Så har vi endelig kommet oss gjennom det vi har vært så redde for; operasjonen for min datter. Uten den ville hun gått en fremtid i møte i rullestol. Nå har hun begynt å sparke og bevege seg, og hun reagerer på berøring. Det er SÅ deilig å se!
Vi savner hjemme! Vi savner maten vår, luktene våre, tingene våre, lekene våre, lydene våre! Alt vårt.
Men jeg må si at jeg faktisk har begynt å føle positivt for Oslo. Jeg som har alltid vært litt sånn skap-anti-Oslo. Har alltid følt at Oslofolk spesielt har virket så fisefine og hoven, men vi har møtt så mange fine, glade, imøtekommende, hjertelige mennesker her både i og utenfor sykehuset at jeg begynner å tenke helt annerledes.
Når jeg kommer hjem til et nettverk som funker, kan jeg legge inn bilder. Her på Riksen virker nettverket sånn ymse her og der. Tar seg pauser til frokost, lunsj, middag, kvelds og natt... eller noe sånt.
Lille Divaen, det må bli hennes nye kallenavn, etterligner de lydene som andre pasienter lager- som hun finner ut kan være nyttige å lære seg; som en jente med psykisk utviklingshemming som har tendenser til å rope (nasalt og stille) 'nei, nei, nei, jeg vil ikke!! Au au au!' Og når hun ble spurt om hva som var vondt, svarte hun 'ingenting, jeg bare tøyser'... Men min datter lærte seg den 'AUAUAU' ropingen...Nå brukes den mot pleierne som hun vet bruker å ta prøver, sjekke ting og tang osv. Men kjøkkendama er populær; hun har kjeks og yoghurt på lur!
Nå håper jeg hun sover godt og lenge for en gangs skyld! Har ikke vært mye av det for henne den siste tiden med smerter og alt. Men det er utrolig at de har klart å få en nesten helt lam jente til å få funksjon i kroppen igjen! Mirakuløst! All ære til slike kirurger!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar