Før jeg traff min mann, før jeg i det hele tatt visste at min mann fantest,
da jeg var i tenårene, tidlig i 20 årene og der omkring, var jeg overbevist
om at det gikk an å bli like glad i andres barn som i sitt eget.
Jeg var sikker på at det beste som fantest var å få være voksen, få en fantastisk karriere
og bli selvstendig, rik og vellykket- og SÅ stifte familie.
Vel, man kan bli fryktelig glad i andres barn. Og man trenger forsåvidt ikke å føde egne barn
for å elske dem som sine egne; man kan være både adoptivforelder, steforelder, fosterforelder
og andre type forelder. Men det å få lov å bli forelder, er (i alle fall for meg)
den aller beste følelsen, den mest vellykkede karriere og den største lykken jeg kan tenke meg.
Jeg vet at jeg har tendenser til å bli veldig ekstrem når jeg først går inn for noe, men sånn er jeg.
Målbevisst om å gi alt, fullt og helt, satse alt med liv og lyst, ofrer hud og hår for saken.
Og den beste belønningen jeg får er en rus så herlig og så høy at ingen narkotiske stoffer
kan måle seg med den følelsen. FORELSKELSEN i mitt eget barn.
Jeg tror ikke det kan kalles annet enn forelskelse. Ren, ubesudlet, ubetinget, ubegrenset forelskelse.
Den beste følelsen, selv etter en natt som denne da jeg ikke fikk sove pga magesmerter,
å høre lyden fra andre enden av leiligheten som indikerer at min datter er våken;
først rolig, så mer og mer intens; 'æhæhæh' (i dette tilfellet; mamma, jeg er våken),
romstering og rasling med sikkerhetslåsen i sengeporten, som indikerer at hun
enten holder på å reise seg opp eller snur seg og dytter/sparker i sengeporten.
Hvis jeg er for dypt inne i søvnen når hun våkner, pleier det å gå litt tid før hun klager.
Da er det på tide for mamma å sparke av seg dyna og komme! Dagen har jo begynt for lenge siden- MINST 5 minutter siden!!!
Så, når jeg kommer inn til prinsessen og sier 'god morgen, pusekatt!' så får jeg hennes
versjon av 'god morgen' tilbake. En deilig lyd.
Og ingen lukter så deilig som hun gjør når hun legger armene rundt halsen min for å bli med
inn i stuen for å spise frokost og se barne-tv. Ingen er mer vidunderlig enn henne når hun
eksisterer... Ingen er så fantastisk i mine øyne som hun er.
Men så er jeg mammaen hennes.
Hun SKAL være feilfri i mine øyne.
Hun SKAL være det mest perfekte barnet JEG vet om.
Til tross for alle de feil og dumheter hun må finne på opp gjennom livet, så skal hun alltid
være det mest perfekte barnet jeg vet om.
For jeg elsker henne. Helt og holdent!
Jeg kunne ikke fått en bedre karriere enn å bli mor og kone.
Det er det jeg er født til, det eneste jeg har ønsket.
Og jeg skal være det i all evighet. Og kanskje litt lenger!
Jeg kommer aldri til å si opp denne jobben her!
