siden..
Da tenkte jeg mine svarteste eder og tilkalte ondemannen og hans slektninger
omtrent, fordi de vognansvarlige ikke kan holde rede på vognene sine!
 
Jeg endte opp med å måtte kjøre vogn nr 3. Dvs... jeg fikk en workout
jeg overhode ikke ønsket eller trengte.
Men Storeflinka syns det var greit, for hun fikk sitte oppi kurven,
og ikke på det kjedelige setet.
 
Skjelven i musklene av utmattelse, gikk vi mot Narvesen og apoteket for siste innkjøpene.
Da var det en dame som absolutt skulle FORAN oss, enda vi egentlig passerte henne akkurat i det
hun startet med å gå. Og hun dyttet og dyttet.
Til slutt freste jeg; DYTT NÅ FOR POKKER IKKE LENGER VÅR VOGN, DA!!!
og vi kom oss 'løs' fra hennes angrep... det føltes sånn.
Og blikket mitt kunne kremert henne på stedet!
 
Samtidig satte Storeflinka i å gråte høyt og hjerteskjærende.
Jeg tok henne opp, saumfarte hendene som hadde holdt rundt gitteret
i vognens sider, men fant ingen skader. Så ikke ut som
om hendene og fingrene hadde fått skraper eller brudd.
HELDIGVIS!
 
Men snuppa fortsatte å gråte. Noe var  jo tydelig galt. Jeg fant det bare ikke!
 
Samtidig, på Narvesen, da vi oppholdt oss ved spillmaskinene (fordi der var eneste setet
vi kunne låne), stod en mann som må ha hatt sine
mentale issues... Plutselig snudde han seg brått og brølte 'PÅKJØRSEL!!!!'
Jeg skvatt til, og igjen, fremdeles sinna for den damen som kjørte på oss,
sendte jeg et kremasjonsblikk!
 
Jeg fikk trøstet Gulljenta, og vi kom oss hjem.
I morges fant jeg skorpe på haken!!!! Hun har fått skrape på haken!
Så den ikke i går, men den er der i dag!
 
Hadde jeg hatt det kvinnfolket nær meg nå, hadde hun jammen fått høre
hva hun er verdt, siden hun har forårsaket skade på min datter!!!
Ja, det var 'bare' en skrape på haken, men det er så vondt!
 
Daka Storeflinkaen vår!

torsdag 2. januar 2014

Storeflinkas måte

I stuevinduet vårt har vi 2 lysestaker med kulelys, 1 engel, 1 sukkulentplante
i hvit potte og en hvit lykt.
Der var også et minnekort og en minnepinn liggende i den ene kroken.
 
I går kveld satt frøkna i sofaen og ryddet som vanlig i vinduskarmen.
Da fant hun ut at hun skulle uttrykke seg litt kunstnerisk...
 
 
Hun snudde seg til meg og sa på sin måte;
Mamma, se! Engelen minnes alle de som vi skal tenke på!
 
Syns hun er både flink, oppfinnsom og svært intelligent, den jenta vår!