Hjelp, sier jeg bare...
Jeg må til tannlegen, og jeg har så tannlegeskrekk.
Paradokset er at jeg er livredd for smerter- hos tannlegen.
Men med fibromyalgi og kronisk betennelser i nakkemuskulatur har jeg
smerter nesten 24/7/365.
I helgen satt jeg her og spiste en karamell. Trodde det var en sånn
myk fudgekaramell, typen 'festkaramell' fra smågodtdisken.
Men det var det ikke. Det var en steinhard, seig og guffen bit.
Den hang seg fast både hist og her i tennene, og etter å ha fordøyd den lille
'jævelskapen' (er jo så bestemt på å spise opp godbiten og, da)
så kjente jeg plutselig en uutholdelig skytende smerte i en jeksel.
Da tungen forsiktig prøvde å inspisere tannen som skrek av smerte, oppdaget jeg
at et hjørne hadde knekket av, og nervene virket blottet aldeles.
ÅF KÅRS... klokka var vel ca 2140 på en lørdagskveld.
Tannlegevakten stenger visst kl 22. Å komme seg dit og få behandling da var uaktuelt.
Nå har jeg altså fått time hos tannlegen min tirsdag. Han er egentlig ålreit, men tannleger er
djevelen forkledd i hvite klær. Klar med sine svovelbefengte høygafler
av sadistisk smerte og tortur. Sin hånende latter ringer i ørene...
I virkeligheten? Tja, en ganske hyggelig fyr i 40-50 års alderen, koselig og forståelsesfull.
Kanskje han klarer å hjelpe meg så noen av smertene i kjevene reduseres.
Inntil da... 'takk verden, takk familie, takk venner, for alt...'
Pass godt på min datter og min mann...
Er vi heldige sees vi i morgen, i denne verden.
Hvis ikke, venter jeg 'på andre siden'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar