Gleden sildrer gjennom årene mine, tårer av lykke og stolthet presser på!
MIN DATTER KRØP SINE FØRSTE STEG
i kveld! Dette har jeg bedt om i 3 år.
Faktisk i 4 år... Siden tiden i svangerskapet da vi fikk så dårlige nyheter.
Da begynte jeg å be, håpe og ønske for mitt barn at hun skulle
klare å nå alle de mål et barn skal nå. Men jeg visste det ville ta tid.
Da hun så led av smerter, ble gradvis mer lam og måtte til nå gå i 1 år med støttekrage
og minervakrage, så måtte hun utsette de normale utviklingstrinnene
i over 2 år. Nå er hun så bra. Så restituert, og så aktiv igjen at hun kan fortsette der hun slapp.
...eller ikke rakk å komme.
Hvem vet? Som jeg har sagt før; bare min datter kan vise hvor langt hun når.
Om hun blir diplomøkonom, statsminister eller pleiepasient...
Det er det BARE fremtiden som kan vise oss.
Det er fordelene og ulempene ved å leve med udefinerbare, svært sjeldne tilstander
der man er tilsynelatende eneste kjente tilfelle av sin tilstand.
Takk Gud for fremgang og gode dager!
Uten dem kan man ikke klare de tunge dagene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar