4 år og nesten voksen.

Tenk at tiden har gått så fort!

Min søte bittelille baby har blitt mammas store jente!

Så fort som tiden går, er det vel ikke lenge før jeg igjen kan si

'tenk som tiden går, nå er hun voksen'

I går på dagen hennes, feiret de i barnehagen med krone, sang og kjeks

I dag var det barnebursdag med boller og brus.

I morgen blir det familiebesøk.

Sånn er det å være prinsesse. Da feires man 3 dager til ende.

Nå har hun blitt spylt ren for sjokoladetrekk og sukker, paprikachips og 

halvspiste saltstenger. Men sånt hører jo bursdager til!

Og hun har fått gaver. Bok med spennende lyder- den var tøff!!

Discokule med hjertelys- spesielt gøy når hun skal sove.

Og ellers puslespill og noen klær.

Nå er det snart natta for lille prinsessen. 

Iallefall er mamma trøtt nok til å håpe det snart er natta...

Gratulerer med 4 års dagen, vakreste gulljenta mamma vet om!

Kan man kjøpe tenner på apoteket?

Jeg var innom apoteket i dag.

Der stod en gutt på ca 4 år sammen med sin mor bak meg i køen.

Jeg kunne ikke la være å overhøre samtalen mellom mor og sønn;

-Du, mamma, har babyer tenner?

-Nei, de har ikke tenner, men de får tenner når de blir litt større.

-Jamen, hvor er tennene deres da?

-De ligger gjemt inni tannkjøttet helt til de er klare til å komme ut.

-Hmmm... Du, mamma... Kan man kjøpe tenner til babyene?

-Hehe... nei det kan vi ikke. De trenger ikke tenner, de. Ikke før de blir store babyer.

Det er ikke lett for en 4-åring å forstå menneskenes anatomi, nei! 

Iblant er det jo litt vanskelig for oss voksne å forstå også.

Men det var dagens søteste opplevelse, syns jeg.

I dag skal Finestegull og jeg bake cookies. Vi får besøk fra Nord-Norge i morgen.

En av mine aller kjæreste venninner kommer og skal være her i en hel uke!

Jeg gleder meg sånn!

Jeg er heldig som har en håndfull herlige, fantastiske venninner.

Heller ha en håndfull underverk enn flere dusin ok.

Jeg er inne i en lue-periode. Jeg hekler luer i søkk og kav.

Her er 2 stk  som Damen har fått.

(mammas favoritt-luemodell)

Lue i cappucinofarget Alpakka Kid Silk

Cupcake lue i  Mandarin bomullsgarn

Tror jeg skal starte en ny barnelue trend. 

Jepp... det høres bra ut... det gjør jeg.

Fin helg til alle!

Når dagene ikke helt har blondekant...

Det er kveld. Hjertegull sover. Jeg elsker hjertegullet mitt!

Men dagen i dag har ikke hatt den fineste blondekanten...

Det har vært så hektisk at jeg selv har knapt fått tid til å puste mellom slagene.

Hjertegull har vært i barnehagen og lekt. Hun trives jo godt der!

Men da hun kom hjem, var det en sinna liten kropp!

Og med en sliten mamma som har hatt for mye å gjøre, så ble det

litt time-out og dårlig stemning.

En ting jeg alltid gjør hvis situasjonen er slik at det blir krangel og kjefting

med Hjertegull, er at jeg avslutter ALLTID kjefting med trøstende ord

som ikke nødvendigvis har med situasjonen å gjøre.

Et eksempel kan være som i dag;

Hun slo til maten så den føyk i gulvet, og spratt utover alle steder.

Jeg ble sinna, hun måtte ta time-out mens jeg tørket opp.

Etterpå sa jeg at jeg vil ikke ha noe av at hun oppfører seg på den måten!

Etter at jeg hadde sagt dette, og jeg så at hun forsto at mamma var sinna fordi hun

hadde gjort ugagn, satte vi oss på sofaen, og jeg holdt rundt henne og sa;

'Jeg er så stolt av deg fordi du er så flink i barnehagen og du kan så mye fine ting.

Jeg elsker deg av hele mitt hjerte selv om jeg er sinnamamma.'

Jeg gjør ikke dette for å bagatellisere oppførselen, for den er jeg klar på at 

slikt er ikke OK. Jeg gjør det fordi jeg vet at når man får kjeft og kritikk

kan man lett føle seg uønsket, ensom og trist. Det vil jeg ikke at Hjertegull skal oppleve.

Jeg er sikker på at en del av de som kanskje leser dette, tenker at 

jeg er rar eller lite konsekvent, men det er feil.

Jaja, rar er jeg vel på flere måter, men jeg er konsekvent!

Ting må taes på barnets nivå, ikke det nivå det er ment å være på.

Barn er forskjellige. Det som hjelper for oss, hjelper gjerne ikke andre.

Jeg har funnet en metode som ser ut til å funke for oss. Så langt.

God natt, verden. Sliten mamma lengter til sengen.

Sov godt!

Travle tider!

Sitter her og gjesper på morgenkvisten.

Supertrøtt!

Januar er trolig den tøffeste måneden i hele året, synes jeg!

Hvert år skjer det samme. 

Januar kommer, og inn hagler alle avtalene i helsevesenet.

At man ender opp med 2-3-4 avtaler i uken spesielt denne måneden, 

er blitt en vane. Alle skal sjekke, diskutere, evaluere og kalkulere...

og i mellomtiden prøver man å få pusten igjen mellom slagene,

og prøver å få tid til å sette rompa ned på stolen i 5 minutter...

Denne uken har vi 'bare' hatt to avtaler. Men resultatet de dagene har vært at 

Lille Damen har kollapset og sovnet som en stein på sofaen innen få minutter etter

at vi har kommet hjem. Og om natta har hun våknet og laget litt rabalder.

Jeg prøver bestemt å IKKE stå opp med henne midt på natten, men når hun tilsynelatende får 

ekle drømmer og urolig søvn så er det ikke så lett for en mamma å bare legge seg og sove.

Men jeg er fryktelig stolt av min lille prinsesse. Jeg synes hun er så flink og tålmodig!

I går var vi til en av avtalene våre. De som var tilstede undersøkte henne grundig, 

og hun bare lå der og pratet med oss, prøvde å komme seg ned på gulvet der hun kunne

komme seg rundt alene, men lot likevel de tilstedeværende gjøre sitt.

Vi rakk å spise lunsj der før vi dro hjem igjen, og fikk hilse

på to andre små pionerer. Lille Damen var så full av energi og sprudlehumør

at hun nesten satte bananen i vranghalsen.. Lo og tøyset!

Mamma sin deilige fantejente!

Jeg er så takknemlig for at jeg har henne, at vi bor her og at vi er en fin liten familie.

Det har jeg visst sagt et antall ganger før.

Nå gjenstår det bare at vi får badet vårt tilbake og i god stand igjen.

Vi har hatt rørleggere, murmestere og gudene vet hva der inne hele uka.

Så nå skal det bli deilig å få ting på plass, slippe tråkkingen inn og ut, få bort 

byggestøv og få baderomstingene våre inn igjen der det skal være.

OG kunne ta seg en dusj uten å måtte føle ubehag over et halvveis bad.

Vi sees, folkens. God helg! Lille Damen hilser sine tilhengere!

Gledelige feiloppringinger

Fikk telefon i dag som jeg ikke ventet.

Jeg ble litt overrasket, for jeg har ikke snakket med personen på lenge, men

plutselig ringte hun altså.

 

'Er du hjemme?' spurte hun. Jeg svarte at joda, vi er da det.

...og måtte inrømme at min aller første tanke var

'oi, får vi overraskende besøk nå som jeg er syk? Det passer bedre neste helg.'

Men hvis så var, så ville hun og familien alltid være velkommen, bare jeg fikk 5 min til å skifte klær ut av pysjen og få litt farge i fjeset...

 

Vi fikk en koselig prat, selv om jeg var et tastetrykk feil. Hun tenkte sikkert så hardt på meg

at jeg ble valgt ut fra hele telefonlisten hennes ... kremt...

 

Feiloppringinger kan være ganske morsomme de!

Min mor ringte en gang skikkelig feil. En sånn feiloppringing som man føler man kan

dø av skam for sånn umiddelbart...

 

La meg fortelle hendelsesforløpet;

Dette skjedde for mange mange år siden.

Vi hadde vasket klær for andre, og disse hadde glemt en truse igjen

hos oss. Min mor ringte dem opp, det var mannen som tok tlf, og min mor

bare MÅTTE spøke. Det var jo sånn hun var.

'Du må ikke la trusene dine ligge sånn og slenge overalt! Hva tror du min mann sier når han kommer hjem???' var hennes kommentar da mannen i andre enden svarte 'hallo'.

Det ble stille i andre enden. Et betuttet 'øhhh...ehhmmm...' fra ham, og min mor fortsatte;

'Han kan jo tro det aller verste om oss. Hva skal jeg si til ham?'

 

Mannen i andre enden fikk endelig talemålet tilbake og spurte; 'unnskyld, hvem er det jeg snakker med?'- 'Åh, ta ikke den!' svarte hun.. så gikk det opp for henne at hun kjente slett ikke igjen

stemmen likevel... 'Ehhh, det er vel ****** jeg snakker med?' -'Nei..' fikk hun vite...

Da opplevde jeg at min mor ble like rød i kinnene som leppestiften hennes...

Hahahaha jeg ler fremdeles når jeg husker den hendelsen.

 

Det hender ofte at jeg får feiltelefoner på hustelefonen. Jeg har etterhvert begynt å ikke svare

med mindre jeg kjenner telefonnr eller venter en telefon som kanskje kan være det innkommende.

 

Det er allslags folk fra tydeligvis alle verdensdeler som finner mitt tlf nummer.

Jeg vurderer nesten å skaffe meg en svarer med beskjeden;

Hei, bon jour, hello, buenos dias, shalom, salam aleikum...

Du har nå kommet hjem til meg, men jeg svarer deg ikke. Hvis du har ringt feil, legg på og prøv igjen

Hvis vi snakkes om en stund, har du sikkert ringt rett, og du kan legge igjen beskjed.

Hvis ikke... Auf wiederzehn...



Julens varme og kjærlighet- burde vare hele året

Det er en ting jeg tenker på hver eneste bidige jul.

Hvorfor blir alle plutselig så varme, omtenksomme og fulle av omsorg og nestekjærlighet

akkurat de 3-4 dagene som julen varer?

Det burde jo være sånn at vi var det alle sammen hele året.

 

Det er utrolig fint og vidunderlig å se at folk flest blir ekstra gavmild

og hjelpsom i julen, for det er en ekstra tung tid for mange.

Ikke slutt med det, for all del!!!

Men det er faktisk mulig å ha den 'julefølelsen' hele året.

Ved å gi av deg selv til andre også midt på sommeren, midt i april,

på regntunge høstdager osv.

 

Vi har for eksempel en tendens til å samle på klær vi ikke har bruk for, og skapene våre er

overfylt av stash og ting vi ikke trenger.

Derimot er det folk som trenger dem. Kopper, kar, klær, leker barna har vokst fra,

mat du har for mye av i frysen osv.

 

Jeg skal ikke fremheve meg selv som en miss Goody 2 shoes.. men jeg er heldig

som får anledning til å yte noe for andre året rundt.

 

Jeg hjelper rundt omkring, tar imot klær, leker, barneutstyr, inventar og sånt

som andre har bruk for. Det finnes faktisk folk som faller utenfor

systemet uten å ha hverken rus eller misbruk av noe slag som bakgrunn for sin

tragiske tilstand. Vi har for eksempel asylsøkere, kvinner som må forlate sine

ektefeller/samboere pga mishandel, folk som har jobb og alt, men som pga

uforutsette hendelser har havnet i en svært vanskelig krise.

Det finnes også dem som står helt på bar bakke og må starte livet på nytt uten noe som helst.

 

Eller hva med dem som er alene med omsorgen for syke familiemedlemmer,

funksjonshemmede barn, uten mulighet for avlastning,

dem som har blitt syke og trenger hjelp, assistanse og en hånd å holde i

mens de samler trådene og får hjelpen fra det offentlige som de har krav på?

Hva med dem som trenger hjelp til så enkle ting som å få handlet inn til helgen, gjøre rent,

få vasket klærne sine, men ikke har tilgang på vaskemaskin?

 

Jo, de finnes. Det finnes folk blant oss som har mange forskjellige behov som de ikke

viser offentlig, ikke tør vedkjenne seg, for stoltheten er så enorm!

Vi bor jo tross alt i et land der vi 'har alt' og 'får det vi trenger'.

Men iblant stemmer ikke det helt.

Vi har et godt system her i landet, men noen ganger trengs det

enkelt og greit ren og ekte nestekjærlighet.

 

Hvis man har anledning til å gi av seg selv, så la det bli kjent.

Jeg sier fra til dem jeg vet jeg kan hjelpe, eller være til hjelp gjennom mellommann.

Noen ganger så får jeg faktisk beskjed om å ikke hjelpe så mye- for jeg gjør

for mye for for mange. Men det er med god samvittighet jeg da

sitter igjen med færre krefter og mer smerter.

 

Men, det er bedre med en ren sjel og skitten skjorte enn en ren skjorte og skitten sjel.

 

Og min datter vil nyte godt av at jeg viser nestekjærlighet. Hun vil kunne videreføre den når hun er klar for det. Og DA er det iallefall verdt det- hvis min datter får det godt og blir et solid menneske!

 

Fortsatt god jul til alle, og ha et fint og fredfylt nytt år, fylt av nestekjærlighet!

Min mors historie - min erfaring

Jeg sitter akkurat og hører på

'Jag vil tacka livet'.

Og jeg tenker veldig på min mor i dag.

God kombinasjon da at jeg hører denne sangen, 

for jeg vil takke livet som har gitt meg så mye

og for at hun ga meg sjansen til å leve det.

Min mor ble født i 1939. Hun fikk skadet et øye i 1944 da det

var en eksplosjon i Bergen.

Hun vokste opp og var 'en av gutta'. Hun lekte røffe leker,

sloss og fikk kallenavnet 'Fjellet' fordi hun var så tøff.

Hun giftet seg i 1959 med min far, og i 1963 fødte hun min eldste søster.

Som den svært så barnekjære hun var, gledet hun seg veldig til å bli mor.

Stort var sjokket da når det viste seg at min søster

ble skadet i fødselen. Det resulterte i store alvorlige handikapp.

Min mor brukte bortimot 2 timer på ett måltid når hun matet min søster,

hun måtte haste til sykehus gjerne daglig fordi min søster fikk kramper, sluttet å  puste

og ble blå i ansiktet.

Hun vokste opp i et kristent hjem, men hun følte så sorg over 

skjebnen til min søster og alt som hadde skjedd

at hun ikke klarte å be lenger. Dette sa hun til sin far, som var hennes

sterkeste støttespiller.

Men det hun gjorde var at hun stadig sang sanger til min søster når hun vugget henne

i armene, og skulle roe henne.

Min bestefar sa at det var like godt som bønner, for Gud hører deg selv om du ikke

klarer å be. Det er hva ditt hjerte sier som betyr noe.

Gud har nemlig en spesielt sterk hørsel. Han hører det man ikke sier.

Da min søster var ca 3 år gammel, var min mor så utslitt av alt arbeidet

med å ta vare på min søster, at hun ble sendt på institusjon.

Ting var annerledes den gang, og hjelpeapparatet var ikke like godt som i dag

Da min yngste storesøster så ble født i 1968, var min mor så lykkelig 

over å ha fått et friskt og normalt barn.

Hun var så overmåte stolt når min søster kom hjem og var så møkkete

etter lek i søla at hun måtte spyles før hun kunne komme inn.

Jeg selv ble født i 1973, 10 år etter min eldste søster.

Min mor var stolt av meg også, men jeg var ikke den typen barn som

pleide å bli møkkete... Jeg kunne gå i hvit genser i flere dager uten flekker om så var.

Min yngste storesøster og jeg er like på utsiden sier folk,

men vi er rake motsetninger innvendig

Jeg er takknemlig for at jeg har lært min mors historie. Den forberedte meg på

mitt eget liv som mor, for jeg har vokst opp med funksjonshemmede.

Jeg har lært så mye, og jeg ser at samfunnet har faktisk blitt veldig mye bedre.

I dag har 'alle' kjennskap til funksjonshemming enten det er

en selv, en slektning, en nabo, eller en venn.

Funksjonshemming er ikke noe å skamme seg over.

Det er spesielt utvalgte mennesker som lever med funksjonshemminger.

Det kreves mer og annet av en når man har en kronisk tilstand som hindrer en på noe måte.

Men hindres man på en måte, finnes det som oftest løsninger på det meste.

Det gjelder bare å være kreativ og innovativ.

Er dør nr 1 og 2 lukket, så prøv dør nr 3 eller 4.

Jeg er glad for anledningen til å lære hele tiden.

Det hjelper meg å vokse som menneske.