Så har vi kommet til 1 års markeringen for den grufulle hendelsen som skjedde i fjor.
Jeg husker at i fjor var min mann i hjemlandet sitt da dette skjedde, og
han trodde det var en tåpelig spøk først da jeg ringte og fortalte hva som hadde skjedd.
Det gikk først opp for ham omfanget av bombingen og massakren på Utøya
da han leste det i lokale aviser i det Vest-Afrikanske landet, nyhetssendinger på tv og radio fortalte
om hva som hadde skjedd langt der nord i Norge, og han leste om det på nettet.
I år har 22 juli en tung følelse. Ikke bare kjenner vi på oss den omsorg og medfølelse som de fleste
andre normale mennesker føler for de pårørende og etterlatte ofre, men vi har også (som tidligere nevnt)
vår egen sorg å jobbe med. Min svoger Seth's død for noen dager siden.
Jeg kjente ikke Seth, men jeg elsker min mann, og jeg kjenner hans sorg og smerte over tapet hans.
Vi har prøvd å både være her for ham, men også gitt ham rom for å være alene. Så livet har gått videre på sin egen måte.
Lille Frøken Fin har kommet med et nytt uttrykk. Hun ser svært misfornøyd ut og sier 'O-O-O-O-O' når noe ikke er helt som hun vil... eller hun vil at pappa skal gjøre noe for henne.
 |
| O-O-O ingen flere ritz? Uhørt! I går var det skikkelig høst! Men 'noen' måtte bare ut og leke. Så da satte vi oss i bilen vi har lånt en måned og dro til barnehagen. Det var kjempekjekt at det regnet på ansiktet! Akkurat lik moren sin som liten... |
Jeg måtte jo ta bilde av meg selv bak rattet. Er unektelig deilig å kunne komme seg rundt tørrskodd og uten å slite seg ut!
Når vi begge hadde blitt våte gjennom regntøy og alt, var det på tide å dra hjem og tørke.
Utrolig at man i JULI måned må bruke sjal, lue, handsker og strikkejakke!
En uke til av ferien fra barnehagen. Den skal vi nyte som best vi kan!
Være sammen, gjøre ting sammen og kose oss.
Hverdagen kommer fort nok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar