Å leve i en kortstokk

Jeg ser for meg livet som en kortstokk. De fleste får en kortstokk med 54 kort med bilder på- 52 å spille med + 2 jokerkort. Hvilke spill de vil spille med kortene, er opp til dem. Andre får tildelt kortstokker uten bilder på kortene. 54 helt tomme, blanke kort. Da må kortspilleren selv fylle inn de bildene, tegnene og tallene som mangler på hvert kort. Det er litt av en utfordring, og krever kreativitet, tålmodighet og utholdenhet. Ellers kan man ikke skaffe seg en kortstokk man kan spille med.

Det jeg mener med å leve i en kortstokk uten bilder, er at noen av oss får hindere i livene våre som vi MÅ håndtere som best vi kan. Vi må bare finne ut hvordan vi skal løse hvert problem som oppstår. Jeg tenkte jeg skulle fortelle hvordan jeg takler mine hindere og min hverdag- sånn i korte trekk iallefall. Om noen vil følge mine tips, er de hjertelig velkommen til det. Men jeg har nok ikke funnet den rette løsningen ennå...

Sett pris på alt det normale

Jeg har lært meg til å se det vakre i så mye som mulig rundt meg. Jeg ser skjønnheten i ugress, lykken i en småkake som er tråkket på så hele gulvet er fullt av smuler, varmen fra flammen på et stearinlys, reklamen på tv... alle de små tingene man tar for gitt. Det er ikke en selvfølge lenger i mitt liv at alt er så normalt og fint som det er hos 'alle andre'. Så når jeg oppdager at et glass er knust, så er det helt ok, for det er bare en død ting og kan erstattes, når skittentøykurven bugner over av klesvask, så er det et godt tegn, for hos oss er vi i stand til å skitne klærne våre. Å trøste barnet mitt fordi hun har dunket seg, skadet seg på noe vis eller er trist, så er jeg glad for det og, fordi hun er i stand til å vise følelser, er aktiv nok til å oppleve dunk, skrammer og blåmerker. Hun er normal nok til å utforske og vokse på sitt vis. Jeg setter pris på min egen utmattelse og mine smerter om kvelden, fordi da kjenner jeg at jeg lever, kroppen er brukt, jeg har mulighet til å bruke den, selv om jeg kan iblant sovne kort tid etter at min datter er lagt.

Galgenhumor, ironi og latter, finn den!

Man må ha en stor dose galgenhumor og ironi for å takle situasjoner som virker uoverkommelige. Tenke at 'auda! jeg skar meg i fingen- men jeg har ikke gjort selvamputasjon...' - 'jeg er ikke død ennå, så da får jeg reise meg opp og gå videre'... Hvis du kan snu noe ille til noe morsomt så kommer du lenger. Latter gir styrke! Le av deg selv. Le av din egen klønete oppførsel, som da jeg en morgen kom forbi en bil jeg synes var direkte råstilig! En sånn bil jeg selv går og sikler etter nå som jeg har fått sertifikat. Jeg gikk rundt den, strøk på den, og sa til eieren som stod der at denne bilen var bare så FIN at jeg måtte stoppe, se på den, nyte den og ta på den... Han tenkte sikkert at jeg må ha mistet de siste skruene som holdt vettet på plass, men skitt au! Hva så om jeg virket dum? Jeg treffer trolig ikke den fyren igjen likevel.

Tillat deg selv å ha piggene ute!

Tillat deg selv å si hvert 'styggeord' du finner- gjerne ikke sånn at andre hører det, men for deg selv. Å finne hodeputa, brøle inn i den til du har fått ut av deg det trykket som bygger seg opp, hjelper godt der og da. Så kan du si et unnskyld til deg selv og til dem du måtte føle for etterpå.  Tillat deg selv å være litt ufin når du føler at noen tråkker deg på tærne. Det er ikke nødvendig å kalle folk for et hvert skjemsord som finns, det er ikke det jeg mener, men man kan be folk flytte seg når du vet at de burde tatt hensyn eller du vet de har gjort deg urett, du har fått dårlig service eller noe sånt. Etterhvert har jeg oppdaget at jeg har fått mer respekt fra folk som før var flinke til å overkjøre meg. Jeg har fått et 'big mama' stempel i pannen, tror jeg. Og som jeg ofte sier; don't mess with big mama!

Ikke føl deg presset til å følge andre

Å ha sine forbilder kan være vel og bra, men man trenger ikke å følge dem slavisk. Det vil alltid finnes noen som er bedre enn deg- iallefall i dine egne øyne- der ute i verden. Noen som ser ut til å mestre ALT, og som vet hvordan du skal klare det samme... Det gjør de ikke. Dessuten er ditt liv ditt, og du har ditt eget løp å kjøre. Om det betyr at du velger å være hjemme, ta vare på deg selv og dine, eller du velger å løpe til treningsentre og drar 'ut på byen' i helgene, det er bare DU som vet hva du kan og vil. Jeg vet at jeg er en hjemmeelsker. Jeg elsker å være hjemme, lage mat, rydde, kose meg med mann og barn, se tv mens jeg har håndarbeidet i hendene om kvelden, og legger meg mye tidligere enn de fleste andre. Jeg er ikke den som inviterer Gud og hvermansen hjem på middager i hytt og gevær, men kan mer enn gjerne diske opp med gode måltid, masse hygge og godt samvær når jeg selv får bestemme tid og sted.

Den dynamikk som fins i ditt liv, fins ikke i andres liv

Det nytter ikke å følge strømmen. Det som funker i din familie, kan være forskjellig fra hvordan andre har det. Jeg har lært meg at det nytter ikke å prøve å sammenligne min familie med andres, for arbeidsoppgaver og fordeling er annerledes enn det som er 'normalen'. Likevel funker vi fint, vi utfyller hverandre, og samarbeid har vi. Men vi gjør ting som funker for oss. Det jeg kan, gjør jeg, det min mann kan gjør han, og det vi kan sammen, gjør vi sammen. Men jeg er også åpen for at ting vil forandre seg i årenes løp. Jeg forventer aldri at min mann skal gjøre ditt eller datt, og vice versa. Men når vi gjør noe for hverandre, så er vi også takknemlige og sier det/viser det.

Takknemlighet er en dyd

Man må lære seg takknemlighet. For fuglene som flyr, blomstene som gror, strikkejakka på kalde vinterdager, vann i springen, kjærligheten, unger, naboer, evner, innedo og vann i springen, vaskemaskinen, komfyren og kjøleskapet, smertestillende medisiner og sjokoladen man trenger som trøst...

Finn din 'vennebutikk'

Jeg har oppdaget at jeg har funnet 'mine' butikker og 'mine' ansatte. Når det er noe jeg er på jakt etter, enten det er hårfarge eller kosttilskudd, matvarer eller medisiner, så har jeg mine faste steder å gå. Der vet jeg at de husker meg, de husker etterhvert hva som gjør meg til meg og er mer eller mindre klar over situasjonen vi er i. Ikke at jeg har utbrodert om alt angående vår familie og våre liv, men jeg har gjerne- i forbindelse med det jeg er på jakt etter- fortalt mer enn om jeg bare skulle inn og kjøpe en liter melk, liksom. I dagligvarebutikken vet de ikke noe mer enn hva de ser, men f.eks på helsekosten vet de mer enn de fleste andre steder, fordi jeg trenger hjelp og råd angående kosthold til Snuppa og meg selv. Da forteller jeg mer om hvorfor hun trenger ditt og datt, og hvorfor jeg trenger mine ting. Når jeg kommer til disse butikkene, er det nå som å komme på besøk til venninner! Servicen jeg får er fortreffelig! Og jeg går ut igjen som en glad og oppbygget kunde!

Vern om dine verdier!

Det er SÅ viktig at når du endelig opplever at livet har begynt å få rutiner, ting begynner å bli litt lettere å håndtere (enten fordi der er forbedringer, eller fordi der er mer hjelp å få, eller man rett og slett har lært å håndtere livskrisen sin på en optimal måte) så må man ikke la seg utnytte. Det er når man har begynt å få overskudd igjen at man lett kan føle at man har mer å gi enn man hadde før. Og da finnes det nok av gribber som kommer til skrotten din og livnærer seg på de restene du har. Det er når du først begynner å åpne opp for folk og er både sosial og generøs at man bør passe seg for å ikke la hele skrotten bli fortært i ett eneste måltid... billedlig talt :-) Det er viktig å verne om sine verdier, passe på det lille man har av overskudd, både økonomisk, praktisk og emosjonelt, slik at man ikke er tømt for energi når man må brette opp ermene igjen og ta fatt i neste store problem.

Delegering av oppgaver er en livsnødvendighet!

Når man får den kortstokken som mangler bilder, tegn og tall, så gjelder det å delegere oppgavene til dem som man kan delegere til. F.eks, alle de evinnelige søknadene på stønader, hjelpemidler, avlastning, barnehager, skoler, ekstrahjelp osv osv osv... eller hva annet man måtte trenge fra det offentlige. Mitt råd er; deleger! Har du en helsesøster, lege, sosionom, saksbehandler, kundekontakt, kontaktperson på jobb eller i ditt nettverk, så la dem gjøre så mye som mulig for deg av det administrative arbeidet. For man har mer enn nok arbeid å gjøre med dagliglivets oppgaver, og man i tillegg må kikke over skulderen på enhver person i systemet for å sørge for at de gjør jobben sin som de skal og følger opp det de skal for en. Det er en 48 timer i døgnet- jobb. Deleger så mye som mulig, så du selv kan få konsentrere deg om dine mest vesentlige oppgaver; en så normal hverdag som mulig.


Bli tøff i trynet!

Man må lære seg på ett eller annet vis å bli hardhudet, tøff i trynet og i stand til både å ta de tøffe valg om hvem man skal omgåes, hvor man skal tillate seg å ferdes, hvilke sosiale sammenhenger man skal delta i og ikke minst hva man skal godta av kommentarer og oppførsel fra folk. Det er ikke nødvendigvis slik at man automatisk isolerer seg, men dersom ens barn med spesialbehov ikke kan hoppe og sprette og herje villt, ja, da drar man ikke på lekeland og steder der det er hoppeslott m.m.
Man må velge seg ut sosiale sammenhenger der man vet at man blir akseptert, har mulighet til å være seg selv og ikke være nødt til å late som ting er bedre, letter, mer fantastisk enn det er. Man må få lov til å stønne over tunge løft når ryggen slår seg vrang, få lov til (når dagen er sånn) å være lei, deppa, sint, frustrert osv uten å bli stemplet som en psykisk ustabil person. Samtidig må man få lov til å juble, skryte og glede seg over de minste tingene som ingen andre (de med normale barn) ser som store fremskritt. Det å kunne være verdens stolteste fordi barnet ditt er i stand til å gjøre rampestreker og være klar over at de 'gjør galt', og faktisk kunne le av at ditt barn kan klare det... Eller at barnet ditt har humor! Barnet ditt kan si 'heihei' eller 'mamma', eller barnet ditt gir klar beskjed om at mamma og pappa er dumminger som ikke forstår... Dette er gaver som vi verdsetter mer enn folk flest fordi det viser tegn på normaliteter. Så ikke godta at noen sier til deg at dette er jo normalt, når de ikke forstår din iver, eller ikke godtar at du fortviler... Stå for ditt og dine meninger, og la folk få vite når de overtråkker dine grenser! Det verste som kan skje er at du fornærmer dem og at de fjerner seg, men da er det faktisk ikke det største tapet, for kun de som virkelig bryr seg, blir værende!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar