... og man er stolt av seg selv
Det er to ting i dagens innlegg.
Jeg har en av de positive dagene der jeg holder på å sprekke av godfølelser.
Jeg går rundt med en sommerfuglsverm i magen og kullsyre i blodet
og skjønner ikke hvorfor, for jeg sliter egentlig en del for tiden
med at jeg er så tom for det dyrebare overskuddet mitt.
Jeg har ikke engang klart å huske kosttilskudd- men jeg har husket å glemme....
Så oppdager jeg at jeg tenker så mye på min mann og min datter. Det er DERFOR
det bruser inni meg! Det er den intense forelskelsen i dem begge jeg føler!
Min mann, så god, så kjærlig, så omtenksom.
Han ofrer så mye han kan for at vi skal få en bedre fremtid.
Og i mellomtiden må vi tåle at vi er på hver vår kant, men sees så ofte som mulig.
Og vi snakker sammen hver dag- mange ganger om dagen.
Takk og lov for sånn 'fri familie og venner' opplegg.
Det blir så mye bedre etterpå. Og snart er det tid for at vi er sammen igjen!
Da skal han få ta seg av damene sine!!! Det lover jeg!
Min datter, det store lille vesenet som JEG har vært med på å lage!
Hun er så kjærlig. Hun begynner å bli stor jente nå! Skal klare selv.
Vil ha privatliv, og synes mamma er teit som ikke forstår. Mamma er gammel
og har aldri vært 3,5 år... snart 4...
Ja, hun er litt sånn pre-tenåring iblant.
Å se fremgangen hennes, oppdage de store og små stegene... det er så mirakuløst!
Og hver gang jeg opplever at hun kan, så takker jeg for at hun ikke er
så nedsatt fysisk og mentalt at hun er hjelpeløs.
Jeg takker for at jeg er heldigere enn andre foreldre som sliter mye mye mer!
De har min fulle sympati. De er sterkere enn stål!
I helgen lekte vi 'fjolledamer'.
Det er så typisk jenter i den alderen! Få kle seg ut, 'sminke' seg, pynte seg.
Leke med dukker. Hun har aldri likt dukker og bamser.
Nå leker hun med babydukker i barnehagen, og er med på å mate dem og kose.
Er det noen som fatter hvor stort det egentlig er?
Jeg husker en historie jeg ble fortalt en gang, om en lege som hadde to sønner.
Begge sønnene var lynende intelligente, fikk topp karakterer på skolen,
flinke i idrett, og populær blant jentene. Alt så strålende ut for fremtiden.
Så plutselig ble de begge skadd i bilulykke.
Begge sønnene ble hardt skadd, og endte opp som 'grønnsak'.
Det viser bare at man skal aldri ta noe for gitt, men være takknemlig for hver dag man har.
I dag måtte jeg fort avgårde på morgenen. Full fart til barnehagen. Ble heldigvis kjørt begge veier,
men jeg var ikke forberedt på det. Så da møtte jeg i barnehagen uten å ha vasket ansikt, børstet håret
eller pusset tennene. Men jeg tenkte som så, at det får stå sin prøve. Jeg har også morgenfjes!
Jeg er jo bare et menneske. Ikke sant? Og jeg er stolt av meg selv. Jeg døde liksom ikke av skam heller...
Jeg er jo egentlig ganske forfengelig, og går helst ikke ut
uten å være presentabel. Jeg er bevisst på at jeg skal være 'ren og pen' som de sa før.
Tross alt, jeg representerer jo familien min!
Men iblant skjer det ting som gjør at man må fire på kravene sine.
Da gjelder det å være stolt nok av seg selv til å kunne si; Hvem bryr seg? Hva så?
Men nå er det lunsj. Har ikke tid til å sitte her og dulle...
Vi sees! Stikk innom igjen snart. Hvem vet når jeg har mer å si?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar