lørdag 27. desember 2014

JEG VANT!!!!!

Jeg har endelig hatt hellet med meg!
 
I går kveld tittet jeg bare innom siden til
det lokale parfymeriet, for å se hvem som hadde vunnet
i adventskalenderen deres de siste dagene,
og DER!!! Der stod MITT NAVN!!!!!!
 
Jeg som aldri vinner i tombola engang, følte at jeg hadde
nesten fått telefon fra Norsk Tipping!
 
Så i dag var snuppegull og jeg innom for å hente premien.
En selvbruningskrem fra Clarins, som er veldig god.
Den gir ikke skjolder, gjør ikke slik at man ser ut som en gulrot,
men etterlater huden 'frisk' i fargen.
 
Man trenger selvfølgelig ikke å pøse på med lag på lag.
Det er best å holde det ved like enn å legge på tykke lag..
Det er DA det blir skjolder og feil farge.
 
Jeg elsker Clarins og Shisheido!
Beste hudpleieproduktene som finnes!
Så da gjelder det å få med seg alle tilbud som kommer,
og utnytte både dem og bonuslisten de har.
 
Jeg føler meg rik og flott som vant i dag!

torsdag 25. desember 2014

Takk for gaver vi har fått, både stort og smått!

Vi gjør det litt enkelt og takker for gaver fra familie og venner
denne julen!
 
Fine frøkna fikk en utrooooolig fin genser av tanten sin!
 
Bilde
 
Tror det var den gaven som traff hjemme best i år.
I tillegg til doktorsett og pynteting og sånt!
 
Frøkna syns det var minst like kjekt med innpakningen som med gaven selv.
Nå står papirboss på kjøkkenet og skal taes med til gjenvinning
så snart vi kommer oss til et sånt sted.
I mellomtiden har jeg puttet det i poser minst 100 ganger...
 
Hun fikk nye klær, noen for stor og noen for små, så vi må nok
rundt og få byttet i rette størrelsen. Men sånn er det jo. Ikke så lett
å finne rette størrelsen til denne frøkna, siden
hun ikke er nødvendigvis så lang, og det kommer jo veldig an på
plaggets utforming og produsenten.
 
Vi vil takke alle som har gitt oss gaver, og håper at
de som fikk av oss også ble glad for sine.
Det ble vi nemlig
 
Fortsatt god jul fra vakreste Gulljenta og foreldrene!


søndag 21. desember 2014

Julehilsen fra oss til alle våre følgere!

 
Vi vil ønske alle en riktig god jul!
 
Vi håper alle dere som leser vår blogg
vil være friske, glade og kose dere ekstra mye
nå i jule- og nyttårsfeiringen!
 
Vi gleder oss til jul.
Vi skal kose oss masse.
Bare være oss, vår lille gode familie!
Ingen stress, ingen hast.
Bare kose oss, spise god mat og
slappe av. Vi trenger det.
 
Og så finne på gøye ting å gjøre.
Litt besøker blir det nok og.
Og til det har vi kjøpt inn søtsaker,
kaker og god mat og drikke.
 
Så, vi sender klemmer og kjærlige hilsener
til alle som er glad i oss.
Og til alle dere andre også
 
 
Må dere alle føle fred, kjærlighet, varme
og godhet rundt dere
slik vi gjør.
 
God Jul
Godt nytt år!


Jomfru Bukseløs... en liten mammakopi

Jeg må flire.
 
Det er så rart å se en kopi av en selv gå rundt her!
 
Lille store frøken Dings, ligner på meg mer og mer for hver dag.
Så derfor får hun mine 'kjælenavn' som min mor ga meg...
 
For eksempel, når jeg var hjemme, likte jeg ikke
å være 'innestengt' i klær mer enn høyst nødvendig.
Det gjør ikke lillefrøkna heller.
 
Jeg var veldig nøye med at det jeg hadde på meg av klær skulle matche.
Jeg hadde et grønt seleskjørt, gul pologenser, gul strømpebukse og grønne klogger...
på 70-tallet...
Frøkna her blir sinna hvis hun ser at jeg ikke tar på henne
rette genseren til rette buksen. Det går ikke an å blande
feile plagg! Man skal da vel være fin og stilig uansett om man går i
joggebukse eller kjole?
 
Synes det er flott, jeg, at hun har så sterk vilje og så sterke meninger om
verden rundt seg! Synes det er flott at hun selv vil være med på å bestemme
over sitt liv og sin hverdag!
 
Da jeg var liten, var jeg veldig knyttet til min mor.
VELDIG knyttet til henne.
Jeg følte meg utrygg og lengtet hvis hun ikke var hjemme,
og da hun var hjemme, følte jeg at freden, roen og tryggheten kom.
Min mor var min klippe som jeg bygde mitt liv på.

 
Frøken Snibenholt er som meg. Hun liker ikke at jeg går bort for lenge.
Når pappa er her, går det greit, men mamma skal helst være i nærheten.
 
Selvfølgelig er hun ikke totalt avhengig av meg. Hun er en svært selvstendig
liten dame! Vil leve sitt eget liv, gjøre sine ting, være med sine venner,
men hjemme, og i fritiden, er hun lykkeligst når hun har mamma
i nærheten. Vite at mamma er her.
Slik som jeg var.
 
Jeg elsket å få sitte i armkroken til min mor.
Hun hadde de mykeste armene, de varmeste klemmene,
den beste å kose med av alle jeg kjenner.
Divajenten elsker å sitte på fanget til mamma, kose, legge hodet
til brystet mitt, eller på skulderen, og jeg skal holde godt om henne.
Stryke armene og ryggen, og bare koooooose.


 
Det er så godt å se at hun VET hvor elsket hun er.
Hun VET at hun er trygg, at hun alltid har mamma nær,
at hun skal aldri trenge å være redd, og når noe er galt,
vil mamma alltid være her og trøste, kose og gjøre alt
så godt igjen som mulig.
 
Slik hadde jeg det med min mor.
Min elskede mamma!
Jeg visste at hun var hjemme, eller like i nærheten.
Hvis noe skjedde på skolen, når jeg lekte ute,
eller hvis jeg var litt lei, syk eller hva som helst,
så visste jeg at jeg hadde et trygt og godt fang, og en favn som
kunne få hele verden til å føle seg elsket og ønsket.


 
I skrivende øyeblikk holder elsklingsungen min
på med å 'lage mat' på kjøkkenet.
Hun babler i vei... sikkert oppskrifter hun snakker om hehehe
og hun kommer til meg, vi har en herlig kommunikasjon sammen,
selv om hun har begrenset vokabular.
 
For øvrig... hun har vokst! Kjære vene! Hele garderoben holder på å bli for lite i størrelse!
Så vi får se hva nissen kommer med til jul!
Hun utvikler seg så fint! Har blitt så sterk i hele kroppen, og hun
får nye egenskaper hver dag, hver uke!
Nå kan hun komme seg ned fra sofaen selv, kan paralellkryping,
kan reise seg opp og går med hjelp.
Hun får flere ord nå etter hvert. Spennende!
Må bare høre etter.
Hun har en vidunderlig humor, og en smittsom trillende latter!
Og så kjærlig dukkkemamma som hun er!
Ser at hun overfører det jeg gjør og det hun gjør i barnehagen til dukkene!
Likhet for alle!
Det har jeg sagt før...
 
Jeg elsker gullskatten min over alt!
Herfra til enden av universet og tilbake!
Det er min konstante bekreftelse til henne...
Jeg elsker deg herfra til enden av universet og helt tilbake hit.
Og vi vet.. så langt er universet uendelig....


lørdag 13. desember 2014

Deilig å sove lenge nok...

Jeg tør nesten ikke å si det, men her i huset er vi i ferd med
å endre på søvnvanene våre, slik at dagen ikke begynner kl 04 lenger.
 
Det tar litt lenger tid om kvelden med masing, lek og sånt, men
det å få våkne av seg selv om morgenen, er gull verdt!
Det å få lov til å bli liggende en stund til bare for å døse, strekke på seg
og kjenne at kroppen sakte men sikkert våkner til liv,
er noe jeg ikke er vant til, og en uvurderlig luksus!
 
Jeg prøver å utsette leggetiden til minst en time eller to lenger enn
hva frøkna hittil har hatt som døgnrytme. De siste dagene har
vært vidunderlige i så henseende.
Og jeg håper det varer lenge.
 
Jeg kjenner kroppen min ikke er vant til det ennå, men det kommer seg.
Det er så deilig med en stille stund for seg selv
før dagen settes i gang.
 
Jeg har hørt at det er sånn det egentlig skal være, men
det har altså ikke vært normalen her...
 
La oss håpe det varer og varer og varer...
Det kan være en mulighet til restitusjon for mamsen...
som er ganske sliten av å måtte begynne dagen
'midt på natten'...

fredag 12. desember 2014

FL-ÆSJ-BACK!!!

Sheesh!
 
Gullet mitt har gått på penicilinkur i en uke nå.
Trengs det sies mer?
 
Alle vet hvilken virkning det har på magen.
Heldigvis vil jeg si, for da funker også magen og tarmsystemet
som det skal nå etter at hun har vært så syk.
 
For å begynne med begynnelsen:
Hun ble syk Onsdag for en uke siden.
Hun så ut til å ha den 'vanlige' sykdommen der hun sover i 3-4 dager
nesten i ett eneste strekk, og må vekkes for å drikke.
 
Men denne gangen var jeg litt mer bekymret over hennes
almenntilstand enn jeg har vært før,
så vi gikk til legen og han konstanterte
hovne mandler, sår hals...
Penicilinkur i en uke.
 
Vi dro på apoteket, fikk medisinen og dro hjem og startet den.
På ettermiddagen den fredagen, satte jeg henne opp
for at hun skulle drikke litt.
 
Men hun spydde. Hun spydde blod!
Med en gang handlet jeg slik jeg alltid gjør når kriser oppstår;
Kald, rolig, fokusert og handlekraftig!
 
Jeg ringte barneklinikkens kveldspoliklinikk og fortalte hvordan det stod til,
og at vi var på vei dit med en gang.
 
Jeg tok med meg håndkleet hun hadde spydd i, og de fikk konstatert
at det var blod i spyet.
Etter et par (flere) timer på poliklinikken, fikk jeg beskjed
om at det nok kom fra halsen som var så sår at
blodårer i halsen- som er veldig tynne og sarte-
nok hadde sprukket når hun hostet og spydde.
Det var ikke noe å bekymre seg for, så hun kunne dra hjem.... hvis jeg følte meg trygg
for å være alene med henne.
Men jeg insisterte på å få overnatte på sykehuset for å ha medisinsk personell
i nærheten tilfelle noe utviklet seg i feil retning.
 
Vi ble innlagt på infeksjonsavdelingen, og sykepleieren kom
innom flere ganger i løpet av natten for å se til at hun var stabil.
 
Lørdag var hun like dårlig, og om ettermiddagen forlangte jeg at de ga henne
intravenøs væske slik at hun kunne få NOE i seg.
Hun ville jo ikke svelge vann engang fordi halsen var så vond!
 
Så de ga henne IV, og søndag morgen var hun kvikkere og våken.
Fremdeles slapp og uten lyst til å svelge noe, men hun fikk i seg vann.
Jeg hadde litt chips, så hun fikk litt av det til å slikke på.
Hun fikk litt yoghurt, og hun klarte så vidt å spise en liten skive til frokost...
men blodprøvene var ikke helt stabile.
 
Søndag kveld sa jeg at hun ikke ville kunne få mer av 'normal næring'
så lenge hun var på sykehus, fordi hun er så kresen i matveien.
Alt hun godtar å spise har jeg hjemme, og hun kan komme seg bedre der.
 
Så, siden hun i løpet av kvelden hadde fått i seg nok av natrium, kalium og sukker,
samt væske, sa legen at hun kunne dra hjem.
 
Nå er hun frisk igjen, og vi holder på med siste dagen med penicilin. Heldigvis!
Og nå har magen endelig begynt å virke... for all sin makt...
 
Det ga meg flashback til en 'dårlig start på dagen' da jeg jobbet
i et bofellesskap for autistiske voksne...
 
En morgen kom jeg inn i leiligheten til min 'beboer'...
Og han hadde tydeligvis hatt magetrøbbel om natten.
Og med jubel og entusiasme hadde han da valgt å 'male'
sengen, vegger, garderobe, kommode og vinduer
med sin produksjon....
 
Min første reaksjon var 'ÅH KJÆRE GUD!!! Hva har du gjort?'
Men heldigvis for meg, så takler jeg både oppkast, avføring og andre
gufne kroppsprodukter helt fint. Det gjør meg ingenting egentlig...
Så lenge jeg vet at grunnen er 'uskyldig'...
Heldigvis blir jeg ikke påvirket ved å føle meg dårlig
av å se slikt, håndtere slik eller måtte røre ved slikt.
 
I kveld fikk jeg flashback.
Og jeg sier bare:
Takk min skaper for moppen min, rengjøringsmidler og
vaskemaskin som kan gjøre rent...
 
Det er sånt som kan skje. Man kan ikke holde på noe man ikke har i hånden!
Enkelt og greit. Og når det blir litt for mye på en gang...
ja, så kan uhell skje.
Verre er det ikke.
 
Man må håndtere enhver situasjon på en rolig og saklig måte
uansett hva som måtte møte en...
 
Jeg er i alle fall takknemlig for at ting fungerer og at
min datter nå er frisk igjen. Uansett konsekvenser av medisinen...

tirsdag 2. desember 2014

Likhet, rettighet, enhet, samhold, lærdom, forståelse- på barnenivå

Man kan si hva man vil om min datter og hennes utvikling.
Men en ting er sikkert.
Som mor, som den nærmeste og den som leser henne best,
ser jeg at hun har høy intelligens, stor forståelse for hva som skjer,
og er i stand til å meddele sine tanker og følelser og opplevelser
med sine dukker.
 
Hun bruker dukkene som både lek og lærdom. Det er så interessant
både som mor og fra et pedagogisk synspunkt å se hvordan hun
er i stand til å fortelle, erfare og dele sine opplevelser
med oss andre ved å bruke dukkene sine.
 
De skal sitte i arbeidstolen-slik hun gjør.
De skal mates av mamma- slik hun blir.
De trenger bleier og må sitte i vogn/'rulllestol' -slik hun må.
Og de må bruke ankelortoser- slik hun må!
 
Alt hun gjør, gjør hun også med dukkene sine når hun kommer hjem.
Og i dag fikk hun en førjulsgave fra ingeniøren vår hos ortopeden.
 
Egne ankelortoser til babyene sine.

Likt skal være likt! Dukkene har like stor rett til hjelpemidler
og likeverdig behandling som hun har!
Det sørger Hjertegull for!
 
 
Jeg synes det er en særdeles vakker, snill og hjertegod handling av
ingeniøren å lage slike små liksomortoser i dukkestørrelse
bare for min datter. En av hennes favorittklienter.
 
Nå har babyen til Hjertegullet også fått hjelp av ortoped... Det er viktig, må vite!
Så jeg sender en kjempetakk til ingeniøren vår, som er så dyktig i jobben sin!
Hun får alltid Hjertegull til å bli i bedre humør, får henne engasjert og
møter oss alltid med en sprudlende tilstedeværelse!
Hver gang vi har vært hos henne, går vi derfra i godt humør, ved godt mot
og gleder oss til neste gang vi skal dit for å støpe nye ortoser
eller gjøre mål til ny lycradrakt.
Og hun viser entusiasme hver gang hun ser Hjertegulls utvikling!
Og Hjertegull blir så stolt hver gang hun får skryt av hvor flink hun er.
Og ikke minst- hun kommuniserer med Hjertegull som om der ikke var noen hindringer.
 
Nå sover Hjertegull. Dukkene sover, de har fått stell, mat og mye kos fra 'mammaen' sin.
Ingen fare her i gården, nei!
Ettersom Hjertegull får kos og klem i hytt og pine, så får også dukkene det!
 
Jeg er så stolt av mesterverket mitt!