Jeg satt i morges og så på Oprah Winfrey show
og de snakket om soldatene som blir skadet i krigen i Afghanistan
og militærfamilier generelt, hvordan de ofte lider
av den krevende situasjonen de lever i som følge av at de ofrer
så mye for andre.
Det var nevnt mye spørsmålet 'hva kan VI gjør for dem?'
Jeg vil strekke spørsmålet lenger enn til militære familier.
Jeg vil spørre 'hva kan VI gjøre for ALLE dem som rammes av tragedier?'
Tragedier kommer i mange former. Man kan få kreftdiagnosen,
en uhelbredelig genetisk sykdom som vil føre til tidlig død, man kan
miste kjære i ulykker, bli skadet i trafikken,
måtte amputere eller på andre måter bli ufør.
Man kan altså rammes på utallige måter av det som kan være
tragedie for en. Og tragedie oppleves forskjellig fra person til person.
Men hva kan man så gjøre for dem som rammes?
Vel, det første er å IKKE TREKKE SEG UNNA!
Vær der, man trenger ikke påta seg noen omsorgsrolle og
ta ansvar for dem som er rammet, men man kan
tilby et øre til å lytte, en skulder å gråte på, et ekstra hode å tenke med
og en kilde til humor og trøst.
Hvis man har store ressursser å gi av, kan man selvsagt tilby det man kan
av støtte, hjelp og forståelse. Kan man stille opp og hjelpe til,
så er jo det fabelaktig, men det er ikke alltid DET som trengs.
Der er ikke alltid den fysiske hjelpen som trengs, men at man vet
man har noen som er villig til å stille opp for en.
Kanskje få et stykke nybakt kake, en liten oppmuntring, osv.
Det kommer an på hva den 'rammede' selv er i stand til å motta.
Men for all del, ikke trekk deg unna.
Ingenting er verre midt i en tragedie enn å føle seg forlatt i tillegg.
Man trenger ikke å tråkke ned dørene, men en telefon iblant, en sms,
hei og hilsener, samtaler når man møtes ansikt til ansikt...
og forsikringen om at 'jeg er her for deg om det trengs'.
Det i seg selv kan gi styrke til den som rammes av tragedie, å vite at
en har venner, familie og naboer som er der og stiller opp DERSOM
det skulle være behov. Det i seg selv gjør at problemene og sorgen
blir så mye mindre enn den i utgangspunktet var, og man kan
føle seg oppmuntret til å kjempe videre.
Å sende en klem, litt omsorg og litt hjertevarme koster en lite.
Men betyr så inderlig mye for andre.
Dette er nå bare mine tanker, da... sånn i forbifarten..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar