søndag 30. desember 2012

Gledelige feiloppringinger

Fikk telefon i dag som jeg ikke ventet.
Jeg ble litt overrasket, for jeg har ikke snakket med personen på lenge, men
plutselig ringte hun altså.
 
'Er du hjemme?' spurte hun. Jeg svarte at joda, vi er da det.
...og måtte inrømme at min aller første tanke var
'oi, får vi overraskende besøk nå som jeg er syk? Det passer bedre neste helg.'
Men hvis så var, så ville hun og familien alltid være velkommen, bare jeg fikk 5 min til å skifte klær ut av pysjen og få litt farge i fjeset...
 
Vi fikk en koselig prat, selv om jeg var et tastetrykk feil. Hun tenkte sikkert så hardt på meg
at jeg ble valgt ut fra hele telefonlisten hennes ... kremt...
 
Feiloppringinger kan være ganske morsomme de!
Min mor ringte en gang skikkelig feil. En sånn feiloppringing som man føler man kan
dø av skam for sånn umiddelbart...
 
La meg fortelle hendelsesforløpet;
Dette skjedde for mange mange år siden.
Vi hadde vasket klær for andre, og disse hadde glemt en truse igjen
hos oss. Min mor ringte dem opp, det var mannen som tok tlf, og min mor
bare MÅTTE spøke. Det var jo sånn hun var.
'Du må ikke la trusene dine ligge sånn og slenge overalt! Hva tror du min mann sier når han kommer hjem???' var hennes kommentar da mannen i andre enden svarte 'hallo'.
Det ble stille i andre enden. Et betuttet 'øhhh...ehhmmm...' fra ham, og min mor fortsatte;
'Han kan jo tro det aller verste om oss. Hva skal jeg si til ham?'
 
Mannen i andre enden fikk endelig talemålet tilbake og spurte; 'unnskyld, hvem er det jeg snakker med?'- 'Åh, ta ikke den!' svarte hun.. så gikk det opp for henne at hun kjente slett ikke igjen
stemmen likevel... 'Ehhh, det er vel ****** jeg snakker med?' -'Nei..' fikk hun vite...
Da opplevde jeg at min mor ble like rød i kinnene som leppestiften hennes...
Hahahaha jeg ler fremdeles når jeg husker den hendelsen.
 
Det hender ofte at jeg får feiltelefoner på hustelefonen. Jeg har etterhvert begynt å ikke svare
med mindre jeg kjenner telefonnr eller venter en telefon som kanskje kan være det innkommende.
 
Det er allslags folk fra tydeligvis alle verdensdeler som finner mitt tlf nummer.
Jeg vurderer nesten å skaffe meg en svarer med beskjeden;
Hei, bon jour, hello, buenos dias, shalom, salam aleikum...
Du har nå kommet hjem til meg, men jeg svarer deg ikke. Hvis du har ringt feil, legg på og prøv igjen
Hvis vi snakkes om en stund, har du sikkert ringt rett, og du kan legge igjen beskjed.
Hvis ikke... Auf wiederzehn...


torsdag 27. desember 2012

Julens varme og kjærlighet- burde vare hele året

Det er en ting jeg tenker på hver eneste bidige jul.
Hvorfor blir alle plutselig så varme, omtenksomme og fulle av omsorg og nestekjærlighet
akkurat de 3-4 dagene som julen varer?
Det burde jo være sånn at vi var det alle sammen hele året.
 
Det er utrolig fint og vidunderlig å se at folk flest blir ekstra gavmild
og hjelpsom i julen, for det er en ekstra tung tid for mange.
Ikke slutt med det, for all del!!!
Men det er faktisk mulig å ha den 'julefølelsen' hele året.
Ved å gi av deg selv til andre også midt på sommeren, midt i april,
på regntunge høstdager osv.
 
Vi har for eksempel en tendens til å samle på klær vi ikke har bruk for, og skapene våre er
overfylt av stash og ting vi ikke trenger.
Derimot er det folk som trenger dem. Kopper, kar, klær, leker barna har vokst fra,
mat du har for mye av i frysen osv.
 
Jeg skal ikke fremheve meg selv som en miss Goody 2 shoes.. men jeg er heldig
som får anledning til å yte noe for andre året rundt.
 
Jeg hjelper rundt omkring, tar imot klær, leker, barneutstyr, inventar og sånt
som andre har bruk for. Det finnes faktisk folk som faller utenfor
systemet uten å ha hverken rus eller misbruk av noe slag som bakgrunn for sin
tragiske tilstand. Vi har for eksempel asylsøkere, kvinner som må forlate sine
ektefeller/samboere pga mishandel, folk som har jobb og alt, men som pga
uforutsette hendelser har havnet i en svært vanskelig krise.
Det finnes også dem som står helt på bar bakke og må starte livet på nytt uten noe som helst.
 
Eller hva med dem som er alene med omsorgen for syke familiemedlemmer,
funksjonshemmede barn, uten mulighet for avlastning,
dem som har blitt syke og trenger hjelp, assistanse og en hånd å holde i
mens de samler trådene og får hjelpen fra det offentlige som de har krav på?
Hva med dem som trenger hjelp til så enkle ting som å få handlet inn til helgen, gjøre rent,
få vasket klærne sine, men ikke har tilgang på vaskemaskin?
 
Jo, de finnes. Det finnes folk blant oss som har mange forskjellige behov som de ikke
viser offentlig, ikke tør vedkjenne seg, for stoltheten er så enorm!
Vi bor jo tross alt i et land der vi 'har alt' og 'får det vi trenger'.
Men iblant stemmer ikke det helt.
Vi har et godt system her i landet, men noen ganger trengs det
enkelt og greit ren og ekte nestekjærlighet.
 
Hvis man har anledning til å gi av seg selv, så la det bli kjent.
Jeg sier fra til dem jeg vet jeg kan hjelpe, eller være til hjelp gjennom mellommann.
Noen ganger så får jeg faktisk beskjed om å ikke hjelpe så mye- for jeg gjør
for mye for for mange. Men det er med god samvittighet jeg da
sitter igjen med færre krefter og mer smerter.
 
Men, det er bedre med en ren sjel og skitten skjorte enn en ren skjorte og skitten sjel.
 
Og min datter vil nyte godt av at jeg viser nestekjærlighet. Hun vil kunne videreføre den når hun er klar for det. Og DA er det iallefall verdt det- hvis min datter får det godt og blir et solid menneske!
 
Fortsatt god jul til alle, og ha et fint og fredfylt nytt år, fylt av nestekjærlighet!

søndag 2. desember 2012

Min mors historie - min erfaring

Jeg sitter akkurat og hører på
'Jag vil tacka livet'.
Og jeg tenker veldig på min mor i dag.
God kombinasjon da at jeg hører denne sangen, 
for jeg vil takke livet som har gitt meg så mye
og for at hun ga meg sjansen til å leve det.

Min mor ble født i 1939. Hun fikk skadet et øye i 1944 da det
var en eksplosjon i Bergen.
Hun vokste opp og var 'en av gutta'. Hun lekte røffe leker,
sloss og fikk kallenavnet 'Fjellet' fordi hun var så tøff.

Hun giftet seg i 1959 med min far, og i 1963 fødte hun min eldste søster.
Som den svært så barnekjære hun var, gledet hun seg veldig til å bli mor.
Stort var sjokket da når det viste seg at min søster
ble skadet i fødselen. Det resulterte i store alvorlige handikapp.

Min mor brukte bortimot 2 timer på ett måltid når hun matet min søster,
hun måtte haste til sykehus gjerne daglig fordi min søster fikk kramper, sluttet å  puste
og ble blå i ansiktet.

Hun vokste opp i et kristent hjem, men hun følte så sorg over 
skjebnen til min søster og alt som hadde skjedd
at hun ikke klarte å be lenger. Dette sa hun til sin far, som var hennes
sterkeste støttespiller.
Men det hun gjorde var at hun stadig sang sanger til min søster når hun vugget henne
i armene, og skulle roe henne.
Min bestefar sa at det var like godt som bønner, for Gud hører deg selv om du ikke
klarer å be. Det er hva ditt hjerte sier som betyr noe.
Gud har nemlig en spesielt sterk hørsel. Han hører det man ikke sier.

Da min søster var ca 3 år gammel, var min mor så utslitt av alt arbeidet
med å ta vare på min søster, at hun ble sendt på institusjon.
Ting var annerledes den gang, og hjelpeapparatet var ikke like godt som i dag

Da min yngste storesøster så ble født i 1968, var min mor så lykkelig 
over å ha fått et friskt og normalt barn.
Hun var så overmåte stolt når min søster kom hjem og var så møkkete
etter lek i søla at hun måtte spyles før hun kunne komme inn.

Jeg selv ble født i 1973, 10 år etter min eldste søster.
Min mor var stolt av meg også, men jeg var ikke den typen barn som
pleide å bli møkkete... Jeg kunne gå i hvit genser i flere dager uten flekker om så var.
Min yngste storesøster og jeg er like på utsiden sier folk,
men vi er rake motsetninger innvendig

Jeg er takknemlig for at jeg har lært min mors historie. Den forberedte meg på
mitt eget liv som mor, for jeg har vokst opp med funksjonshemmede.
Jeg har lært så mye, og jeg ser at samfunnet har faktisk blitt veldig mye bedre.
I dag har 'alle' kjennskap til funksjonshemming enten det er
en selv, en slektning, en nabo, eller en venn.

Funksjonshemming er ikke noe å skamme seg over.
Det er spesielt utvalgte mennesker som lever med funksjonshemminger.
Det kreves mer og annet av en når man har en kronisk tilstand som hindrer en på noe måte.

Men hindres man på en måte, finnes det som oftest løsninger på det meste.
Det gjelder bare å være kreativ og innovativ.
Er dør nr 1 og 2 lukket, så prøv dør nr 3 eller 4.

Jeg er glad for anledningen til å lære hele tiden.
Det hjelper meg å vokse som menneske.

fredag 30. november 2012

Flippet helt ut på Oslotur...

Vi har en spesialvogn til Damen.
Den er så verdifull for oss, og også ganske dyr.
For oss er den 'beina' våre. Uten den kan vi ikke komme langt.

Vi dro til Oslo for jevnlig kontroll i går. Regnet med at våre verdisaker
og vår bagasje skulle komme frem slik den skulle, spesielt når vi 
spesifikt påpekte at denne vognen regnes som rullestol.

Vi fløy Norwegian. I Bergen la jeg den sammen slik jeg pleier,
og den ble tatt ned i bagasjen.
I Oslo kom den opp igjen til gaten, slik den pleier.
Bare at denne gang hadde de klart å ødelegge hele vognen!

Svingplaten under setet var fullstendig ødelagt. 
Det betyr at vognen er farlig å kjøre, og funker overhode ikke.
Den kan ikke skyves, ikke sittes i, ikke brukes som rullestol/vogn/kjøretøy.

Reaksjonen til Norwegian??? 'Huff, det var jo synd...'

Jeg friket helt ut! Stod ved flydøren og sa 'å herregud, den er ødelagt! GUUUUD DERE HAR FOR POKKER ØDELAGT VOGNEN!!!!!!!!!!!!!!' Hjelp! Hva skal vi  gjøre! Vi MÅ ha den, vi MÅ ha den!!!!'

Jeg fikk hjelp til å komme meg ned i ankomsthallen og vi gikk til skranken for å levere klage. Da glapp det for meg! Hysterisk over å ha fått et så dyrt og dyrebart verktøy fullstendig most!
Kalesjen var ødelagt, sikkerhetslåsene på sidene var ødelagt, svingskiven ødelagt... riper og skraper...

Så jeg ringte vår Etac-konsulent, helt oppløst i tårer og hikst fortalte jeg 
at flyselskapet hadde ødelagt vognen, og at det ikke var en sjel der som løftet en finger for å hjelpe meg
med å løse krisen min! Som jeg sa til henne, for meg kunne de like godt ha kappet av oss beina våre!
Så ille var det! Ikke kunne hun kjøres ut til taxi som ventet, i vognen, for den gikk ikke an å kjøre.
Ikke kunne hun sitte i den under transport slik hun skulle, for den var jo regelrett et farlig våpen i sånn henseende. Og ikke hadde de noen løsninger til meg... ingen rullestol ble tilbudt, ingenting!

Etter at jeg hadde hikstet meg ferdig og konsulenten vår lovet å mobilisere alle krefter så vi fikk hjelp,
DA sluttet de å sitte der bak skranken og pille seg i nesen... Jeg fikk fylt ut klageskjema og fikk
lapp med referransenr osv... Dette måtte jeg ta på egen reiseforsikring... KJØSS MEG BAK!

Heldigvis for oss hadde sjåføren tilfeldigvis et stort nok/lite nok barnesete til Damen. En medpassasjer som også skulle til Rikshospitalet hadde fortalt ham hva som hadde skjedd og at det var nok derfor vi ble oppholdt så de måtte vente på oss. Han holdt meg godt rundt skuldrene, for jeg var helt knust! Han sa at
ALT ordner seg, jeg måtte bare prøve å puste rolig. Ingen vits å la barnet mitt se min fortvilelse, for
da ville bare hun også føle fortvilelse.

Hele veien fra Gardermoen til Rikshospitalet + et par timer etter holdt jeg på med telefoner hist og her
for å fikse opp i Norwegians skjødesløse håndtering av vårt hjelpemiddel.
Nå skal jeg ringe NAV på mandag med info og ref.nr så de kan få erstatning.
(Som bisetning må jeg innrømme at når NAV virkelig trår til og stiller opp, så gjør de det til gagns!)

Etac-konsulenten vår her hjemme fikk en konsulent i Moss til å komme med nye deler, og vi har nå fått
erstattet det som er ødelagt, men det har fullstendig knekket både meg og min datter.
Hun fikk jo ikke sjans til å sove i vognen på veien, slik hun kunne gjort. Hun hadde vært våken siden 
tidlig på morgenen, reisen hadde allerede vært lang og langvarig, og begge var allerede slitne.
Med dette oppå alt, stress, hektiske situasjoner og så mangel på hvile, og så direkte til 
innsjekking og konsultasjon, så sovnet hun i 17.30 tiden. Til kl 03.30 om natten...

Jeg selv sovnet rundt 21, helt utkjørt, og ca kl 01 våknet jeg panisk- for dagens 
hendelser hjemsøkte meg i drømmene. Dermed var nattesøvnen ødelagt. Igjen... Takk for det, Norwegian!
Det trengte jeg jo!!!

Nå er vi hjemme igjen, og heldigvis er det ca 6 mnd til neste gang. ALDRI MER Norwegian om jeg kan unngå det! Har ikke råd til å bli så hjelpeløs og plaget en gang til. Det er tross alt min datters fremkomstmiddel det er snakk om!

Jeg er DØNN sliten!!!!! Tidlig kveld i kveld her for meg.

Men oppi alt, de gode punktene var at legen var positivt overrasket over hennes fantastiske fremgang, vi fikk være med favorittpappaen over alle favorittpappaer, og jeg ble kjent med en koselig dame
under middagen. Og vi traff en grei mamma og gutt som også brukte tegn til tale. 
Nå håper vi at de får løst sine saker, og får fine dager. Vi bare gleder oss til pappa kommer hjem til jul.

'...Når papen kjem heim til juuuuuuuuuuuuuuuuul'
(den strofen bare falt ut av meg.. -da ska bli andre boller når papen kjem heim...'hehehehehe)

God natt, og fred i heimen hos det ganske folk!

lørdag 17. november 2012

Damen!

Lille Damen her har blitt stor jente på få dager!

Hun har fått noen smykker og armringer av meg. Og hun er så fin!
Må ha dem på i dusjen, når hun sover, hele dagen...
Og nåde meg om jeg tar dem av!

Det er så artig å se hvordan hun vokser og utvikler seg!
Det er så  NORMALT at jenter i den alderen skal
ha egne smykker å pynte seg med, kle seg ut,
'sminke seg' med mammas sminke,
og være stolt når den røde leppestiften dekker 50% av fjeset...

Jeg er så stolt! Og hun føler seg så fin når hun får ha på
smykkene og pynt i håret osv.

Mamma sin jente!

OVERLEVELSESTAKTIKK

HVORDAN TAKLE UTFORDRINGER SOM FORELRE

Når man får nyheten om at det er noe 'galt' med barnet ditt, gjelder det å ikke falle i grus.
Dette har jeg skrevet litt om på siden 'Å leve i en kortstokk'. Jeg tror jeg kan liste opp noen 
leveregler som kan hjelpe på lang vei i en sånn situasjon. Selvfølgelig trenger man å vurdere hver situasjon for seg, men som grunnlag for å overleve,  må man bestemme seg for visse ting. Så da tenkte jeg å dele mine erfaringer. Det gjør jeg jo stadig vekk uansett...

  1. Du har fått vite av leger at barnet ditt har en gitt diagnose. Første reaksjon er 'Gud! Barnet mitt er sykt, dette kommer til å gå galt! Hjelp! Hva skjer? Hva betyr dette? Er der farlig?'
  2. Så snart du har kommet deg over det første sjokket- for det er alltid et sjokk i større eller mindre grad- så bør du koble ut redselen, sette deg inn i HVA diagnosen betyr, lære mer enn det legene har gitt deg av informasjon allerede. Jo mer du vet, jo sterkere blir du. Jo sterkere DU er, jo sterkere blir ditt barn. Uansett om det gjelder dysleksi eller leukemi. DU er klippen ditt barn bygger på.
  3. List opp for deg selv alt som er normalt, eller så nær normalt som ting kan bli.
  4. Vær klar over situasjonen, men bestem deg for å KUN være positiv. Hvis du tillater deg selv å bli negativ, faller hele verden din i grus. Da er det fryktelig vanskelig å komme seg opp igjen.
  5. Sett pris på alt det gode. 
  6. Vær takknemlig for det du kan finne å være takknemlig for, enten det er at barnet ditt har klart å spise, drukket noe, kan puste, kan lage lyd, kan snakke, kan gå... hva som helst. 
  7. Se hvor heldig du er som får være sterk nok til å klare dette. Tenk om du ikke hadde fått barnet ditt i det hele tatt. Hvor tomt hadde ikke livet vært uten hans/hennes personlighet i livet ditt? Tenk så stor gave det er å få lov til å elske akkurat DITT barn!
  8. Er diagnosen så alvorlig at den har dødelig utfall, søk hjelp så tidlig som mulig. Snakk med dem rundt deg, snakk med profesjonelle terapeuter, snakk med psykologer og sosionomer. Og prøv å gjøre hver dag til et godt minne. Bilder, dagbøker og videoer kan hjelpe i ettertid.
  9. Hvis diagnosen ikke er så alvorlig, så prøv å finne de gode sidene ved den. Hva er 'tross alt' ikke så farlig?
  10. Sist, men ikke minst. Finn frem galgenhumoren din. Den er uvurderlig når det står på som verst. Den er livbøyen din når du trenger å holde den positive holdningen oppe. Det kunne sikkert vært verre.. Du kunne vært en av de andre som ikke kunne taklet situasjonen din!
Jeg har selv opplevd det å falle ned i den ufyselige gropen av oppgitthet. Det er ikke så lenge siden faktisk. Jeg ble dårlig selv, klarte ikke å huske kosttilskudd og å holde kosthold ved like. Resultatet ble at jeg selv har fått tegn på underernæring. Jeg mangler både B12, jern og masse annet. Husker dårlig, og har lite overskudd. Fremdeles. I dag var jeg på apoteket. Spurte om de hadde noe som hjalp på hukommelsen- slik at jeg kan huske å ikke glemme... Nå har jeg bestemt meg for- og lagt inn påminnelse på mobilen- å kjøpe en sånn dosett boks, la den ligge fremme, og fylle på med de tilskudd jeg har gått tom for.

Jeg vet det kan virke 'masete', men det er så viktig for ens egen del. Husk å leve sunt, bruk kosttilskudd, lær deg hva kroppen trenger og hvordan mat, næring og kropp trenger for å styrkes. Det gjelder både for en selv og ens barn og familie. En bil kan ikke kjøre på diesel hvis den trenger bensin...

Jeg ønsker alle som opplever vanskelige stunder i livet styrke til å holde ut. Det finnes alltid noen skuldre som tåler dine tårer og dine betroelser. Det hjelper ikke å sitte alene og ikke vite. Kunnskap er makt. Og iblant hjelper det å ha flere hjerner å tenke med, så be om hjelp til å finne den informasjon som trengs.

Klem og styrke til alle.


tirsdag 13. november 2012

Når det bobler i blodet

... og man er stolt av seg selv


Det er to ting i dagens innlegg. 
Jeg har en av de positive dagene der jeg holder på å sprekke av godfølelser.

Jeg går rundt med en sommerfuglsverm i magen og kullsyre i blodet
og skjønner ikke hvorfor, for jeg sliter egentlig en del for tiden
med at jeg er så tom for det dyrebare overskuddet mitt.
Jeg har ikke engang klart å huske kosttilskudd- men jeg har husket å glemme....

Så oppdager jeg at jeg tenker så mye på min mann og min datter. Det er DERFOR
det bruser inni meg! Det er den intense forelskelsen i dem begge jeg føler!

Min mann, så god, så kjærlig, så omtenksom. 
Han ofrer så mye han kan for at vi skal få en bedre fremtid. 
Og i mellomtiden må vi tåle at vi er på hver vår kant, men sees så ofte som mulig.
Og vi snakker sammen hver dag- mange ganger om dagen.
Takk og lov for sånn 'fri familie og venner' opplegg.
Det blir så mye bedre etterpå. Og snart er det tid for at vi er sammen igjen!
Da skal han få ta seg av damene sine!!! Det lover jeg!

Min datter, det store lille vesenet som JEG har vært med på å lage!
Hun er så kjærlig. Hun begynner å bli stor jente nå! Skal klare selv.
Vil ha privatliv, og synes mamma er teit som ikke forstår. Mamma er gammel
og har aldri vært 3,5 år... snart 4...
Ja, hun er litt sånn pre-tenåring iblant.

Å se fremgangen hennes, oppdage de store og små stegene... det er så mirakuløst!
Og hver gang jeg opplever at hun kan, så takker jeg for at hun ikke er 
så nedsatt fysisk og mentalt at hun er hjelpeløs.
Jeg takker for at jeg er heldigere enn andre foreldre som sliter mye mye mer!
De har min fulle sympati. De er sterkere enn stål!

I helgen lekte vi 'fjolledamer'.
Det er så typisk jenter i den alderen! Få kle seg ut, 'sminke' seg, pynte seg.
Leke med dukker. Hun har aldri likt dukker og bamser.
Nå leker hun med babydukker i barnehagen, og er med på å mate dem og kose.
Er det noen som fatter hvor stort det egentlig er?

Jeg husker en historie jeg ble fortalt en gang, om en lege som hadde to sønner.
Begge sønnene var lynende intelligente, fikk topp karakterer på skolen,
flinke i idrett, og populær blant jentene. Alt så strålende ut for fremtiden.
Så plutselig ble de begge skadd i bilulykke.
Begge sønnene ble hardt skadd, og endte opp som 'grønnsak'.
Det viser bare at man skal aldri ta noe for gitt, men være takknemlig for hver dag man har.

I dag måtte jeg fort avgårde på morgenen. Full fart til barnehagen. Ble heldigvis kjørt begge veier,
men jeg var ikke forberedt på det. Så da møtte jeg i barnehagen uten å ha vasket ansikt, børstet håret 
eller pusset tennene. Men jeg tenkte som så, at det får stå sin prøve. Jeg har også morgenfjes! 
Jeg er jo bare et menneske. Ikke sant? Og jeg er stolt av meg selv. Jeg døde liksom ikke av skam heller...

Jeg er jo egentlig ganske forfengelig, og går helst ikke ut
uten å være presentabel. Jeg er bevisst på at jeg skal være 'ren og pen' som de sa før.
Tross alt, jeg representerer jo familien min!
Men iblant skjer det ting som gjør at man må fire på kravene sine.
Da gjelder det å være stolt nok av seg selv til å kunne si; Hvem bryr seg? Hva så?

Men nå er det lunsj. Har ikke tid til å sitte her og dulle... 
Vi sees! Stikk innom igjen snart. Hvem vet når jeg har mer å si?

søndag 11. november 2012

Håndarbeid- produktivt valium...

I dag er jeg litt sånn hinsides stresset.
Da har jeg en tendens til å bli lettantennelig og
kjefter lett. Ikke så lett da å ha meg til mor eller kone.

Så nå har jeg funnet frem håndarbeidet mitt og skal koble ut.
For meg er hekling så godt middel mot stress at det nok blir et 'valium'.
Et beroligende middel... som også gir flotte resultater!
Mine to siste kreasjoner har vært angrybird luer til voksen og barn.
Artig.

Fineste jenten i verden leker på gulvet, og har skjønt at mamma trenger littegranne
pusterom. Når det går i ett sett fra kl 04.30 om morgenen til 20-21 om kvelden,
gjerne med bare en halvtimes 'timeout' så blir man sånn.
Heldigvis har aloeverajuicen funket, så i morgen
er vi tilbake til normalen.

Jeg var innom garnbutikken på jernbanestasjonen her i Bergen på fredag.
Kjøpte garn på tilbud. Herlig, mykt, alpakkablandet garn 
i en flott farge. Det var på tilbud, så gjett om jeg skal tilbake og hamstre
så snart jeg har penger på kontoen igjen!
Alpakka er jo bare så deilig!
Den butikken er en av våre 'venninnebutikker', som jeg har nevnt før.
Venninnebutikker er altså de butikkene man ønsker og elsker å gå i
fordi servicen er upåklagelig, velkomsten stor 
og man blir oppløftet av å gå dit.

Vel, nå skal jeg hekle. Prøver å lage en hatt/lue til lilledamen.
Hun pyntet seg forresten i morges. Med mammas smykker.
Armringer, perlesmykke og greier.
Var bare høye hæler som manglet, så hadde hun hele pakken.

Må jo lage noe fint til en så fin jente! -Hvis jeg nå får bildet i hodet ut i praksis, da!

lørdag 10. november 2012

Hvor har jeg gjort av airbagen?

Jeg er sikker på at jeg er ikke den eneste som får dager
der man virkelig har svartere samvittighet
og er mer deppa enn hva godt er...
Det er en kvinnes privilegium og forbannelse.
Vi har dårlig samvittighet for alt og ingenting bokstavelig talt.
Og så blir vi deppa fordi vi anser oss som ubrukelige og håpløse skapninger.

Sånn er det med meg også. Ofte.
Jeg har dårlig samvittighet...  fordi jeg har gitt min datter
rene, tørre bleier, rene klær, god mat, all den kjærlighet og omsorg jeg kan,
vært på tur med henne, sett barne-tv med henne,
kost og kysset etter alle kunstens regler...
Jeg har pakket dynen rundt henne og latt henne få anledning til å få en 
formiddagslur i sin lune varme seng, og jeg har latt henne
leke på  rommet med Mikke Mus cd på stereoen.
Og fordi hun har et liv som er bedre enn de fleste andre barns, slik jeg ser det.

Løftes det et øyebryn av uforståelighet?

Hvis jeg hadde byttet ut 'fordi' med 'til tross', så hadde det vært mer forståelig.
Da kunne jeg heller sagt; 

Jeg har dårligsamvittighet FORDI
jeg ikke kan gjøre mer for henne enn jeg gjør,
jeg kan ikke utføre mirakler,
jeg kan ikke helbrede henne for det som er 'galt'
jeg kan ikke erstatte det som ikke er der
jeg kan ikke klare å få henne opp og frem mer enn jeg gjør
jeg kan ikke gi henne et bedre liv enn hun har.
Jeg kan ikke gi henne et språk før hun er klar til å bruke det.
Og jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke kan si at alt vil bli bra med tiden.

Noen dager er sånne dager med følelsen av å være ubrukelig. Det er da man trenger en airbag.
En emosjonell airbag som demper smellet mot veggen av sår, trist, utilstrekkelig-mamma følelser.

Ikke noe 'Rett-i-koppen' hjem

Jeg har vært sykemeldt en stund nå. Vært i ganske dårlig form
Nå er det Prinsessegullet som er syk. Hun har mer snørr i nesen enn
det hele Universet klarer å produsere på et lysår... Stakkars mamma sin gulljente.
Jeg ser nå grunnen til sykdommer og elendigheten vi har hatt.
Vi har vært uten Aloe Vera juice i ca 2 mnd. Har vært  sliten,
og ikke hatt anledning til å skaffe mer på en stund.
Blandt annet pga den hersens vaskemaskinen som røk
og ga meg et stort utlegg jeg ikke hadde anledning til.

Jaja, sånn er det. Nå har jeg imidlertid fått kjøpt mer juice og prøver å 
knekke basiller og skit på den måten. Så får vi
bare holde ut med snørr, hoste, hodepine og slapphet en stund til.
Aloejuicen knekker den. Det vet jeg. Den er et underverk i flytende form.
Vi har jo ikke vært nevneverdig syke på flere år takket være den.

I går kveld tok prinsessegullet og jeg en tur til KIWI like borte i gaten.
Vi måtte ha frokost til i dag. Det hadde jeg glemt tidligere på dagen.
Jeg gikk forbi et boligkompleks og kom til å se inn gjennom kjøkkenvinduet
i den ene leiligheten. Det var åpent, ingen problem med å se inn, nei..(ikke at jeg er en kikker eller noe)
Men dette kjøkkenet festet seg i hodet mitt på det korte øyeblikket jeg så inn dit.
Ikke spor av at noen hadde laget mat der, ikke en ting liggende og slenge
på kjøkkenbenken, ikke noe smulete eller rotete benkeplater.
Helt blankt og fint, og eneste jeg så var en vannkoker.
Det falt meg inn at det måtte være et 'rett i koppen' kjøkken.
Du vet, et sånt kjøkken der de kulinariske nytelser er instant nudler, rett i koppen supper og
et og annet mikromiddagsmåltid.

Sånn er det ikke her iallefall. Her står kjøkkenmaskiner fremme, for de er ofte i bruk,
jeg har stadig enten en gryte som står klar til å bli vasket, eller krydderne mine står fremme.
Og for ikke å snakke om brødfjøl, smuler og sånt.
Jeg har altså et levende kjøkken. Et som sikkert hver kveld tenker;
ahhh... det er natt... hvile... i morgen er det på'an igjen...

Det må være fint, men kjedelig å ha et så rent og sterilt kjøkken til en hver tid...

søndag 21. oktober 2012

Å møte sin sjelevenn...

Ahh, hjelp for noen dager!

Onsdag ettermiddag klarte jeg ikke å roe ned tempoet. Jeg virret rundt
som en forvirret høne, vasket kjøleskapet, 
organiserte kjøkkenskap og laget middag på samme tid.

Torsdag morgen satte jeg igang vaskemaskinen allerede kl 07.
Hadde flere omganger jeg skulle vaske. Regnet med å få gjort mye før avtale på formiddagen.
Men så... åf kårs... røk den skiten av en maskin...
Den har funket fint helt til nå. Men nå er den plutselig en skitamaskin!
Resultatet var at den ga beskjed om at jeg måtte lukke døren og trykke start...
om og om igjen...

Til slutt måtte jeg vri opp ALT for hånd, og bare legge det vekk.
Med mine armer går ikke sånt an uten at det straffer seg.

Om kvelden satt jeg her, med verking hinsides forklaring, og var både rastløs, deppa og 
irritert.

Da tikket det inn en melding. 'Hva skal du i morgen?'
Hmmm, tenkte jeg, 'ingenting annet enn husarbeid og helgehandel', svarte jeg.
'Da kommer jeg innom en tur', fikk jeg beskjed tilbake.

WÆÆÆÆÆ! Jeg ble helt satt ut! Meldingen kom fra en kjær venninne som bor
helt oppe i Nord Norge. Hadde aldri trodd det skulle la seg gjøre at vi kunne treffes!
Og nå kom hun på overraskende besøk en liten tur!

Jeg sov lite den natten. Fredag gikk jeg rundt meg selv og gjorde så godt jeg kunne
for å lage muffinser og sånt så jeg kunne lage noe kos til oss!
Telte timene, sendte sms 'hvor er dere nå?'

Så var hun der!  Endelig! Jeg fikk treffe min sjeleveninne i levende live! Klemme livskiten ut av henne!
Det var så utrolig koselig å ha henne her på besøk! 
Som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre før.
Hvordan vi kom til å skifte samtaletema fra flytur til kroppsfunksjoner... ja det vet jeg ikke...
Men vi snakket om ALT vi rakk på kort tid.

Nå håper jeg det lar seg gjøre med et nytt besøk igjen ganske snart!

Takk for at du kom! Velkommen tilbake, Finen!

mandag 15. oktober 2012

Mammas lille 'Evertaster'

Ikke siden Harry Potter- bøkene kom ut, har jeg vært mer spent på å lese som nå.

Jeg har fått en bok som heter 'Evertaster', som handler om en gutt som er så kresen
når det kommer til mat. 

Akkurat i skrivende stund husker jeg ikke alt som stod i bokanmeldelsen,
men jeg husker at jeg tenkte: 'Ah, det der handler om min datter!'
flott pakket inn i action, fantasi og leserglede.

Så nå skal jeg lese! Til øyet blir stort og vått, regner jeg med.
Kanskje jeg finner den hemmelige ingrediensen og?
Kanskje Divadamen også ER en evertaster?

Bare tiden vil vise... 

La lesingen begynne!!!!

Evertaster

lørdag 13. oktober 2012

En rosa ballong til besvær...

I dag var vi ute og gjorde vår ukentlige lørdagsgodthandel.
Vi kom forbi noen damer som solgte diverse artikler til inntekt
for brystkreftforskning. Rosa sløyfe- aksjon.
Vi kjøpte to pins, og Snuppa fikk seg en ballong på pinne.

Fornøyde og glade begynte vi å gå hjem. 
Hun satt i vognen og viftet fornøyd med ballongen sin, 
og synes den var bare så morsom!
Hun lo og koste seg virkelig.

Så plutselig knakk festet der ballongen satt.
Ballongen fløy av, og ble tatt av vinden. 
Divajenten ble plutselig stille og så på pinnen hun satt igjen med.

Som den altoppofrende mamma jeg er, 
så jeg at det var min oppgave der og da å redde ballongen
fra en usikker skjebne blant biler, spisse kanter og hva ellers kan være fare.

Så da slapp jeg vognen, småløp etter ballongen, og 
klarte nesten å nå den noen ganger.
Noen som aner en type 'mr Bean' seanse???

Jeg ble plutselig klar over at jeg hadde sluppet vognen også. 
Da måtte jeg ha reaksjonen i orden! Redde ballong OG passe på Diva!

Jeg fikk tak i ballongen! Og heldigvis stod vognen til Diva i ro. Den hadde 
liksom 'landet' på et ganske flatt parti på fortauet.

Så da har jeg reddet dagen og en rosa ballong med rosa sløyfe-merke på.
Supermamma! Det er sikkert meg, det... hehehe Ballongenes heltinne!

Over til noe helt annet. Avslapping og indre ro...


Divafrøken kan det å chille etter den dag i barnehagen.
Og som alltid... hun gjør seg litt til for fotografen. Moroklumpen vår!
Kan du se hvordan hun fjoller seg?

Jeg prøver å lære meg meditasjon og sinnsro.
Det er faktisk ganske deilig. Og det har hjulpet meg når jeg er som mest utslitt.

Det er jo ikke noe jeg kan nekte for, at jeg er ganske så sliten...
Å ta seg av et aktivt barn som ikke kan klare ting helt på egenhånd,
samtidig som hun på så mange måter er som 'alle andre', bare
med hindringer på veien, så blir man sliten.
Så sliten at man ikke lenger klarer å sove, slappe av eller
finne ro til å redusere stresset.

Derfor er det en vidunderlig følelse synes jeg, å kunne
utvikle den spirituelle siden av meg selv. 
Jeg snakker ikke om å være åndelig- i kontakt med vår Himmelske Fader nødvendigvis,
men det å kunne gå inn i seg selv, 'sveve' ut og
finne krefter og styrke fra noe jeg ikke kan forklare.


Det er på en måte som å kunne reise ut av tilværelsen
og hente inn ro, fred, hvile og varme.

Når jeg har klart det- å meditere, hente inn mine 
spirituelle påfyll, så kan jeg også klare å være åndelig.
Klare å føle meg nær til vår Himmelske Fader.
Kanskje til og med føle Ham nær?... det hender vel det og.

Jeg elsker indianermusikk. Jeg fant denne musikken på youtube;
http://youtu.be/BYDjiKl5J4U


Ok, nå er det lørdagskveld. 
Jeg skal roe helt ned, slik at jeg forhåpentligvis sover godt i natt.

I morgen er en ny dag. Divafinejenten
skal utforske flere ting, kose seg med mamma, leke,
hjelpe til å lage middag, og være det perfekte lille vesen hun er!



Vi håper det blir like fint vær i morgen som det var i går og i dag.
Da kan vi gå lang tur. Til og med gå til kirken!



I går så vi en paraglider lande på Festplassen her i Bergen. Det var litt stilig! 
Jeg tror ikke jeg hadde turd paragliding eller fallskjermhopping.
Men min drøm er å få fly i helikopter over Bergen og omegn! 


Jeg avslutter med noen fine ord fra videoen lenger oppe;

Slik som solen varmer jorden, 
varmer kjærligheten oss.

Takk for i dag. Sov godt,  og ta vare på deg selv og dine kjære!

lørdag 29. september 2012

Har du noen gang vært SÅ trøtt?

Jeg vet ikke hvem jenta på bildet er, men det viser omtrent hvor trøtt jeg har vært i dag...



Jeg håper det er ok at jeg har kopiert bildet. Jeg mener, det ligger ute på nettet med fri adgang, så...

I natt som var hadde jeg en merkelig drømmetilstand. Jeg sov, men jeg har hatt følelsen av å ha vært våken hele natten fordi jeg trodde noen prøvde å forgifte meg. Av og til drømmer man om at man er våken. Da blir man så utrolig sliten dagen etter.

Lille Divadamen våknet jo da også ca 05.30, klar for rock'n'roll og greier. Vi skulle gå til byen en tur, slik vi gjerne gjør på lørdager, men da jeg skulle kle på henne jakke og lue, var hun så trøtt at jeg trodde hun ville sovne. Så da var det bare til å kle av, få i henne litt mat (siden hun ikke ville ha noe særlig til frokost) og så i seng...

Jauda... straks hodet traff puten begynte frøkna med jodlingen. PARTAY!!!! Så da var det til å kle på igjen og komme oss ut. Smi mens jernet er varmt- tenkte jeg, og håpet en tur ut ville gjøre henne trøtt nok til en hvil senere. Vi dro til byen, hun fikk ny lue med 'princess' på, og den så ut som en krone. Vi kjøpte skillingsbolle (lørdagsgodt) og gjorde et par ærend til, og etter ca 2 timer dro vi hjem igjen.

Mens hun da sov, satt jeg i sofaen. Jeg tenkte at jeg har vært så utrolig svimmel i hele dag, at en liten høneblund hadde vært godt. Og jammen sovnet ikke kroppen min før hodet! En merkelig opplevelse. Det var som om jeg satt der- uten mulighet for å bevege meg- nesten litt skummelt. Men hodet 'sovnet' også en liten stund. Det hjalp.

Nå skal jeg myse litt på youtube før jeg legger meg tidlig. Synes det er så deilig å legge seg tidlig, og bare kose seg under varme dyna med en bok og radioen på. Det er jo ikke noe særlig på tv som frister på lørdagene lenger.

Ha en fin helg alle sammen! Hilsen trøttetrynet!

onsdag 26. september 2012

Mamma Regnbue. En emosjonell fargeskala


Jeg begynner å lure på hvor mange emosjonelle farger jeg inneholder.
Hva jeg mener? Jo, det er jo som følger;

Jeg føler meg lykkelig, om om jeg lever på rosa skyer, fordi jeg er av de heldige som fremdeles er håpløst forelsket i mannen sin, og fordi jeg i egne øyne har verdens vakreste, mest fantastisk unike barn.

Kjærligheten er representert med rødt, og jeg har så mye kjærlighet inni meg at jeg må da være skikkelig dyp i den fargen, nærmest burgunder i grunnen.

Min datter er min solstråle, og sola er jo gul så da blir jeg fylt av den fargen også hver gang jeg ser henne og hører hennes deilige stemme- den søte lille masekoppen!

Men, jeg har også så mye skyldfølelse. Skyld og tristhetens farge er blå. 'I feel blue'... sier de på engelsk. Hvorfor jeg er trist og har skyldfølelse? Fordi jeg ikke kan pakke min datter inn i 'bobleplast' og beskytte henne fra fysiske og emosjonelle bumper, skader eller problemer. Jeg kan bare være her og gjøre mitt aller beste. Hun må selv vokse, bli sterk og 'hardhudet'. Det vil bli mange hindere å komme over i livet. Jeg kan bare gjøre mitt for å sørge for at hinderne hennes er lavest mulig.

Min positive holdning, min positive innstilling til min datters fremtid er bygget på mitt håp. Håpet er lysegrønt, så der har en farge til sneket seg inn.

Nå som jeg har fått hjelp, og hun har større nettverk, og nå som jeg får anledning til å hvile mer, får jeg dårlig samvittighet... fordi jeg er en latsabb av en mor som ikke tar seg av barnet sitt helt alene... Kullsvart samvittighet! Spesielt hvis jeg har trengt en hvile og sovedag.

Så der ser dere. Jeg er en emosjonell fargeskala. Hvis det nå er en farge jeg ikke har tenkt på, så har jeg sikkert en følelse for det og. Men jeg er en mamma med følelser. Det skal jeg være. Hvis jeg ikke kan vise følelser, hvordan skal da min datter lære å kunne uttrykke det hun føler?


lørdag 22. september 2012

LØRDAG. EN DEILIG UKEDAG I GRUNNEN


Jeg har en god følelse inni meg.

Til tross for låsninger i ryggen, så jeg har problemer med å flytte beina.

Til tross for at vi har blitt delvis pakket inn i plastikkpresenning utenfor...

Og til tross for at jeg har rot på gulvet og klesvask som skulle vært hengt opp.

Det gjelder bare å finne lyspunktene som varmer  hjertet ditt!


I dag er mine lyspunkt Lille Diva (som vanlig),
og hennes fantastiske humør og vesen.






Jeg har handlet bleier nok for en lang stund, så da slipper jeg det.

Jeg har masse god mat i kjøleskapet og frysen.





Jeg er stormforelsket i mannen min, og synes det er en fryd å flørte.

Jeg har en stor tv som funker! Og kanaler som innimellom sender interessante program.

Humøret er på topp, og jeg kjenner vårfornemmelse i september.

Da kan rot være rot, slit være slit og verden kan bare gå sin gang. Det er lørdag! Slipp ut håret og sleng hælene i taket! 



whoop whoop

onsdag 19. september 2012

Å kikke, vurdere eller glo- det er spørsmålet

http://www.embroiderusafl.com/googly1.jpg 

De fleste av oss har blitt oppdratt til å ikke glo på folk

Det hender likevel at selv de mest veloppdragen av oss, stirrer både tenkende og tankeløst
rett foran seg- eller tilfeldigvis på noen.

Jeg tok meg selv i å studere en gutt i vogn i formiddag. Ikke før jeg hadde forlatt 
butikken, oppdaget jeg at jeg hadde vært en 'glaner', en sånn man kan bli
provosert av å møte.
Men min glaning var overhode ikke ment som dømmende eller frekt.
Jeg på vognen, og lurte sterkt på om den var bedre enn vår!
Det var nemlig en spesialvogn, og jeg registrerte ikke at gutten oppi vognen var en stor gutt,
ikke før jeg entret bybanen og fremdeles hadde vognen, moren og barnet i hodet.

Jeg er ikke treg i oppfattelsen, men siden det ikke enset meg at min glaning kunne oppfattes
som en provoserende og udannet handling, fikk jeg vondt inni meg da jeg 
endelig skjønte at jeg kanskje hadde virket frekk og udannet. For det vil jeg beklage
på det dypeste, selv om jeg tviler på at moren leser dette blogginnlegget mitt. Det var forøvrig
et vakkert barn i vognen. Et av de barna som har en evig verdi og uskyld over seg som ingen kan ta fra dem.

Erfaringen jeg har gjort meg er at når folk glor på en, så er det ikke nødvendigvis ment å være 
dømmende, frekt eller udannet. Det kan kort og godt hende 'glaneren' ser på deg, tenker at jammen var den jakken fin... hun/han var da vakker!... lurer på hvem han/hun er og om jeg ikke har sett vedkommende før..
eller, som meg; jeg lurer på om det ikke hadde vært bedre med en sånn vogn enn den vi har... for den kan irritere en stein iblant, og er både ruvende og komplisert å frakte hvis den må legges sammen.

Så da vet dere det til neste gang noen glor på deg. Det er ikke sikkert det er 'jøss så stygg og feit...' eller 'tenk å vise seg sånn som det der ute blandt folk...' -type tanker folk gjør seg.
Det kan jo hende de beundrer deg... ikke sant?

lørdag 15. september 2012

Nesten tilbake til normalen


Den siste tiden har vært i overkant av hektisk.
Det har vært så krevende, travelt og hardt arbeid at jeg nå
er sykemeldt pga svimmelhet og fibromyalgiens helvete.

Jeg var til legen for sjekk. Han synes jeg så friskere ut enn  på lenge,
og det var sant. Jeg hadde endelig fått anledning til å
senke skuldrene, komme meg ovenpå og få energien opp igjen.

To dager senere kom byggingsarbeiderne og ga beskjed om at 
alle vinduer skulle skiftes. Det betydde at jeg måtte ommøblere
hele tre ganger på en uke. Først måtte jeg flytte vitrineskap, tv og salong slik at
de var mer hensiktsmessig plassert. 


Så, etter et par dager måtte alt dekkes til med plast,
og møblene flyttes minst 1 meter fra vinduene. Altså ny ommøblering...
Så, etter å ha vært evakuert i en hel dag, med vandring gatelangs i byen og sånt,
kom jeg hjem litt før de var ferdig. Så måtte det kostes sammen støv 
og grus fra arbeidet. Og så måtte alle møbler flyttes tilbake. Altså den tredje ommøbleringen.


Nå er det en uke siden dette skjedde. Fremdeles finner jeg betongsingel langs veggene
og under steder jeg syns jeg har vasket ørten ganger før.

Jeg selv er fremdeles ganske svimmel en del av tiden, og trenger å roe ned tempoet.
Så nå bruker jeg hver tenkelige anledning til å lukke ute
alt som kan forstyrre min 'indre ro'. Da blir det
forsøk på meditasjon og avspenningsøvelser (men ikke av denne stilen som mammas lille rømmegrøt har inntatt i sengen etter en laaaaaang dag)




I mellomtiden har jeg blitt enda bedre kjent med min nye nabo.
Hun er en fantastisk fin og god kvinne, som jeg føler er blitt mer eller mindre 
som min søster. Og hun fikk en aldeles nydelig liten datter for bare en uke siden. Et lite underverk til har kommet hit til oss på jorden.



I dag var jeg på loppemarked med Diva. Jeg fant noen interessante bøker!
Tror jeg tar en tur i morgen og. Kanskje jeg kommer over et 'posesalg'.

Jeg har endelig funnet min genre innen litteraturen. Tror jeg. 
Det er, av skjønnlitterær art, apokalyptiske bøker (og filmer) som 
Mayakodeksen, Engler og demoner, Davinci koden osv...
Innen andre genre er det først og fremst kosthold, ernæring og oppskriftsbøker. 
Deretter håndarbeidsbøker, og selvutviklingsbøker.

Jeg fant denne lappen hengende på speilet på et av toalettene i barnehagen forleden.
Jeg bare måtte... og da jeg så denne, tenkte jeg at det er  godt å vite i en barnehage at de har peiling! 


Nå er det på tide å rydde opp etter at Diva har stått i walkeren sin, spist kjeks
ut over hele stuen, og ellers har vært en kjempeflink jente!

Det er så spennende å se at hun utvikler seg. Den tingen jeg iallefall har lært 
er å ha tålmodighet , takknemlighet, ydmykhet og ærbødighet
overfor de store og små fremskritt hun gjør. Hun oppdrar til og med moren sin.
Jeg får ikke lov å sitte og lene hodet mitt i hånden når man skal spise. 
Da korrigerer hun meg! Flinke jenten!

Vel... jeg får lage middag. Det er lørdag. Hva skal vi finne på?
Tror det blir pølser og potetstappe. Er veldig glad i potetstappe for tiden.

Ha en hyggelig helg. Vi sees snart igjen!






onsdag 29. august 2012

Jeg vil gjerne sende noen klemmer


Til alle dere som gir trøst når det trengs...



Til alle dere som er tålmodige og lytter når jeg trenger å snakke...



Til alle dere som gir meg tips og råd jeg kan velge å følge eller la være...


Til alle som hjelper oss, får frem det beste potensiale hos vår datter
så hun kan nå så langt som mulig...


Og til alle som er familie, venner og nære uansett forbindelse.

Vi setter pris på dere!

JEG LEVER!!!

Jeg overlevde tannlegebesøket. 

Var i rimelig godt humør, og tydeligvis ganske morsom pasient også...

Tannlegen min spurte faktisk på slutten om jeg trivdes godt i den stolen,
siden jeg liksom ikke ble ferdig med flikking av en tann som egentlig var ferdigbehandlet...

Tja, sånn kan det gå når en hysterisk livredd pasient 
får 2 valium på en gang for å klare å trå over dørstokken.

Da blir det rosa skyer og en svært hyggelig tannlege...

'Gleder' meg til neste gang... må bare huske mirakelmedisin før jeg stiller til time.

Sjalabais!!!!!

mandag 27. august 2012

Tannlegebesøk for mamma

Hjelp, sier jeg bare...

Jeg må til tannlegen, og jeg har så tannlegeskrekk. 
Paradokset er at jeg er livredd for smerter- hos tannlegen.
Men med fibromyalgi og kronisk betennelser i nakkemuskulatur har jeg
smerter nesten 24/7/365.

I helgen satt jeg her og spiste en karamell. Trodde det var en sånn 
myk fudgekaramell, typen 'festkaramell' fra smågodtdisken. 
Men det var det ikke. Det var en steinhard, seig og guffen bit.

Den hang seg fast både hist og her i tennene, og etter å ha fordøyd den lille
'jævelskapen' (er jo så bestemt på å spise opp godbiten og, da)
så kjente jeg plutselig en uutholdelig skytende smerte i en jeksel.

Da tungen forsiktig prøvde å inspisere tannen som skrek av smerte, oppdaget jeg
at et hjørne hadde knekket av, og nervene virket blottet aldeles.

ÅF KÅRS... klokka var vel ca 2140 på en lørdagskveld.
Tannlegevakten stenger visst kl 22. Å komme seg dit og få behandling da var uaktuelt.

Nå har jeg altså fått time hos tannlegen min tirsdag. Han er egentlig ålreit, men tannleger er
djevelen forkledd i hvite klær. Klar med sine svovelbefengte høygafler
av sadistisk smerte og tortur. Sin hånende latter ringer i ørene...

I virkeligheten? Tja, en ganske hyggelig fyr i 40-50 års alderen, koselig og forståelsesfull.

Kanskje han klarer å hjelpe meg så noen av smertene i kjevene reduseres.
Inntil da... 'takk verden, takk familie, takk venner, for alt...'

Pass godt på min datter og min mann...
Er vi heldige sees vi i morgen, i denne verden.
Hvis ikke, venter jeg 'på andre siden'

fredag 24. august 2012

Så flink en jente som vi har!!!

Den siste uken og vel så det har vi vært gjennom noen kontroller.
Forrige onsdag og torsdag var vi i Oslo på Rikshospitalet (igjen), og i går var vi på Haukeland.
Vi har gode nyheter å kose oss med nå.




På Rikshospitalet ble vi ferdig på 1 dag. Deilig å bare tilbringe en natt hjemmefra.
Divajenten er nå kragefri.

Pappa var med oss, og vi lå på et dobbeltrom som var mikroskopisk for 3 senger...



...men man trenger ikke stor plass for å kose seg...

Mandag tok vi oss en spasertur ute. Det er den nye store tingen tydeligvis. Svært godt å se
at hun er så ivrig etter å bli selvstendig i mobiliteten sin, at hun har utferdstrang!


Divajenten var fast bestemt på at hun skulle gå til senteret alene. Og ingenting skulle stoppe henne...


Og på veien måtte hun ta på alle bilene. Spesielt de store bilene er veldig tøffe.


At mamma var så frekk at hun snudde for å gå hjem igjen var nesten utilgivelig.
Divajenten var kjempesinna og fortvilet over sin skjebne... Tenk å ikke få gå over gaten!
Så vi gikk hjem og hentet vognen. Så gikk vi tilbake og bort til senteret. Da var alt ok igjen.

På kvelden var hun så trøtt! Det er slitsomt å være flink å gå nemlig!
Da var mammas legg like grei å legge hodet på som noe annet.


I går hadde vi synskontroll på Haukeland. Divajenten var så kjempeflink!
Jeg kjente stoltheten og gleden sprenge i brystet! Mamma sin store jente!


Doktoren var ganske flink, da, og var grei å ha med å gjøre.
Han kunne sine ting. Og Divajenten samarbeidet som aldri før. 
Merk; måtte få sitte på egen stol slik store jenter gjør!


Etterpå fikk hun belønning. Man fortjener belønning når man har vært så flink!
Hun fikk en eske duploleker, sko og en tights.


Og som bevis for hvor stor og selvstendig hun er blitt; hun skulle sitte helt alene på 
sete på bybanen. Holde seg i stangen og ikke trenge hjelp...

Jeg må bare avslutte med noen artige bilder. Vi fikk besøk onsdag ettermiddag.


Divajenten er veldig glad i denne eldre karen her. En oldefar-type.
Og det var ikke bare de rare, gamle sangene som bare eldre folk kan som fenget...


...men det var spennende å forske på all den ekstra huden som han hadde i ansiktet sitt...

Mamma og pappa har ikke sånn hud...ennå...