Leger vet ikke alltid best (- bt.no)

Par følte seg presset til å ta fostervannstest - bt.no

Dette er så likt det vi gikk gjennom da jeg var gravid med søtnosen vår.

Vi fikk vite at hun ikke hadde neseanlegg- såkalt arhinia. Dette har jeg forresten skrevet en liten artikkel om på wikipedia.

Vi fikk vite at i verste fall ville hun bli svært deformert (ligne en alien), ha diverse midtlinjedefekter (defekter innvendig og utvendig på begge sider av kroppens midtlinje), og at hun meget sannsynlig kunne komme til å dø like etter fødsel dersom intubering ikke ble gjennomført raskt nok. I beste fall ville hun overleve etter intubering, men vi ville ikke få henne hjem før vi hadde lært å håndtere tracheostomi, pegforing og hadde fått organisert nattevakt sykepleier hver natt. Hun måtte nok overvåkes 24 timer i døgnet pga fare for kvelning hvis noe slim eller annet satte seg fast i tracheostomien.

Jeg måtte gå til svært mange ultralyder. Professoren som stilte diagnosen var 'ekspert' på afrikansk-ættede barn, og sa denne diagnosen var definitiv. Ingen nese, hverken innvendig eller utvendig. På alle ultralydbilder så både min søster, jeg og min mann at der var skygger som tilsa at der måtte da være noen slags luftvei til nesen, og der var da sannelig en liten kul i profilen!

Fra uke 22 til uke 33 gikk vi, forberedt på å måtte begrave vår datter, ha en virkelig syk og muligens hardt hjerneskadd datter med enorme deformeringer og helseproblemer. Vi var i sorg. Dyp sorg, men vi kjente hun levde, kjente at hun elsket pappa allerede tidlig i svangerskapet. Hver gang han la hodet i fanget mitt og snakket, fikk han seg noen spark mot øret og kinnet. Det var som om søta dultet i ham og sa 'pappa, jeg elsker deg! akkurat som jeg elsker mamma!'

Da hun ble født, tok det litt tid før hun pustet selv. Barnelegene stod klare i rommet, og klar til intubering. Men frøkna, som vi nå vet er en sann fighter og har motbevist alle dystre spådommer, klarte å puste selv. Og hun hadde stemme som hørtes!

Hun fikk komme til meg og vi 3 + tanten (som var min doula. En doula er en fødselshjelper) fikk litt tid sammen før hun ble sendt i hast til nyfødtintensiven. Der ble hun en uke. Hun ble matet med kopp, men jeg sa jeg ville at hun skulle få smokk og flaske, for hvis hun skulle ammes, måtte hun få utvikle sugerefleksen. Hun fikk smokk, og vi prøvde med flaske. Matingen gikk som en drøm med flasken! Mye lettere enn med kopp. Og smokken fikk virkelig gjøre sin jobb.

For meg var det viktig at hun fikk ha sine egne klær, våre lukter og vårt nærvær selv om vi var borte mens hun lå på nyfødtintensiven. De ansatte der var veldig flinke til å gjøre det best mulig for oss som pårørende. Søtnosen fikk ha på seg babyklær som jeg hadde med, pysj om natten og min t-skjorte med min (og nok pappa sin vil jeg tro) kroppslukt nær til nesen mens vi var borte fra henne. Hun ble undersøk fra innerst til ytterst, fra øverst til nederst. De kunne ikke finne noe galt med henne.

Da jeg ca 6 mnd senere tilfeldigvis traff på overlegen på nyfødtintensiven og han fikk se søtnosen sove fredelig i vognen sin, sa han til meg; 'Jeg er så glad for å treffe på en mor som viste seg å ha rett hele veien!'...

Selv om vi har hatt mye slit og mange bekymringer i ettertid, har hun vist at det de har trodd i verstefallene ikke har stemt, og at hun har gjort bedre enn i bestefallene!

Mitt budskap til verden er; la ikke andres meninger avgjøre dine handlinger. Det er ikke dem som vet best når det gjelder deg og din fremtid! Gjør hva er rett (for deg)