Forleden dag satt jeg på facebook da en av mine venner publiserte denne artikkelen;
Jeg hadde virkelig trodd (naiv om jeg kanskje er) at 'vi' var kommet lenger.
Jeg hadde virkelig trodd at integrering var noe som faktisk ga resultater og førte til mindre
forskjellsbehandling. Men der har jeg altså tatt skammelig feil.
Fremdeles den dag i dag blir folk diskriminert for sine handikapp.
Da min eldste søster (vi er 3 jenter) ble født, fikk hun en skade. Det førte til at hun fikk
store funksjonshemminger og utviklingshemminger. Min mor måtte slite veldig med
at min søster ble nevnt som 'evneveik', 'idiot', og 'åndssvak'. Det var på 60-tallet. Hun endte på
institusjon fordi hennes handikapp var så stort, og hjelpeapparatet var så og si totalt fraværende.
I dag, nesten 50 år etter hennes fødsel, bor hun i bofellesskap, sammen med 3 andre brukere,
er med på uteliv, aktiviteter og reiser sammen med pleiere og støttekontakter.
Jeg er så glad hun nå kan få leve et verdig 'voksenliv'.
Jeg trodde altså at barn med funksjonshemminger av i dag ville oppleve mindre av det min søster opplevde.
Etter å ha lest denne artikkelen sitter jeg igjen med en harme over den oppførsel som ble vist av
rektor ved skolen, og håper virkelig denne vil få konsekvenser for sine handlinger.
Man forskjellsbehandler ikke barn 'bare fordi' de er annerledes.
Uansett!!
Jeg kjenner mammaen i meg får piggene ut. Samtidig er jeg så takknemlig for
at min datter er som hun er, og at vi får så god behandling av vårt nettverk som vi gjør.
Men jeg vet også at hvis min datter opplever å bli satt bakerst i rekken fordi hun er litt annerledes
i forhold til andre barn, så er jeg ikke nådig! Ingen skal gjøre henne vondt så sant jeg kan hindre det.
Det er vel en hver god mors holdning.
'Vi' kjemper med nebb og klør for våre elskede barn.
Jeg vil alltid stå ved din side, Lille Diva! Så lenge jeg lever er du jenta mi!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar