Skummelt med sykdom...

Ingen med fornuft i hodet liker å se sitt barn bli syk.

Man blir så hjelpeløs selv når man ikke kan ta bort 'auaen'

til barnet sitt. Og man føler at man ikke strekker skikkelig til

når man ikke kan overta eller ta bort ubehag

eller lindre situasjonen så barnet vårt slipper å lide.

 

Denne uken har vært en flott uke egentlig, men fikk en

dum slutt. Min elskede lille datter ble syk med omgangsyke.

Ikke at det er den store, alvorlige diagnosen, heldigvis,

men når hun ikke kan si fra at hun er kvalm eller har vondt i magen,

blir det mer oppstuss rundt det hele, synes jeg.

Der vanligvis barn kan få være syk hjemme, kaste opp og komme seg,

ender vi gjerne på sykehus, enn så vel på isolat, tilfelle det er

noe mer alvorlig enn 'bare spysyke'...

Og det kan merkes godt i et mammahjerte.

 

Når min datter blir syk, pleier hun å sove som en stein. Døgnet rundt.

Vil ikke spise, ikke drikke, og hele allmenntilstanden kan

nærmest minne om at hun er bevisstløs.

Denne uken fikk hun omgangsyke. Hun våknet en morgen, drakk vann,

spydde og sovnet. Hadde litt feber, men ikke mye.

Problemet var at hun hadde noe som lignet størknet blod

i oppkastet. Så da ble det raskt en tur til legevakten og videre til

barneklinikken.

Nå er det slik at hun har hatt blod i oppkast før, for hun får gjerne det

når hun har sår hals også. Hun spyr gjerne uansett når hun er syk.

Og blod i oppkast kan bety alt fra at halsen er så sår

at hun får blødninger, til at magen/spiserøret er irritert pga

omgangssyke.

 

Man lærer seg til å ikke ha hemninger når det gjelder å ha barn

som ikke kan verbalt forklare ting.

Man må bruke de sansene man har til å undersøke og registrere alt.

Det som for andre ville vært motbydelig, blir for 'oss' helt normalt.

Som f.eks å lukte på oppkastet for å vurdere om det lukter

normalt, søtt eller jern. Man må vurdere farge og innhold.

Og da må man bare slå av brekningsrefleksen.

Samme gjelder urin og avføring. Man må sjekke om

farge og lukt er normal eller om der kan være tegn på indre skader av noe slag.

 

Jeg snakket med sykepleierne på barneklinikken om akkurat det.

Og jeg fikk tilbakemelding om at de var selv så vant til å gjøre

akkurat det, at de egentlig ikke tenkte på det som 'unormalt' å

sjekke lukt, farge og konsistens...

 

Sånn er det. Rått og brutalt, ubehagelig, men normalt.

Og jeg er så evig takknemlig for at jeg ikke er så ømfintlig på

kroppsvæsker og kroppens utskilte rester at jeg reagerer.

Jeg er så takknemlig for at jeg har fått evnen til å slå av

bryteren som har med sånt å gjøre.

 

Men jeg tar aldri noen sjanser.

Hvis noe ser ut til å være littegranne annerledes enn det skal,

så bærer det rett til medisinsk behandling.

Ikke verdt å ta sjansen på at det er

'bare noe forbigående'...

Ikke så lenge ting lukter annerledes enn det skal.