Hvis det var DU ...

 

I dag har jeg en formanende pekefinger oppe.

 

Det har slått meg flere ganger når jeg har vært ute og gått,

og jeg ser andre som er ute med funksjonshemmede.

Det gjelder både P.U og F.U.

(psykisk utviklingshemmede og fysisk utviklingshemmede)

 

For meg virker det som at mange, ikke alle, men mange som er ute

på turer med P.U og F.U, at de ikke tenker over hvem og hva de er i følge med.

 

Det jeg ofte ser, er at ledsagerne tilsynelatende 'drasser på'

en pleietrengende. Og det provoserer meg når jeg ser det.

 

Tenk deg at DU av en eller annen grunn skulle bli skadet.

Både hjerneskade og funksjonsskader.

Du blir pleietrengende. Trenger hjelp til både hygienisk stell,

mating, og bevegelser. Og du kan ikke kommunisere skikkelig.

 

Hvordan hadde du følt det hvis du da ble behandlet som en 'ting'?

Du blir plassert i rullestolen din, du henger kanskje litt til siden fordi du ikke

kan klare å sitte rett opp.

 

Hvordan ville ditt selvbilde bli når du må sitte der, oppleve ubehagelige ristinger,

uvøren kjøring av stolen, lite samtale med ledsageren din, og

lite komfort ellers i stolen mens du er ute.

 

Det er dette jeg forsøker å beskrive for deg. Tenk deg om når du er ute og er en ledsager.

Du er faktisk en tjener for brukeren. Du er der for at brukeren skal få en verdig opplevelse

av alt som skjer der og da.

 

Så neste gang du er ute og triller en rullestol, eller leder en P.U/F.U, tenk på hvordan DU

ville følt det, hvordan DU ville bli behandlet.

Dratt med? Ledet i ditt eget tempo? Bli ristet og forvirret over humper og ujevne flater?

 

Det er mange svært så dyktige ledsagere der ute, men jeg har sett litt for mange som

'bare gjør jobben sin', og tilsynelatende ikke klarer å sette seg inn i brukers tanker.

 

Du vet ikke hvor mye brukeren egentlig får med seg!

Hva med å være litt 'kompis' med bruker? Snakk med vedkommende,

forbered vedkommende på hva og hvor dere skal, selv om det føles som om du

 snakker mest til deg selv. Det handler om respekt rett og slett.

 

 

Se på dette vakre barnet mitt. Ikke noe særlig gjenkjennelig verbalt språk,

men absolutt vokal. Intelligent, men viser ikke alt hun vet og kan med mindre hun har lyst.

Hun har en verdighet som ingen kan fatte omfanget av. Hun har en utstråling man bare må

oppleve. Hun har en humor og livsgnist som kan glede alle.

Selv om hun kommuniserer og fungerer annerledes,

lever hun som de aller fleste på sin alder.

 

Og hun har rett til verdighet og respekt.

Så når jeg går ute med henne, behandler jeg henne slik jeg selv ville ønsket

å bli behandlet. Jeg er forsiktig når jeg forserer humper, skinneganger, fortauskanter osv.

Jeg turer ikke bare på uten tanke. For det ville føre til ubehag.

Jeg snakker med henne som jeg ville snakket med hvilket som helst

annet barn jeg måtte ha. Med respekt og verdighet.

 

Jeg foreslår derfor at den som leser dette, og som

er en ledsager til funksjonshemmet bruker,

tenker seg om, og setter seg selv inn i brukers situasjon.

Da får du faktisk langt større respekt både for deg selv og av andre til deg