Mamma Regnbue. En emosjonell fargeskala

Jeg begynner å lure på hvor mange emosjonelle farger jeg inneholder.

Hva jeg mener? Jo, det er jo som følger;

Jeg føler meg lykkelig, om om jeg lever på rosa skyer, fordi jeg er av de heldige som fremdeles er håpløst forelsket i mannen sin, og fordi jeg i egne øyne har verdens vakreste, mest fantastisk unike barn.

Kjærligheten er representert med rødt, og jeg har så mye kjærlighet inni meg at jeg må da være skikkelig dyp i den fargen, nærmest burgunder i grunnen.

Min datter er min solstråle, og sola er jo gul så da blir jeg fylt av den fargen også hver gang jeg ser henne og hører hennes deilige stemme- den søte lille masekoppen!

Men, jeg har også så mye skyldfølelse. Skyld og tristhetens farge er blå. 'I feel blue'... sier de på engelsk. Hvorfor jeg er trist og har skyldfølelse? Fordi jeg ikke kan pakke min datter inn i 'bobleplast' og beskytte henne fra fysiske og emosjonelle bumper, skader eller problemer. Jeg kan bare være her og gjøre mitt aller beste. Hun må selv vokse, bli sterk og 'hardhudet'. Det vil bli mange hindere å komme over i livet. Jeg kan bare gjøre mitt for å sørge for at hinderne hennes er lavest mulig.

Min positive holdning, min positive innstilling til min datters fremtid er bygget på mitt håp. Håpet er lysegrønt, så der har en farge til sneket seg inn.

Nå som jeg har fått hjelp, og hun har større nettverk, og nå som jeg får anledning til å hvile mer, får jeg dårlig samvittighet... fordi jeg er en latsabb av en mor som ikke tar seg av barnet sitt helt alene... Kullsvart samvittighet! Spesielt hvis jeg har trengt en hvile og sovedag.

Så der ser dere. Jeg er en emosjonell fargeskala. Hvis det nå er en farge jeg ikke har tenkt på, så har jeg sikkert en følelse for det og. Men jeg er en mamma med følelser. Det skal jeg være. Hvis jeg ikke kan vise følelser, hvordan skal da min datter lære å kunne uttrykke det hun føler?