Jeg sitter her i sofaen og ser på min datter. Og jeg blir helt varm av lykke.
Hun gjør så store fremskritt på så mange måter!
Hun er mer vokal. Hører godt at der er samtaler på gang, hun svarer og spør,
men det er ingen ord å tolke... bortsett fra de få ordlignende lydene
hun har gjort i lengre tid. Men samtalen er der!
Hun roper WAWWA! Og når jeg svarer 'Ja! Hva er det, pusen?'
Så kommer det en 'setning' der hun 'snakker' med aaahh-ooooo-iii- lyder.
Når jeg så fortsetter med evt å svare; 'Jeg kommer, jeg skal bare gjøre ferdig det jeg holder på med'
Da svarer hun bekreftende. Som om hun sier 'OK'.
Hun snur seg, har satt seg opp på rompa alene på kjøkkenet ved å dra seg opp
med hjelp fra skuffene. Hun kommer seg dit hun vil, peker klart og tydelig
når hun vil ha noe som står på bordet.
Hun har også utviklet tykkerefleksen sin mer. Det syns jeg er et kjempestort fremskritt!
Med tanke på at hun kunne risikert å være lam fra haken ned, er dette
et klart og tydelig bevis på at barnet vårt er et lite stort mirakel!
Og kirurgene som opererte henne har absolutt gjort en fantastisk jobb.
Rikshospitalet er ikke bare inkompetente, slik man kan få inntrykk av via media.
Hun har humor som en jevnaldrende, ler og følger med på tegnefilmer hun liker
og gjør stadig flere fantestreker slik alle andre 3,5 år gamle gjør.
Hun blir stadig mer og mer selvstendig.
Jeg er så stolt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar