...Nei, det har ikke rablet for meg ennå...
Denne overskriften er altså teksten i en av sangene som Datarock
spilte, og hele salen var med. Givende tektst, vanskelig å lære,
men vi klarte det... *flire*
I dag har vi vært på Rockekonsert i Grieghallen.
Vi var så heldig at vi fikk 3 gratisbilletter fra
Home-Start. Tusen tusen takk!!!!
Vi har virkelig kost oss og opplevd noe stort, spennende og nytt i dag!
Vi traff på en mann som tydeligvis var i utdrikkingslag med kompiser.
Sexy huladame... hva?....
Måtte jo bare ta bilde! Tøft gjort å gjøre noe sånt som dette!
Jeg hadde aldri gjort det. Så langt strekker ikke min selvtillit og mitt mot seg.
Og nå... Tilbake til det vi har gjort i dag!
Vi fikk altså billetter til en barnekonsert, en rockekonsert
der det var Datarock som var bandet, og de hadde med seg 400 barn
i et kor som var med og sang og opptrådte!
Kjempegodt gjort å få plass til så mange på en så pass liten scene!
Storeflinka syntest det var både spennende og gøy, men også skummelt!
Hun er ikke så glad i mørke saler. Derfor liker hun heller ikke kino.
Men det var veldig modig gjort av henne å
være med på nesten hele konserten!
Det var faktisk ganske bra musikk!
Mye bedre enn det jeg har sett på youtube. Det er helt sikkert!
Det var nok tryggest å sitte på fanget til mamma
der det gikk an å både få kos og
ha noe å holde seg nær når det ble for masse blinking og
for mye lyd.
Vi fikk heldigvis seter nær utgangen.
Og det var et megastort pluss syntest jeg, at
det var lagt så godt til rette for at rullestolbrukere også
skulle få være med på konserten!
Nå er jo jeg blitt en 'talsperson' for funksjonshemmede
i den form at jeg ser veldig på den verdigheten de 'pleietrengende'
får, for det er SÅ viktig at de får samme verdighet og samme
behandling fra andre mennesker som vi 'normale og friske' får
I den grad det er mulig å ha et tilnærmet normalt liv,
synes jeg det er viktig for ens verdighet og livskvalitet
å få lov til å gjøre som 'alle andre'...
Ikke hemmes av sine restriksjoner... om det går an å si det sånn...
Ja.. vi måtte ha smokken med. Når det er nytt, skummelt og
man trenger trøst og kos, så er den god å ha!
Men hun kan faktisk være uten også!
Den henger ikke fast, slik noen tror....
Forresten, Noe helt fantastisk skjedde etter konserten!
Storeflinka klatret opp nesten en hel trappeavsats alene!
Helt på egenhånd! Det er første gang jeg ha sett henne faktisk komme seg opp en trapp!
Med litt forsiktig beskyttelse tilfelle fall, hjalp Støttisen vår
henne oppover. Passet på at hun ikke falt ned, men hun fikk lite eller ingen hjelp
til å komme seg opp. Det klarte hun selv.
Støttisen vår (støttekontakten til Storeflinka) er kjempesøt og grei!
Hun er en blid, glad, koselig, hjertevarm, og supersmart
jente som studerer for å bli fysioterapeut!
Det er jo helt skreddersydd da at hun får bryne seg på
verdensmesteren vår.
Og Søtaen vår ser ut til å like Støttisen godt også!
Så godt at hun kan overse mamma når Støttis er der *glad mamma her*
Jeg er fremdeles mer eller mindre lamslått av beundring over Storeflinkas
fantastiske prestasjoner!
Jeg vet det høres ut som overdrivelse å si at hun er så fantastisk,
så unik og så superflink hele tiden,
men i mine øyne er det at hun klarer å mestre noe nytt
av større betydning enn at Berlinmuren falt!
Det er riktige skritt i riktig retning!
I retning av selvstendighet!
I retning av selvstendighet!
Takk for en flott dag, Storeflinka og Støttisen!
Denne mammaen er ganske så lykkelig akkurat nå!
Takk for i dag og god natt.
Søtsaken sover, og mamsen skal bare sløve resten av kvelden
*sukker fornøyd og gleder meg til morgendagen også!*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar