søndag 31. august 2014

'Alle har en stein foran døren sin'

Vi har fått oss en (i alle fall midlertidig) lånebestemor.
Hun kommer og koser med Finefrøkna, tar henne med på laaaaang tur,
og de opplever litt gøy med fugler og andre mennesker på oppdagelsesturene sine.
 
Finefrøkna lyser opp når lånebesta kommer.
Da vet hun at det blir lang tur og masse frisk luft, busker å plukke blader fra
og masse sånt.
 
Etter turene deres pleier vi å sitt og preike litt om løst og fast.
Hun kom med et uttrykk som jeg syns var så bra og så talende;
'Alle har en stein foran døren sin'...
 
Noen har bare et lite sandkorn. En bitteliten stein som knapt merkes er der,
mens andre har en kampestein, en bauta! Og det kan være
svært så vanskelig å åpne døren når man har en bauta foran den.
 
Jeg har selv gått gjennom den lille sprekken i døren jeg fikk åpnet
med den store bautaen jeg har hatt foran min dør.
Nå kjenner jeg at kroppen reagerer, men det er jo naturlig.
 
Jeg tror jeg har fått bautaen min til å bli litt mindre nå.
Og jeg kommer til å fortsette med å få døren min mer og mer på gløtt
ettersom tiden går. Må bare samle mer krefter først.
Ta en pustepause.
 
Akkurat her og nå, med radioen på i bakgrunnen, en datter som leker
på rommet sitt med dukkene sine,
og en mann som for en gangs skyld tar seg en fortjent lur,
sitter jeg her og nyter freden.
Vurderer å strikke litt. Holder på å lage en genser til Finefrøkna (hvem ellers?)
 
Takk for at du finnes, lånebesta! Vi er glade i deg!
 
Ha en god søndag fortsatt.
 
 
 


onsdag 27. august 2014

Rent til å dåne av!

Det er sånn at man får ekstra hjertebank!
Det er sånn at man føler man dåner av mindre.
Det er sånn at man blir helt mo i knærne!
 
Min datter har lært å 'susse på munnen'
og hun har lært slengkyss!
 
Jeg fikk nettopp to store, herlige slengkyss i barnehagen!
Flinkeste flinka jeg vet om!
 
Kan det bli mer bedårende?
Jeg elsker deg, hjertegullet mitt!
Flinkeste og fineste 5 åringen jeg vet om i hele verden!
Elsker deg herfra til enden av evigheten og tilbake!


lørdag 23. august 2014

Er det noen som står på, så er det oss foreldre!

Jeg sitter her og blar gjennom facebooksiden min.
Tar meg tiden nå som kvelden begynner å roe seg litt, og det blir mulighet
for å oppdatere seg på hva som skjer ute i verden.
 
Jeg blir obs på en felles cdpx1-mammas status, der hun tungt og høylydt
sukker ut sin frustrasjon til oss venner på listen hennes.
Jeg siterer sånn ca oversatt;
 
'Siste barnesykepleier stilte ikke på jobb første dag på mandag.
Jeg ble gjort oppmerksom på dette 10 minutter etter at hun skulle møtt.
Tirsdagens intervjuobjekt var 3 uker ut fra sykepleierskolen, og kunne verken
suge slim fra trach eller slå på ventilatoren. Kl 18.30 i går kveld skulle jeg intervjue
en kandidat med 10+ års erfaring, og hun verken ringer eller kommer.
Så nå må jeg være med sønnen vår 24/7 mandag til fredag i tillegg til at jeg skal jobbe, gå på skole og ta meg av mann og vår andre sønn. Jeg kommer til å være uutholdelig å leve med!'
 
Hun har en sønn i 3 klasse, en mann som jobber i militæret og en fullstendig pleietrengende sønn på ca 5 år. Og dessverre er det ikke et sjeldent tilfelle at man har lite eller ingen hjelp og assistanse
til å ta seg av barn med spesielle behov. Spør de fleste av oss foreldre, og du vil
garantert bli møtt med mer eller mindre samme historie. Også her i Norge.
 
Her i Norge har vi rett til å få hjelp fra det offentlige når man har ekstra tyngende omsorgsansvar.
Men en ting er hva man etter loven har rett til og hva som skjer i praksis.
Man søker, får enten avslag og må klage x antall ganger, for så å måtte gå til høyere hold,
eller man søker, får innvilget etter forholdene 'raskt' at man skal få avlastning, og så draes saken ut
i månedsvis, kanskje årevis, ved at saken flyttes mellom avdelingene fordi ingen gidder å
ta seg av den faktiske oppgaven det er å finne avlastningen.
Det er lettere å bruke penger på porto og tid enn å bli ferdig med saken og gjøre jobben sin.
 
Tilbake sitter familier som, uansett hvilket funksjonsnivå barnet har, ikke får
den hjelp og støtte de har både rett til og bruk for. Og det sliter.
Man sier ikke nei til hjelp, selv om det er for noen få timer innimellom, men ikke alle er så heldig
at de har mer enn skole/barnehage som avlastning.
Så da må man bare kjempe til man har fått ting til!
Uansett hvor langt man  må gå for å få sin rett gjennom!
Jeg selv? Joda, jeg går til høyeste hold! Jeg har ventet i 2 år på at en sak skal gjennomføres, og venter ennå. Og det har ikke stått på vår vilje til å ta imot hjelp!
 
Jeg regner med at det nå blir ramaskrik Rundtom, men da kan lesere bare spare seg.
Faktum er at det offentlige stiller ikke opp slik de skal, gjør rett og slett ikke jobben sin tilfredstillende. Dette har vi sett i media gang på gang. Vi er ikke de eneste.
 
Det er bare til å kjempe videre. Stå på barrikadene og rope ut! Jeg antar at jeg har etter hvert
fått et stempel som 'bitch' der ute, men det gir jeg blaffen i. Må jeg så må jeg.
Og hvis man ikke kan klare å gjøre som man skal, så må man godta at publikum kritiserer.
Hadde man jobbet i privat næring og gjort samme innsats, hadde hele bedriften gått ad undas.
Hadde man jobbet i privat sektor og utført like dårlig arbeid, hadde man fått sparken!
 
Det nytter ikke å komme med forslag til såkalt avlastning som ikke er aktuell.
Det nytter ikke å tilby en familie å male huset for dem når den hjelpen som trengs er at noen
gir dem pusterom. Det hjelper ikke å tilby ett glass vann når en ørken skal vannes.
...sånn for å si det på en annen måte...
 
I en ideell verden hadde alt fungert som det skulle, men sånn er det ikke.
Og inntil ting fungerer som det skal, får vi bare kjempe på til siste blodsdråpe
for våre og våre barns rettigheter.


torsdag 21. august 2014

Er man fin så er man fin. Sånn er det bare med den saken...

I dag tok vi oss en aldri så liten jentedag.
Fri fra barnehagen, bare kose oss sammen.
Da ble det vafler til lunsj, og mestervaffelstekeren så på at vaflene
ble godt nok stekt, og hun prøvesmakte noen i prosessen.
 
Så tok vi oss en liten shoppingtur, meg og hun.
Noen har vokst så mye at alle joggebukser i hus har blitt for små.
Alle sammen 'flagger på halv stang' og har blitt gitt bort
til andre formål.
 
 
 
 
Så var det tannlausa, da... Hun har en merkelig felling av tennene.
De løsner, men faller ikke ut før tannen under er nesten gjennom.
Og de løse tennene ser ut til å flytte på seg.
Og de nye tennene... de har blondekant, de!
 
 Mester isespiseren.
I dag var hun så fin på det at hun ikke kunne holde isen selv.
Det ble for klissete og kaldt.
Mamma kunne holde den, og hun kunne spise den. Da smakte den bedre også
 
 
Hun er så flink til å stå og gå! Synes hun fortjener belønning og skryt!
Det er tungt og hardt å lære seg å gå nemlig! Prøve det den som vil.
 
 
Og for dem som måtte få inntrykk av at jeg bare forer min datter med saftis,
så er det altså ikke sant. Hun spiser sunt, godt og mangler ingenting.
Hun er kjempeglad i frukt. Bananer er en stor hit, og i barnehagen lager de
den beste fruktmosen som finnes.
Sjokolade og søtsaker ellers er ikke noe særlig lengre. Heldigvis.

 
Nå skal vi lage middag. Fisk i dag.
I morgen er det fredag. Nestenhelg. Siste dag i barnehagen denne uken.
Så to dager med mamma-og pappakos.
Vi er heldige som har så fin en gulljente!
 


lørdag 16. august 2014

Flinkeste jenten jeg vet om!

I dag har Gulljenten hjulpet meg med å moppe gulvet.
Må innrømme at det ble litt trøblete, men det er jo helt utrolig
at hun kan hjelpe. For da kan hun få oppgaver å gjøre
når hun bare blir stor nok og selvstendig nok til å utføre dem.
 
Jeg synes det er viktig at hun får sine ansvarsområder sånn etter hvert,
for det vil hjelpe henne til å bli enda mer selvstendig som voksen.
Så det blir spennende å se hva hun vil klare selv med tiden.
 
Nå om dagen driver vi med å trene på å komme oppi sengen alene.
Sengen hennes kan heises opp og ned med fjernkontroll, og hun har lært
hvordan den skal styres. Det er litt tungt å komme seg oppi, men
med litt hjelp går det bra.
 
Og hun er en kløpper på gåing nå.
Hver dag når hun kommer til barnehagen, går hun fra vognen til
garderoben. Og når hun kommer inn og vi roper 'HALLOO!'
så kommer en av de voksne, og da ser de at hun er så flink
og skryter masse!
Herlig å se da hvor stolt hun blir over at hun kan selv!
 
Og hun har blitt flink til å hjelpe til med påkledning.
Hun vet utmerket godt hvor hvert plagg skal på, men det er
ikke så lett, selv ikke for 'normale' 4 og 5 åringer, å kle seg selv.
Men Gulljenta er flink, hun. Kan hjelpe med genser, jakke og sånne ting.
 
Uansett hva folk måtte tro, så har jeg en god engel til datter.
Vi er tett knyttet til hverandre, og hun får så godt stell og særdeles mye kjærlighet.
Tror ikke det finnes et barn i hele verden som har det bedre enn henne!
Og jeg er stolt over å se at jeg faktisk ER en god mor!
 
Min datter og jeg er en perfekt kombinasjon.
Vi er som ett.
Hun er mitt livs største og sterkeste kjærlighet!
Jeg kommer alltid til å ofre ALT for min datter. ALLTID! 
 
Sånn er det bare!

fredag 8. august 2014

 
 
Nå er det straks helg!
Jeg gleder meg sånn til å kosemose min fine puseklump!
 
I går mistet hun sin tann nr 2. Den har nok havnet i magen, for ingen fant den
i barnehagen... Så jeg lovet at jeg skulle snakke alvorlig med
tannfeen og forklare at Snuppa ikke hadde kastet den, men svelget den.
 
 
Jeg tror hun kanskje har vært nyskjerrig og tenkt masse på tannfeen i natt,
for vi har vært oppe og kost flere ganger.
Og før frokost åpnet vi engleboksen, og oppi der
lå pengepresanger fra tannfeen! 2 store gullfargete mynter og en stor med hull i!
De ble lagt på sparebøssen med en gang, og hun var veldig stolt!
 
Jeg elsker jenten min. Hun er et vidunderlig menneske!
Hun er så flink, og nå kan hun gå mer og mer for hver dag.
Til og med uten skinner og sånt, men fremdeles med støtte.
 
Ting går fremover! Og med sterke, tøffe, gode,
absolutt tilstedeværende, altoppofrende foreldre og samarbeidspartnere
så kan jenta vår oppnå hva som helst!
 
 Ingen over, ingen ved siden, og ekstremt langt ned til nestemann...
 
God helg!