En stille tid for meg selv til å tenke

Ok, det er ikke nødvendig å merke dagen og tiden i kalenderen

for det tidspunktet jeg tenkte... for, tenke, det gjør jeg i et bankandes kjør

både dag og natt, enten jeg er våken eller sover...

 

Men akkurat nå sitter jeg her på kjøkkenet mitt og reflekterer over de endringene

som er i ferd med å skje i livene våre, hvilke utfordringer vi står foran,

og jeg tenker mye på hvordan vi skal takle dem best mulig.

 

 

 

 

 

 

Nå må lillegull skifte barnehage. Det er en skikkelig trist situasjon, for vi er så glad i

barnehagen vi har hatt siden hun var 11 mnd gammel, og de ansatte rundt henne

i den tiden. Men, siden den ikke blir permanent på lenge ennå,

får de heller ikke installert trappeheis, og er derfor ikke

handikapptilpasset.

 

Så nå må vi bli kjent med en helt ny barnehage. Like borte i gaten her vi bor.

Den er en 'bitteliten' barnehage med ca 45 barn, og like fargerik som regnbuen.

Det liker jeg. Det virker som at personalet har 'noe mellom øra'

og jeg tviler ikke på at de vil være flink og god med VÅR prinsesse,

men siden vi ikke kjenner dem, er det foreløpig vanskelig å

forestille seg at de er like gode som dem vi har hatt så langt.

 

Vi venter fremdeles på svar om vi får beholde spesialpedagogen vår.

Hun har fulgt gulljenta siden dag 1 i barnehagen omtrent, og de to er som

to erter i en ertebelg. Kjærlighet og hengivenhet for hverandre

slik man sjelden ser ellers. Så, ja, vi elsker henne. Fantastisk dame!

Støttepedagogene har vært variable de siste månedene, og det har vi merket på Damen.

Flinke, flotte mennesker, men dessverre ikke noen vi har fått lov til å

beholde over lang tid av diverse grunner.

 

Støttekontaktordningen har fungert... hmmm... jo, det vi har fått til å funke har vært flott, men

med en som jobber langt over full stilling i skift, så blir det en ambivalent

situasjon. Og nå skal der også bli skift.

Og gudene vet når det finner sted et permanent skift av støttekontakt. Sist tok det 8 mnd...

 

Jeg ser at vår store, flinke jente krever mye stabilitet for å kunne vokse og utvikle seg.

Med alle disse utskiftningene av de faste rundt henne, blir hun usikker og

dermed trenger hun tryggheten i mammas og pappas armer

så mye at det kan føles som om hun henger fast i oss.

Nåja, vakrere smykke finnes ikke, men det blir litt tungt i lengden.

 

 

Hun skal få all den trygghet og omsorg hun trenger, og mere til.

Så håper vi bare at vi snart får gode nyheter om at vi får

med oss favorittbarnehagetante nr 1 (spesialpedagogen) videre

i den nye barnehagen. Vi har alle lagt inn ønsker og ytringer i saken,

men det er ikke vi som bestemmer. En ting er sikkert, jeg er villig til å klage

dersom vi ikke får beholde henne, for hun kjenner Damen, hun

KAN Damen. Og hun har talenter som få andre!

 

Jeg håper så inderlig at alle de uromomentene rundt oss nå ikke vil få

for store konsekvenser for mesterverket (min datter).

Mammaer bekymrer seg for sånt! Det er det vi gjør;

bekymrer oss hele tiden.

 

Nå sitter jeg her på kjøkkenet mitt, og ser etter gullet som har vært på besøk

i den nye barnehagen sin i dag sammen med spesped. Pappa har kommet hjem

igjen fra 2 år borte under studietid, og vi kan igjen få være en familieenhet!

Gjett om hun kommer til å bli glad når hun ser at pappa er hjemme!

Han er jo helten over alle helter han og!

 

Må snart fylle på tekoppen med mangote. Den begynner å bli tom.

Så da skal jeg bare sitte her og se etter det mennesket jeg elsker over alle andre;

min datter, min unike, vakre, fantastiske datter!