Min nådeløse opprensking

Det er få ting jeg finner mer motbydelig enn å få trykket

en artikkeloverskrift opp i fjeset som lyder noe slikt som

'Mor slår barnet sitt vegg imellom'

'Se faren som misbrukte babyen'

'Her ser man XXXX gjøre XXXX med XXXX'

osv osv osv..

 

Jeg finner det så motbydelig å lese om seksuelt misbruk at både barn i alle aldre, kvinner og menn

som har blitt gjort forsvarsløse, og av eldre som ikke kan forsvare seg.

Like ille er det å få presset på seg en artikkel eller reportasje om dyr som mishandles på like måter.

 

Jeg skrev derfor en advarsel på min egen status på facebook for en del måneder siden, der jeg skrev

noe tilsvarende med

'HVIS NOEN LEGGER UT LINK TIL REPORTASJER OG ARTIKLER OM MISHANDLING

VIL JEG FJERNE DISSE FRA MIN VENNELISTE'

 

Jeg har blitt spart for slike linker siden da, men i dag kom første

opp fra en på vennelisten... Link til en filmsnutt der en

barnepasser angivelig skal ha slått et barn.

Det var nok for meg å bare lese overskriften til å vite hva det handlet om.

Så da blokkerte jeg den personen umiddelbart.

 

Det gjør meg så ubeskrivelig dårlig inn i margen av min eksistens å oppleve

som handlingslammet utenforstående å vite om at noen har vært

nødt til å oppleve et helvete. Et helvete de overhode ikke er skyld i selv.

Det smerter hele min eksistens å vite at slike sataner får lov til å leve

og komme unna med mishandling i så lang tid som de gjør, samme hvilken form for

mishandling det gjelder.

 

Jeg vil selv velge om jeg vil lese om disse historiene.

Hvis noen av mine venner og kjente skulle noensinne oppleve å bli mishandlet,

skal jeg da risikere å ha blitt så 'hardhudet' at jeg ikke tror på dem?

Nei, jeg velger å ikke oppleve helvetet til ofrene for å spare meg selv og mine.

Jeg vil ikke ha styggere bilder på netthinnen enn det man ellers får gjennom media.

 

Et sted må jeg kunne sette grensen. Og dette er min grense.

Ingen nåde. Jeg sletter alle som legger ut slike linker slik at jeg kan se det.

 

Denne mammaen setter foten ned! 

Når en familie rammes av en tragedie... Hva gjør man da?

Jeg satt i morges og så på Oprah Winfrey show

og de snakket om soldatene som blir skadet i krigen i Afghanistan

og militærfamilier generelt, hvordan de ofte lider

av den krevende situasjonen de lever i som følge av at de ofrer

så mye for andre.

 

Det var nevnt mye spørsmålet 'hva kan VI gjør for dem?'

Jeg vil strekke spørsmålet lenger enn til militære familier.

Jeg vil spørre 'hva kan VI gjøre for ALLE dem som rammes av tragedier?'

 

Tragedier kommer i mange former. Man kan få kreftdiagnosen,

en uhelbredelig genetisk sykdom som vil føre til tidlig død, man kan

miste kjære i ulykker, bli skadet i trafikken,

måtte amputere eller på andre måter bli ufør.

Man kan altså rammes på utallige måter av det som kan være

tragedie for en. Og tragedie oppleves forskjellig fra person til person.

 

Men hva kan man så gjøre for dem som rammes?

Vel, det første er å IKKE TREKKE SEG UNNA!

Vær der, man trenger ikke påta seg noen omsorgsrolle og

ta ansvar for dem som er rammet, men man kan

tilby et øre til å lytte, en skulder å gråte på, et ekstra hode å tenke med

og en kilde til humor og trøst.

 

Hvis man har store ressursser å gi av, kan man selvsagt tilby det man kan

av støtte, hjelp og forståelse. Kan man stille opp og hjelpe til,

så er jo det fabelaktig, men det er ikke alltid DET som trengs.

Der er ikke alltid den fysiske hjelpen som trengs, men at man vet

man har noen som er villig til å stille opp for en.

Kanskje få et stykke nybakt kake, en liten oppmuntring, osv.

Det kommer an på hva den 'rammede' selv er i stand til å motta.

Men for all del, ikke trekk deg unna.

 

Ingenting er verre midt i en tragedie enn å føle seg forlatt i tillegg.

Man trenger ikke å tråkke ned dørene, men en telefon iblant, en sms,

hei og hilsener, samtaler når man møtes ansikt til ansikt...

og forsikringen om at 'jeg er her for deg om det trengs'.

 

Det i seg selv kan gi styrke til den som rammes av tragedie, å vite at

en har venner, familie og naboer som er der og stiller opp DERSOM

det skulle være behov. Det i seg selv gjør at problemene og sorgen

blir så mye mindre enn den i utgangspunktet var, og man kan

føle seg oppmuntret til å kjempe videre.

 

Å sende en klem, litt omsorg og litt hjertevarme koster en lite.

Men betyr så inderlig mye for andre.

 

Dette er nå bare mine tanker, da... sånn i forbifarten.. 

Hvis det var DU ...

 

I dag har jeg en formanende pekefinger oppe.

 

Det har slått meg flere ganger når jeg har vært ute og gått,

og jeg ser andre som er ute med funksjonshemmede.

Det gjelder både P.U og F.U.

(psykisk utviklingshemmede og fysisk utviklingshemmede)

 

For meg virker det som at mange, ikke alle, men mange som er ute

på turer med P.U og F.U, at de ikke tenker over hvem og hva de er i følge med.

 

Det jeg ofte ser, er at ledsagerne tilsynelatende 'drasser på'

en pleietrengende. Og det provoserer meg når jeg ser det.

 

Tenk deg at DU av en eller annen grunn skulle bli skadet.

Både hjerneskade og funksjonsskader.

Du blir pleietrengende. Trenger hjelp til både hygienisk stell,

mating, og bevegelser. Og du kan ikke kommunisere skikkelig.

 

Hvordan hadde du følt det hvis du da ble behandlet som en 'ting'?

Du blir plassert i rullestolen din, du henger kanskje litt til siden fordi du ikke

kan klare å sitte rett opp.

 

Hvordan ville ditt selvbilde bli når du må sitte der, oppleve ubehagelige ristinger,

uvøren kjøring av stolen, lite samtale med ledsageren din, og

lite komfort ellers i stolen mens du er ute.

 

Det er dette jeg forsøker å beskrive for deg. Tenk deg om når du er ute og er en ledsager.

Du er faktisk en tjener for brukeren. Du er der for at brukeren skal få en verdig opplevelse

av alt som skjer der og da.

 

Så neste gang du er ute og triller en rullestol, eller leder en P.U/F.U, tenk på hvordan DU

ville følt det, hvordan DU ville bli behandlet.

Dratt med? Ledet i ditt eget tempo? Bli ristet og forvirret over humper og ujevne flater?

 

Det er mange svært så dyktige ledsagere der ute, men jeg har sett litt for mange som

'bare gjør jobben sin', og tilsynelatende ikke klarer å sette seg inn i brukers tanker.

 

Du vet ikke hvor mye brukeren egentlig får med seg!

Hva med å være litt 'kompis' med bruker? Snakk med vedkommende,

forbered vedkommende på hva og hvor dere skal, selv om det føles som om du

 snakker mest til deg selv. Det handler om respekt rett og slett.

 

 

Se på dette vakre barnet mitt. Ikke noe særlig gjenkjennelig verbalt språk,

men absolutt vokal. Intelligent, men viser ikke alt hun vet og kan med mindre hun har lyst.

Hun har en verdighet som ingen kan fatte omfanget av. Hun har en utstråling man bare må

oppleve. Hun har en humor og livsgnist som kan glede alle.

Selv om hun kommuniserer og fungerer annerledes,

lever hun som de aller fleste på sin alder.

 

Og hun har rett til verdighet og respekt.

Så når jeg går ute med henne, behandler jeg henne slik jeg selv ville ønsket

å bli behandlet. Jeg er forsiktig når jeg forserer humper, skinneganger, fortauskanter osv.

Jeg turer ikke bare på uten tanke. For det ville føre til ubehag.

Jeg snakker med henne som jeg ville snakket med hvilket som helst

annet barn jeg måtte ha. Med respekt og verdighet.

 

Jeg foreslår derfor at den som leser dette, og som

er en ledsager til funksjonshemmet bruker,

tenker seg om, og setter seg selv inn i brukers situasjon.

Da får du faktisk langt større respekt både for deg selv og av andre til deg