lørdag 14. juli 2012

Smerter og sorg- er det positivt eller negativt?

Jeg vil aldri påstå at hverken smerter, problemer eller sorg er noe kjærkomment...
Jeg er ingen sadomasochist heller!
Men det er en motsetning til alt, og det kommer an på ens holdning hvordan man vil takle
motgangen man møter i livet.

I dag har jeg en særdeles fantastisk smertedag.
Jeg velger å bruke den beskrivelsen fordi den er positiv og full av håp fremfor å
legge meg ned, si 'ååååååååå auuuuu jeg har så vondt! Jeg lider!'
Dagen i dag er full av planer, og jeg akter å nyte den til fulle til tross for at
skuldre, korsrygg, kne og ankel kjennes ut som det har blitt knust av en dampveivals...
Jeg skal ut og kjøre bil- det er en GOD terapi for meg. Da glemmer jeg det vonde,
fokusen blir flyttet, og jeg får en pause.
Jeg skal 'langt ut på landet' til min søster, og vi skal snakke, spise lunsj og leke med
ungene våre (barn og barnebarn respektive)
Så skal jeg hjem igjen til den mannen her i verden jeg setter over alle andre menn i universet.
Han skal lage god suppe (gleder meg!) og da kan jeg ligge på sofaen
og jeg kan ta ting helt rolig.
Å bli pleiet og dullet med er veldig veldig god medisin i seg selv.

Det er alltid en motsetning til alle ting i livet. Godt og vondt, lyst og mørkt, dag og natt, glede og sorg, smerter og smertefri, god helse og sykdom. For å vite hva det ene er må man nødvendigvis gå gjennom den andre

Sorg er også en vond opplevelse alle går gjennom. Det er ikke alltid like lett å takle sorgen.
Absolutt ikke! Når man mister en man har kjær, man er sårbar og sliter, kan sorg føles
altoppslukende. Man må tillate seg da å kjenne på sorgen, bruke den tiden man trenger for å komme gjennom den tyngste tiden, men så må man for egen del også ta seg selv i nakken og
løfte seg selv ut av situasjonen før den fortærer en fullt og helt.


Jeg har vært på begge sider, og går stadig gjennom motsetninger i alle ting i mitt eget liv. De siste årene har jeg derimot lært meg til å bli sterkere og sterkere. Når jeg nå møter motgang, faller jeg ikke så langt ned lenger, og stigen opp igjen til overflaten er lettere og kortere.

For meg er motivasjonen min datter. For hennes del må jeg bli sterkere slik at hun kan bli sterk. Jeg må utvikle meg og lære mestringsmåter slik at hun kan utvikle seg og finne sine mestringsmåter.
Jeg må være et forbilde så hun kan strekke seg lenger og lenger.
Men får du en negativ opplevelse i livet ditt, hvorfor ikke da benytte den til å lære noe positivt?

Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere hvis noe skulle skje som er av høyst alvorlig grad. Jeg velger derimot å takle det ved å ikke dvele over det før jeg er i situasjonen.
Man kan jo ikke ta sorgene på forskudd. Man sparer ikke hverken tid eller energi på det.

Lev i nuet, nyt dagen, jag det vonde bort. Det har ingen plass her!

fredag 13. juli 2012

Et meterlangt innlegg på gang!

Jeg har SÅ MASSE på hjertet i dag. Jeg har bilder fra de siste ukene å dele med dere, og masse bruspulver i blodårene (eller kanskje det skyldes mangel på søvn?)

Hver gang jeg er ute, eller jeg gjør noe inne med Hjertegull, så tenker jeg
'dette må jeg dele på bloggen!'

Jeg får bare begynne i den ene enden, og kommentere bilder osv etterhvert. 
Ikke regn med noe kronologisk rekkefølge...

Hjertegull, prinsessen, mirakeljenta vår har fått seg kimono! Hun er så fin i den atte!

Hun fikk belønning sist helg fordi hun har vært så flink i barnehagen og hjemme.
Da ble det grisen og anden fra 'Timmy Tid' som falt i smak


Jeg kjøpte min første Deborah Lippmann neglelakk. Den skal være av høy kvalitet og sånt, men 
sånn holdbarhetsmessig kan jeg styre min begeistring. I stil... den kom seg og jeg likte den bedre etter et par strøk! Trodde den var mørk purpur. Men den var svart med purpur glitter i. Stilig!

Hjertegull og jeg var ute og lekte i barnehagen like i nærheten. Der har de (foreløpig) ikke
riktig type disse/huske  for henne, så da måtte vi improvisere. Sitteskall i hjuldissen var en ok løsning
men ikke sikker nok etter min mening. Men hun fikk kost seg litt.


Prøvde å få til et fint bilde av oss to bestevenner, men ikke lett med en hånd når man skulle hatt begge til å holde gullungen sin. Hun er blitt flink til å sette brillene på plass!

Jeg har hatt et lerret liggende lenge. Så var det en dag at jeg trengte en forandring.
Så kom jegg på at jeg har heklegarn i samme farge som sofaen. Da var det bare til å 
stifte fast tråden og surre. Vips har man et helt eget, personlig kunstverk!

Verdens flinkeste maraccas musiker! 

Og Kong Neptun har begynt å bruke krykker... ifølge
grafittikunstneren DOLK

Mitt forsøk på røff stil...

Jeg laget en supergod amerikansk eplepai

Til slutt... mitt heklearbeid nå om dagen! En kjole. Den er virkelig kjekk å lage!

Sosiale medier

 Det er mange debatter om sosiale medier på godt og vondt.
Det er både isolerende, urealistisk og har sine baksider, men det har også mange fordeler.

Jeg er en stor tilhenger av Facebook. Vanligvis bruker jeg bare litt tid om kvelden
på facebook og oppdaterer meg selv på mine venners aktiviteter og
hva som foregår der ute.

I går kveld koste jeg meg sånn på facebook at jeg var nær ved å få latterkrampe!
Jeg er med i en gruppe for oss med fibromyalgi og folk med ME.
Det ble startet en tråd. En tråd av frustrasjon egentlig.
Den lød sånn ca sånn (kort gjenfortalt):
'Hva er det med mannfolk og bortroting av ting?'

Damen som skrev tråden luftet sin frustrasjon over at hun hadde gitt sin mann
noen rene, nyvaskede, sammenbrettede bh'er som nå var borte vekk.
Så begynte 'vi' andre å kommentere. Det begynte med forståelse og forslag til steder hun kunne lete etter dem, ble styrt over til komfortable boxershorts, utprompa undertøy og
Petter Solberg-sitater... Seint på kvelden blir dette vanvittig morsomt!
Flere av oss lo sånn at våre respektive ektefeller kom vandrende fra diverse rom for å se hva som foregikk...

Man kan ha et godt sosialt liv selv om man av forskjellige grunner hindres fra å
fysisk være tilstede med venner. Det er ikke alle forunt å kunne gjøre det.
Man kan være hindret av sykdom, barn, bosted langt borte fra folk, eller andre grunner.
Da er det så godt å kunne le, gråte og snakke med andre som får stor betydning i ens liv uten å bli møtt. Jeg har møtt min aller nærmeste venninne på denne måten.
Vi har vært bestiser i nesten 10 år. Aldri truffet henne, bare chattet, sett hverandre på skype og sånt. Jeg bor her, hun bor i USA.

Forresten, man kan finne mye forståelse og lærdom om ens egen situasjon også.
-At man ikke er alene, og at man ikke er så annerledes enn andre som man kanskje trodde.



onsdag 4. juli 2012

Potetbutikker og god service

Jeg har sansen for potetbutikker.
Det er vel et nytt begrep jeg nettopp har kommet på.

En potetbutikk er en sånn altmuligbutikk som har alt fra maling og sparkel til leker og kjøkkenutstyr.
Jeg har vært innom slike i dag. Har de ikke det du trenger, så har de alltid gode råd.
Det er god service, synes jeg.

Det er der du finner doble fustasjeomkoplingsopphengere og sånt.

Hva jeg kjøpte?

.....doble fustasjeomkoplingsopphengere...

:-P

søndag 1. juli 2012

Miraklenes dag!!!!

Jeg burde rett og slett sitere en tekst fra en kristen julesang:

GO TELL IT ON THE MOUNTAINS! OVER THE HILLS AND EVERYWHERE...

Min datter gikk LANGT i dag! Uten hjelpemiddel, men med mammas
hjelp og støtte! Hun var så fabelaktig flink!
Jeg ble så lykkelig og så stolt og glad at jeg gråt gode mammatårer!

Jeg VET at min datter vil klare å bryte de grenser som per dags dato ser ut til å være hindere for henne. Hun lar seg ikke stoppe av midlertidige hindringer! Hindringer er til for å forseres!
Og det kan hun definitivt!

Min datter; MIRAKELJENTA!

tirsdag 19. juni 2012

Savner mannen og datteren min allerede...

Jada, jeg vet jeg er en uhelbredelig mamma! 
Men nå som jeg sitter på jobb (avklaring rest arbeidsevne), savner jeg 
både min mann og min datter. Livet er ikke det samme uten dem.

Tenk å elske noen så mye at man får magesug som i en berg og dalbane
hver gang man tenker på dem! Det får jeg, av ren forelskelse.
Når det gjelder dem begge!

mandag 18. juni 2012

Avlastning- hva er det?

Sitter her og leser en artikkel på bt.no om en familie som har fått
to fantastiske, vakre, men dog pleietrengende barn. 
To underverk, som trenger ekstra omsorg og beskyttelse.

Når man er så heldig at man blir foreldre, blir man vanligvis slitne av barnas aktivitetsnivå, masing og
behov for hjelp til en hver tid. Når man så får barn som trenger et langt større spekter av
hjelp og omsorg, blir man desto mer sliten.

Ikke alle er forunt å ha besteforeldre eller tanter/onkler som stiller opp.
Når man så ikke engang får hjelp fra hverken venner, andre bekjente eller kommunen,
ja, da kan man virkelig få problemer.

Det kreves en helt spesiell kaliber av foreldre til å takle slike situasjoner. Man må hele tiden
være i stand til å jenke seg, forklare, snakke åpent og ikke forvente alt mulig av sin partner, som man ellers gjerne ville gjort.
Det som er en enkel sak for den ene kan være et hinder på størrelse med Himalaya for den andre.
Det har også mye å si hvilken bakgrunn foreldrene selv kommer fra. 
Den ene kan ha fått kjennskap og erfaring fra barndommen mens den andre omtrent aldri har 
møtt eller sett noen med funksjonshemninger engang, eller kan ha vokst opp med mange fordommer om funksjonsreduserte mennesker og deres likeverd.
Der den ene er sterk kan den andre være svak, og omvendt. Det er vel som oftest en fellesnevner for de fleste parforhold- at man oppveier hverandre.

En ting jeg har lært meg er at jeg tar til meg de gode impulsene jeg får, og lar dårlige impulser prelle av meg.
Lett å si kanskje, men det blir noe man må gjøre- som å gripe fatt i livbøyen for ikke å drukne.

Jeg har selv opplevd å få servert mye 'piss' opp gjennom tiden. Jeg pleide å la alt sånt gå inn over meg, men nå lar jeg bare dem det gjelder får sagt sitt, og så velger jeg å ikke la det få tyngde i meg lenger.
Når så noen kommer og gir komplimenter, lar jeg dem heller lette hjertet mitt og gjøre meg varm og glad.
Det er en prossess jeg som sagt har vært nødt å lære meg, og jeg kan
takke min datter for det.