Man kan falle temmelig langt ned fra sin pidestallær
om man går gjennom livet og er sikker i sin sak om at alt er perfekt...
Man er ikke garantert å gå gjennom livet uten prøvelser.
Man er ikke garantert et liv uten funksjonshemninger
uansett hvor sunn, sprek og populær man måtte være.
Jeg husker så godt en historie jeg ble fortalt av min mor.
Den illustrerer så godt hvordan sjebnen (eller hva man vil kalle det) kan ramme hardt!
Det var en lege som hadde to flotte sønner.
De var med i forskjellige fritidsaktiviteter. Var både dyktige fotballspillere
så vel som både speider og andre ting.
Pene var de, populær blant kompisene og ikke minst hos jentene!
Da guttene hadde blitt gammel nok til å kjøre bil, var de ute på tur
med kompisgjengen. Da skjedde det en ulykke...
En kollisjon med alvorlige følger.
Begge guttene endte opp kritisk skadde på sykehuset, og det stod om livet.
Begge guttene ble reddet, men endte opp som hardt pleietrengende begge to.
Jeg vet ikke om historien er sann, eller om hvem disse personene
eventuelt er, men tragisk er den, og kan skje hvem som helst når som helst.
Man er aldri garantert et problemfritt liv.
Så ta godt vare på det du har, vær takknemlig for hver dag du har,
og nyt hvert sekund du har til rådighet.
Jeg er takknemlig for at jeg selv 'bare' har fibromyalgi og migrene... osv...
Jeg har en datter som trenger hjelp, men hun er mer og mer selvstendig
ettersom dagene går.
Og vi nyter hvert sekund vi har.
Hun gjør meg til verdens lykkeligste mamma hvert sekund hun finnes.
Lykke til :)
SvarSlett