Min mors historie - min erfaring

Jeg sitter akkurat og hører på

'Jag vil tacka livet'.

Og jeg tenker veldig på min mor i dag.

God kombinasjon da at jeg hører denne sangen, 

for jeg vil takke livet som har gitt meg så mye

og for at hun ga meg sjansen til å leve det.

Min mor ble født i 1939. Hun fikk skadet et øye i 1944 da det

var en eksplosjon i Bergen.

Hun vokste opp og var 'en av gutta'. Hun lekte røffe leker,

sloss og fikk kallenavnet 'Fjellet' fordi hun var så tøff.

Hun giftet seg i 1959 med min far, og i 1963 fødte hun min eldste søster.

Som den svært så barnekjære hun var, gledet hun seg veldig til å bli mor.

Stort var sjokket da når det viste seg at min søster

ble skadet i fødselen. Det resulterte i store alvorlige handikapp.

Min mor brukte bortimot 2 timer på ett måltid når hun matet min søster,

hun måtte haste til sykehus gjerne daglig fordi min søster fikk kramper, sluttet å  puste

og ble blå i ansiktet.

Hun vokste opp i et kristent hjem, men hun følte så sorg over 

skjebnen til min søster og alt som hadde skjedd

at hun ikke klarte å be lenger. Dette sa hun til sin far, som var hennes

sterkeste støttespiller.

Men det hun gjorde var at hun stadig sang sanger til min søster når hun vugget henne

i armene, og skulle roe henne.

Min bestefar sa at det var like godt som bønner, for Gud hører deg selv om du ikke

klarer å be. Det er hva ditt hjerte sier som betyr noe.

Gud har nemlig en spesielt sterk hørsel. Han hører det man ikke sier.

Da min søster var ca 3 år gammel, var min mor så utslitt av alt arbeidet

med å ta vare på min søster, at hun ble sendt på institusjon.

Ting var annerledes den gang, og hjelpeapparatet var ikke like godt som i dag

Da min yngste storesøster så ble født i 1968, var min mor så lykkelig 

over å ha fått et friskt og normalt barn.

Hun var så overmåte stolt når min søster kom hjem og var så møkkete

etter lek i søla at hun måtte spyles før hun kunne komme inn.

Jeg selv ble født i 1973, 10 år etter min eldste søster.

Min mor var stolt av meg også, men jeg var ikke den typen barn som

pleide å bli møkkete... Jeg kunne gå i hvit genser i flere dager uten flekker om så var.

Min yngste storesøster og jeg er like på utsiden sier folk,

men vi er rake motsetninger innvendig

Jeg er takknemlig for at jeg har lært min mors historie. Den forberedte meg på

mitt eget liv som mor, for jeg har vokst opp med funksjonshemmede.

Jeg har lært så mye, og jeg ser at samfunnet har faktisk blitt veldig mye bedre.

I dag har 'alle' kjennskap til funksjonshemming enten det er

en selv, en slektning, en nabo, eller en venn.

Funksjonshemming er ikke noe å skamme seg over.

Det er spesielt utvalgte mennesker som lever med funksjonshemminger.

Det kreves mer og annet av en når man har en kronisk tilstand som hindrer en på noe måte.

Men hindres man på en måte, finnes det som oftest løsninger på det meste.

Det gjelder bare å være kreativ og innovativ.

Er dør nr 1 og 2 lukket, så prøv dør nr 3 eller 4.

Jeg er glad for anledningen til å lære hele tiden.

Det hjelper meg å vokse som menneske.