På dager som i dag er jeg så inderlig takknemlig for at jeg faktisk har
folk rundt meg som er glad i meg uansett. Når jeg viser den siden av meg selv
som jeg har gjort i dag, er det IKKE et vakkert sy, ei heller noe å være stolt av...
Men jeg vet det går an å håndtere sinne, jeg vet det kan være sunt å brøle når det trengs, og jeg vet at
selv om jeg glefser og biter som aldri før, så er det ingen av mine kjære som blir skadelidende.
Å se at venner fremdeles bryr seg, å merke heiagjengen fordi jeg endelig tar igjen,
å se smilet til min datter fordi jeg er mammaen hennes, og å høre
stemmen til min mann på telefonen gi meg sin kjærlige støtte og forståelse,
ja, det kan varme et hvert hjerte.
Jeg traff i dag en 'gammel' barndomsvenninne. En som jeg i voksen alder ikke har tatt meg tid til å gjenoppta kontakten med. På vei hjem fra barnehagen kom hun mot oss, og vi pratet litt til tross for stormvind og gufsevær. Så ga hun meg en klem og sa; jeg har alltid vært så glad i deg, og det er jeg ennå.
Det var ord som virkelig la plaster på sårene mine i dag!
Så sa hun at hvis jeg noengang trenger en barnevakt, bare har lyst på besøk eller har lyst å preike, så må jeg bare ringe- hun vil bli så glad for det! Tenk. Jeg har klart å bli venn med en så tidlig i livet at hun fremdeles ser på meg som en 'søster' og kjær venninne som har gitt solskinn i hennes barndom.
Jeg tror jammen jeg skal ta opp igjen kontakten denne gangen. Jeg har nå funnet henne på facebook, og vil gjøre hva jeg kan for å vise at hun er verdsatt fremdeles... ikke bare i barndommen da vi lekte sammen på lekeplassen og vi fant på rare ting sammen.
Vi trenger alle de 'søstre' og tanter vi kan få.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar