Atter en kamp jeg kunne kart meg uten

 Så har vi altså kommet i gang med nytt skoleår. Det betyr at det er ny kamp mot skolekjøringen som Bergen Taxi har vunnet anbud på. En kamp om å motta lovfestet rett til trygg skolekjøring bl.a for funksjonshemmede skoleelever.

Dessverre er ikke vi de eneste som blir berørt av den mangelfulle servicen. Det gjelder de aller fleste som trenger å bli fraktet i taxi mellom skole og hjem/avlastning.

Onsdag denne uken skulle Sarah hentes til vanlig tid mellom 15 og 15.30. Da er hun vanligvis hjemme ca kl 16, alt etter h ordan trafikkbildet er. Jeg er altså inneforstått at forsinkelser kan forekomme. Men på onsdag ble hun "satt på løst". Dvs at ordinær taxi ikke kunne ta turen, og vi måtte vente på første ledige storbil. Onsdag ble hun endelig plukket opp kl 17.30. Det er opptil 2.5 timer senere enn avtalt! Jeg hadde selv ikke mulughet til å hente, som jeg har gjort mange ganger før, for jeg hadde en kraftig migrene i flere dager denne uken- inkl onsdag.

Jeg sendte selvfølgelig en klage med svært krasse ord til taxiselskapet i etterkant. I går, fredag, fikk jeg en beklagelse i epost. Den lød som følger (her er for meg den viktigste delen:

Jeg har bevisst redigert bildet for å ikke eksponere avsenderens identitet

Med andre ord, deres beklagelse er å gi oss et vesentlih dårligere tilbud enn vi hittil har hatt! Sarah skal i følge denne mailen ikke få føle seg trygg på at hun kommer hjem til mamma og pappa til vanlig tid. Hun skal tvinges til å bli engstelig, sliten og ikke få gjort medisinske prosedyrer til fastsatt tid. Prosedyrer som MÅ gjøres til visse tidspunkt.

Jeg kan ikke sitte stille og akseptere at mitt barn skal bli skadelidende pga et drosjeselskaps policy er at skokekjøring nedprioriteres til fordel for andre ordinære turer. 

Selskapet pleier å beklage med at "slike hendelser kan forekomme" og at de enten "ikke har nok storbiler" eller "mangler sjåfører". Det er de forklaringene jeg får servert i telefonen. Det er vel plikten til et transportfirma å ha nok mannskap og kjøretøy til å gjennomføre de oppdrag man takker ja til, vel?

Jeg lar ikke denne kampen gå sin gang lenget, dlik jeg har gjort i 7 foregående år! Jeg har kontaktet media, statsforvalter, skolen og alle andre jeg kommer på. Jeg bruker sosiale medier for alt det er verdt! 

Vi er dessverre ikke alene om å møte på disse problemene. Andre elever, ansatte ved skolene, respektive familier, sjåførene... vi er alle påvirket. Nok er nok! Denne moren er nå en tornado! Og hvis min kamp gavner andre i tillegg så er det bare en fordel!

 

8 klasse... hvor gikk tiden?

Det er ren galskap!

Tenk at min bittelille jentebaby som ikke er en liten jentebaby lenger, skal begynne i 8 klasse! PÅ UNGDOMSTRINNET!

HERREGUD hvor har tiden gått?

Det føles som om det bare er noen mnd siden hun ble født, men nå er hun tenåring!

Hun kommer alltid til å være mamma sin lille gullklump uansett alder, og skal få være både tenåring og kosebaby så lenge hun ønsker det. 

 

Medbragt mat. Ja eller nei?

 Mange spisesteder har såkalt 'spiseplikt' for sine gjester. Dvs at det gjerne ikke er lov å nyte medbragt eller bli sittende uten å kjøpe noe.

De fleste kafeer er derimot vennligstilt, spesielt overfor kunder med utfordringer. I vårt tilfelle er det frøken Kresen, som kun til nød kan klare å spise vaffel på kafé. Men da er kriteriet at hun får en pk kuvert smør, for smør er godt. Litt på vaffelen og resten rett fra pakka 🤣

Vi har løst det ved å snakke med kafépersonalet. Vi har noen stamkafeer som nå kjenner oss. Spiseriet, Amundsen spesial og Jordbærpikene.

Vi tar med lunsjmaten hjemmefra, gir beskjed om at vi har medbragt til henne, og så kjøper vi en kaffe, en vaffel eller noe enkelt til oss andre som er med. I dag ble det brus, latte og hvetebolle til mamma og vaffel MED smør til gullet. Frem med smørpakke og tubeost som hjemme. Så får vi bare la blik være blikk

Koselig er det uansett å kunne ta frøkna med på kafé en lørdag eller en fridag ellers. Og en potensielt kjedelig dag får hyggelig, low impact aktivitet som mamma sin kropp takler 

Fridager

 Det hender vi er så heldige at pappa har frihelg mens frøkna er hjemme. Da pleier vi å dra på bilturer, kafébesøk eller slike ting. Nå som hun har blitt så stor jente, og mamma er sliten, gjelder det å finne "low impact" aktiviteter som passer alle.

Når pappa har fri, må pappa kjøre. Det er protester hvis mamma setter seg bak rattet.

Jeg må si vi er heldig som har bil. Uten den hadde vi vært temmelig låst og hjelpeløs.

Og det er bra vi nå er to som har førerkort!

Og da er vi i gang igjen!

 Siden sist har det gått ca 5 år. Fra da til nå har det skjedd mye. Vi har vært gjennom flytting, nye bekjentskaper, gleder og sorger, pandemi, dødsfall i nære relasjoner, utvikling og mye mer som livet har kunnet by på. Men nå er vi tilbake, og vi vil introdusere pappaen vår. Frode.

Frode kom inn i livet vårt i påsken 2021. Det tok sånn ca en halv time fra første "hei" til han hadde vunnet hjertene til både meg og lillegull Sarah. Vi ble sammen 1 april (av alle årets dager...) og vi forlovet oss på bursdagen til Sarah i år, i 2022. Han er nå papaen hennes, slik en ekte pappa skal være, og kjærligheten oss 3 imellom er av den typen jeg har lengtet etter og ønsket hele mitt liv så langt tilbake som jeg kan huske.

Sarah har nå blitt tenåring. Hun har fått seg mobil og nettbrett. Hvorfor hun har fått det  spør sikkert mange seg. Hun har jo ikke verbalt språk, hun kan ikke selv ringe eller bruke dem, men er avhengig av hjelp til det. Hun har fått det fordi hun skal få mulighet til å "facetime" som andre. Visuell kommunikasjon er det som gjelder. Hun har nettbrett fordi hun skal få mulighet til f.eks på avlastning, å kunne ligge i sengen sin og se sine tegnefilmer og favoritter på Youtube hvis hun trenger det eller er småsyk. Dessuten er det ganske vanlig for tenåringer å ha mobil/nettbrett nå. Og jo mer av det normale hun får oppleve, jo bedre utvikler hun seg som menneske, funksjonshemmet og hun opplever seg selv mer likestilt med jevnaldrende.

Frode er fra Steinkjer. Han jobber som bussjåfør her i Bergen. Han er et tvers gjennom vakkert menneske. Hans rolle som pappa tok han umiddelbart fatt i, noe som overrasket meg ettersom jeg er vant til å være alene med foreldrerollen og ansvaret. Det har tatt tid å gi slipp på kontrollen i enhver situasjon. Selv småting som å la ham kjøre permobilen og stole på at han mestrer den, har vært skummel. Men han kan alt en pappa skal kunne. Og både Sarah og jeg elsker ham uendelig mye. FORDI han elsker oss tilbake minst like mye. I sommer har jeg vært overflødig ettersom bare pappa gjaldt for frøkna. Kanskje jeg får lov til å bli godtatt som mammaen hennes igjen nå når han begynner på jobb igjen og hun begynner på skolen. Lov å håpe

Så, der har dere fått oppsummering av vår tilværelse og en introduksjon av Frode. Vi har lyst å bli "bloggere", så da satser vi på den linjen der.

Vi sees plutselig!

Søteste jenta og bestisen

I dag fikk jeg bilde tilsendt fra skolen. Det viser min datter og bestevenninnen hennes i samlek. Som tatt ut av virkeligheten slik den er for meg- men på hennes/deres premisser.

Litt forklaring: Min datter liker godt å få være med meg på kjøkkenet når jeg kokkelerer. Jeg er veldig glad i å lage mat, og setter pris på folk som spiser maten min. Dette har lille frøkna fått med seg og lært av mamma.

Så til bildet. Hun sitter ved lekekjøkkenet i klasserommet, og hun "koker mat" som hun serverer til venninnen som sitter ved siden av. Og hun mater venninnen som ikke kan spise selv. Menyen bestod av klementiner. Sunn og god kost, det!

Jeg er bare så stolt av min veslevoksen jente! De to er bare så herlige og så glad i hverandre som bare bestevenninner kan være!

3 Klasse allerede

Tenke seg til at frøkna nå har blitt 8 år! Tiden går jammen fort! Og det har skjedd store forandringer hos oss.

Faren og jeg har skilt oss. Jeg har fått ny kjæreste, og han er tusen ganger mer tilstede og er en svært god rollemodell som pappa enn hva faren dessverre har vært. Fineste jenten vår elsker ham, og han elsker henne. Det er så deilig å se, og deilig å oppleve den gjensidige kjærligheten og omsorgen vi har for hverandre. Det merkes til og med utenfor hjemmet. Vi er glade, smilende og viser omsorgen for hverandre både hjemme og ute.

Faren til snuppa har selv valgt avstand. Jeg merker at det er stor påkjenning for min datter hver gang hun har hatt besøk av faren sin. Hun blir overmåte glad når han kommer, og når han drar igjen blir hun nesten lammet. Hvor gikk han? Hvorfor dro han fra meg? Får jeg se ham igjen? Når ser jeg ham? Elsket han meg ikke lenger? Det er spørsmål jeg kan lese ut fra hennes holdning og væremåte. Det gjør vondt i et mammahjerte å se barnet sitt forvirret og trist. Hun som alltid ellers er en blid og fornøyd solstråle. Da er det viktig at vi voksne rundt henne er sterke, trygge og viser henne all den kjærlighet og omsorgvhun trenger med tålmodighet. Vi har kontroll, og hun vet hun har oss. Alltid. Vi drar ingen steder.

Nå går hun altså i 3 klasse. Hun har blitt en stor og fantastisk jente. En liten dame i utvikling. Hun stortrives på skolen, hvor hun også har fått en bestevenninne. Når de får være sammen, merker vi hvor glade de to jentene blir. De er rimelig glad i hverandre. Og til tross for totalt forskjellige utfordringer og funksjonsnivå, er de to jentene ganske like hverandre i både sinn og skinn. Jeg hadde aldri trodd vi skulle få oppleve at hun fikk en bestevenninne siden hun ikke omgås andre barn på samme måte som andre gjør.