Gledelige feiloppringinger

Fikk telefon i dag som jeg ikke ventet.

Jeg ble litt overrasket, for jeg har ikke snakket med personen på lenge, men

plutselig ringte hun altså.

 

'Er du hjemme?' spurte hun. Jeg svarte at joda, vi er da det.

...og måtte inrømme at min aller første tanke var

'oi, får vi overraskende besøk nå som jeg er syk? Det passer bedre neste helg.'

Men hvis så var, så ville hun og familien alltid være velkommen, bare jeg fikk 5 min til å skifte klær ut av pysjen og få litt farge i fjeset...

 

Vi fikk en koselig prat, selv om jeg var et tastetrykk feil. Hun tenkte sikkert så hardt på meg

at jeg ble valgt ut fra hele telefonlisten hennes ... kremt...

 

Feiloppringinger kan være ganske morsomme de!

Min mor ringte en gang skikkelig feil. En sånn feiloppringing som man føler man kan

dø av skam for sånn umiddelbart...

 

La meg fortelle hendelsesforløpet;

Dette skjedde for mange mange år siden.

Vi hadde vasket klær for andre, og disse hadde glemt en truse igjen

hos oss. Min mor ringte dem opp, det var mannen som tok tlf, og min mor

bare MÅTTE spøke. Det var jo sånn hun var.

'Du må ikke la trusene dine ligge sånn og slenge overalt! Hva tror du min mann sier når han kommer hjem???' var hennes kommentar da mannen i andre enden svarte 'hallo'.

Det ble stille i andre enden. Et betuttet 'øhhh...ehhmmm...' fra ham, og min mor fortsatte;

'Han kan jo tro det aller verste om oss. Hva skal jeg si til ham?'

 

Mannen i andre enden fikk endelig talemålet tilbake og spurte; 'unnskyld, hvem er det jeg snakker med?'- 'Åh, ta ikke den!' svarte hun.. så gikk det opp for henne at hun kjente slett ikke igjen

stemmen likevel... 'Ehhh, det er vel ****** jeg snakker med?' -'Nei..' fikk hun vite...

Da opplevde jeg at min mor ble like rød i kinnene som leppestiften hennes...

Hahahaha jeg ler fremdeles når jeg husker den hendelsen.

 

Det hender ofte at jeg får feiltelefoner på hustelefonen. Jeg har etterhvert begynt å ikke svare

med mindre jeg kjenner telefonnr eller venter en telefon som kanskje kan være det innkommende.

 

Det er allslags folk fra tydeligvis alle verdensdeler som finner mitt tlf nummer.

Jeg vurderer nesten å skaffe meg en svarer med beskjeden;

Hei, bon jour, hello, buenos dias, shalom, salam aleikum...

Du har nå kommet hjem til meg, men jeg svarer deg ikke. Hvis du har ringt feil, legg på og prøv igjen

Hvis vi snakkes om en stund, har du sikkert ringt rett, og du kan legge igjen beskjed.

Hvis ikke... Auf wiederzehn...



Julens varme og kjærlighet- burde vare hele året

Det er en ting jeg tenker på hver eneste bidige jul.

Hvorfor blir alle plutselig så varme, omtenksomme og fulle av omsorg og nestekjærlighet

akkurat de 3-4 dagene som julen varer?

Det burde jo være sånn at vi var det alle sammen hele året.

 

Det er utrolig fint og vidunderlig å se at folk flest blir ekstra gavmild

og hjelpsom i julen, for det er en ekstra tung tid for mange.

Ikke slutt med det, for all del!!!

Men det er faktisk mulig å ha den 'julefølelsen' hele året.

Ved å gi av deg selv til andre også midt på sommeren, midt i april,

på regntunge høstdager osv.

 

Vi har for eksempel en tendens til å samle på klær vi ikke har bruk for, og skapene våre er

overfylt av stash og ting vi ikke trenger.

Derimot er det folk som trenger dem. Kopper, kar, klær, leker barna har vokst fra,

mat du har for mye av i frysen osv.

 

Jeg skal ikke fremheve meg selv som en miss Goody 2 shoes.. men jeg er heldig

som får anledning til å yte noe for andre året rundt.

 

Jeg hjelper rundt omkring, tar imot klær, leker, barneutstyr, inventar og sånt

som andre har bruk for. Det finnes faktisk folk som faller utenfor

systemet uten å ha hverken rus eller misbruk av noe slag som bakgrunn for sin

tragiske tilstand. Vi har for eksempel asylsøkere, kvinner som må forlate sine

ektefeller/samboere pga mishandel, folk som har jobb og alt, men som pga

uforutsette hendelser har havnet i en svært vanskelig krise.

Det finnes også dem som står helt på bar bakke og må starte livet på nytt uten noe som helst.

 

Eller hva med dem som er alene med omsorgen for syke familiemedlemmer,

funksjonshemmede barn, uten mulighet for avlastning,

dem som har blitt syke og trenger hjelp, assistanse og en hånd å holde i

mens de samler trådene og får hjelpen fra det offentlige som de har krav på?

Hva med dem som trenger hjelp til så enkle ting som å få handlet inn til helgen, gjøre rent,

få vasket klærne sine, men ikke har tilgang på vaskemaskin?

 

Jo, de finnes. Det finnes folk blant oss som har mange forskjellige behov som de ikke

viser offentlig, ikke tør vedkjenne seg, for stoltheten er så enorm!

Vi bor jo tross alt i et land der vi 'har alt' og 'får det vi trenger'.

Men iblant stemmer ikke det helt.

Vi har et godt system her i landet, men noen ganger trengs det

enkelt og greit ren og ekte nestekjærlighet.

 

Hvis man har anledning til å gi av seg selv, så la det bli kjent.

Jeg sier fra til dem jeg vet jeg kan hjelpe, eller være til hjelp gjennom mellommann.

Noen ganger så får jeg faktisk beskjed om å ikke hjelpe så mye- for jeg gjør

for mye for for mange. Men det er med god samvittighet jeg da

sitter igjen med færre krefter og mer smerter.

 

Men, det er bedre med en ren sjel og skitten skjorte enn en ren skjorte og skitten sjel.

 

Og min datter vil nyte godt av at jeg viser nestekjærlighet. Hun vil kunne videreføre den når hun er klar for det. Og DA er det iallefall verdt det- hvis min datter får det godt og blir et solid menneske!

 

Fortsatt god jul til alle, og ha et fint og fredfylt nytt år, fylt av nestekjærlighet!

Min mors historie - min erfaring

Jeg sitter akkurat og hører på

'Jag vil tacka livet'.

Og jeg tenker veldig på min mor i dag.

God kombinasjon da at jeg hører denne sangen, 

for jeg vil takke livet som har gitt meg så mye

og for at hun ga meg sjansen til å leve det.

Min mor ble født i 1939. Hun fikk skadet et øye i 1944 da det

var en eksplosjon i Bergen.

Hun vokste opp og var 'en av gutta'. Hun lekte røffe leker,

sloss og fikk kallenavnet 'Fjellet' fordi hun var så tøff.

Hun giftet seg i 1959 med min far, og i 1963 fødte hun min eldste søster.

Som den svært så barnekjære hun var, gledet hun seg veldig til å bli mor.

Stort var sjokket da når det viste seg at min søster

ble skadet i fødselen. Det resulterte i store alvorlige handikapp.

Min mor brukte bortimot 2 timer på ett måltid når hun matet min søster,

hun måtte haste til sykehus gjerne daglig fordi min søster fikk kramper, sluttet å  puste

og ble blå i ansiktet.

Hun vokste opp i et kristent hjem, men hun følte så sorg over 

skjebnen til min søster og alt som hadde skjedd

at hun ikke klarte å be lenger. Dette sa hun til sin far, som var hennes

sterkeste støttespiller.

Men det hun gjorde var at hun stadig sang sanger til min søster når hun vugget henne

i armene, og skulle roe henne.

Min bestefar sa at det var like godt som bønner, for Gud hører deg selv om du ikke

klarer å be. Det er hva ditt hjerte sier som betyr noe.

Gud har nemlig en spesielt sterk hørsel. Han hører det man ikke sier.

Da min søster var ca 3 år gammel, var min mor så utslitt av alt arbeidet

med å ta vare på min søster, at hun ble sendt på institusjon.

Ting var annerledes den gang, og hjelpeapparatet var ikke like godt som i dag

Da min yngste storesøster så ble født i 1968, var min mor så lykkelig 

over å ha fått et friskt og normalt barn.

Hun var så overmåte stolt når min søster kom hjem og var så møkkete

etter lek i søla at hun måtte spyles før hun kunne komme inn.

Jeg selv ble født i 1973, 10 år etter min eldste søster.

Min mor var stolt av meg også, men jeg var ikke den typen barn som

pleide å bli møkkete... Jeg kunne gå i hvit genser i flere dager uten flekker om så var.

Min yngste storesøster og jeg er like på utsiden sier folk,

men vi er rake motsetninger innvendig

Jeg er takknemlig for at jeg har lært min mors historie. Den forberedte meg på

mitt eget liv som mor, for jeg har vokst opp med funksjonshemmede.

Jeg har lært så mye, og jeg ser at samfunnet har faktisk blitt veldig mye bedre.

I dag har 'alle' kjennskap til funksjonshemming enten det er

en selv, en slektning, en nabo, eller en venn.

Funksjonshemming er ikke noe å skamme seg over.

Det er spesielt utvalgte mennesker som lever med funksjonshemminger.

Det kreves mer og annet av en når man har en kronisk tilstand som hindrer en på noe måte.

Men hindres man på en måte, finnes det som oftest løsninger på det meste.

Det gjelder bare å være kreativ og innovativ.

Er dør nr 1 og 2 lukket, så prøv dør nr 3 eller 4.

Jeg er glad for anledningen til å lære hele tiden.

Det hjelper meg å vokse som menneske.

Flippet helt ut på Oslotur...

Vi har en spesialvogn til Damen.

Den er så verdifull for oss, og også ganske dyr.

For oss er den 'beina' våre. Uten den kan vi ikke komme langt.

Vi dro til Oslo for jevnlig kontroll i går. Regnet med at våre verdisaker

og vår bagasje skulle komme frem slik den skulle, spesielt når vi 

spesifikt påpekte at denne vognen regnes som rullestol.

Vi fløy Norwegian. I Bergen la jeg den sammen slik jeg pleier,

og den ble tatt ned i bagasjen.

I Oslo kom den opp igjen til gaten, slik den pleier.

Bare at denne gang hadde de klart å ødelegge hele vognen!

Svingplaten under setet var fullstendig ødelagt. 

Det betyr at vognen er farlig å kjøre, og funker overhode ikke.

Den kan ikke skyves, ikke sittes i, ikke brukes som rullestol/vogn/kjøretøy.

Reaksjonen til Norwegian??? 'Huff, det var jo synd...'

Jeg friket helt ut! Stod ved flydøren og sa 'å herregud, den er ødelagt! GUUUUD DERE HAR FOR POKKER ØDELAGT VOGNEN!!!!!!!!!!!!!!' Hjelp! Hva skal vi  gjøre! Vi MÅ ha den, vi MÅ ha den!!!!'

Jeg fikk hjelp til å komme meg ned i ankomsthallen og vi gikk til skranken for å levere klage. Da glapp det for meg! Hysterisk over å ha fått et så dyrt og dyrebart verktøy fullstendig most!

Kalesjen var ødelagt, sikkerhetslåsene på sidene var ødelagt, svingskiven ødelagt... riper og skraper...

Så jeg ringte vår Etac-konsulent, helt oppløst i tårer og hikst fortalte jeg 

at flyselskapet hadde ødelagt vognen, og at det ikke var en sjel der som løftet en finger for å hjelpe meg

med å løse krisen min! Som jeg sa til henne, for meg kunne de like godt ha kappet av oss beina våre!

Så ille var det! Ikke kunne hun kjøres ut til taxi som ventet, i vognen, for den gikk ikke an å kjøre.

Ikke kunne hun sitte i den under transport slik hun skulle, for den var jo regelrett et farlig våpen i sånn henseende. Og ikke hadde de noen løsninger til meg... ingen rullestol ble tilbudt, ingenting!

Etter at jeg hadde hikstet meg ferdig og konsulenten vår lovet å mobilisere alle krefter så vi fikk hjelp,

DA sluttet de å sitte der bak skranken og pille seg i nesen... Jeg fikk fylt ut klageskjema og fikk

lapp med referransenr osv... Dette måtte jeg ta på egen reiseforsikring... KJØSS MEG BAK!

Heldigvis for oss hadde sjåføren tilfeldigvis et stort nok/lite nok barnesete til Damen. En medpassasjer som også skulle til Rikshospitalet hadde fortalt ham hva som hadde skjedd og at det var nok derfor vi ble oppholdt så de måtte vente på oss. Han holdt meg godt rundt skuldrene, for jeg var helt knust! Han sa at

ALT ordner seg, jeg måtte bare prøve å puste rolig. Ingen vits å la barnet mitt se min fortvilelse, for

da ville bare hun også føle fortvilelse.

Hele veien fra Gardermoen til Rikshospitalet + et par timer etter holdt jeg på med telefoner hist og her

for å fikse opp i Norwegians skjødesløse håndtering av vårt hjelpemiddel.

Nå skal jeg ringe NAV på mandag med info og ref.nr så de kan få erstatning.

(Som bisetning må jeg innrømme at når NAV virkelig trår til og stiller opp, så gjør de det til gagns!)

Etac-konsulenten vår her hjemme fikk en konsulent i Moss til å komme med nye deler, og vi har nå fått

erstattet det som er ødelagt, men det har fullstendig knekket både meg og min datter.

Hun fikk jo ikke sjans til å sove i vognen på veien, slik hun kunne gjort. Hun hadde vært våken siden 

tidlig på morgenen, reisen hadde allerede vært lang og langvarig, og begge var allerede slitne.

Med dette oppå alt, stress, hektiske situasjoner og så mangel på hvile, og så direkte til 

innsjekking og konsultasjon, så sovnet hun i 17.30 tiden. Til kl 03.30 om natten...

Jeg selv sovnet rundt 21, helt utkjørt, og ca kl 01 våknet jeg panisk- for dagens 

hendelser hjemsøkte meg i drømmene. Dermed var nattesøvnen ødelagt. Igjen... Takk for det, Norwegian!

Det trengte jeg jo!!!

Nå er vi hjemme igjen, og heldigvis er det ca 6 mnd til neste gang. ALDRI MER Norwegian om jeg kan unngå det! Har ikke råd til å bli så hjelpeløs og plaget en gang til. Det er tross alt min datters fremkomstmiddel det er snakk om!

Jeg er DØNN sliten!!!!! Tidlig kveld i kveld her for meg.

Men oppi alt, de gode punktene var at legen var positivt overrasket over hennes fantastiske fremgang, vi fikk være med favorittpappaen over alle favorittpappaer, og jeg ble kjent med en koselig dame

under middagen. Og vi traff en grei mamma og gutt som også brukte tegn til tale. 

Nå håper vi at de får løst sine saker, og får fine dager. Vi bare gleder oss til pappa kommer hjem til jul.

'...Når papen kjem heim til juuuuuuuuuuuuuuuuul'

(den strofen bare falt ut av meg.. -da ska bli andre boller når papen kjem heim...'hehehehehe)

God natt, og fred i heimen hos det ganske folk!

Damen!

Lille Damen her har blitt stor jente på få dager!

Hun har fått noen smykker og armringer av meg. Og hun er så fin!

Må ha dem på i dusjen, når hun sover, hele dagen...

Og nåde meg om jeg tar dem av!

Det er så artig å se hvordan hun vokser og utvikler seg!

Det er så  NORMALT at jenter i den alderen skal

ha egne smykker å pynte seg med, kle seg ut,

'sminke seg' med mammas sminke,

og være stolt når den røde leppestiften dekker 50% av fjeset...

Jeg er så stolt! Og hun føler seg så fin når hun får ha på

smykkene og pynt i håret osv.

Mamma sin jente!

OVERLEVELSESTAKTIKK

HVORDAN TAKLE UTFORDRINGER SOM FORELRE

Når man får nyheten om at det er noe 'galt' med barnet ditt, gjelder det å ikke falle i grus.

Dette har jeg skrevet litt om på siden 'Å leve i en kortstokk'. Jeg tror jeg kan liste opp noen 

leveregler som kan hjelpe på lang vei i en sånn situasjon. Selvfølgelig trenger man å vurdere hver situasjon for seg, men som grunnlag for å overleve,  må man bestemme seg for visse ting. Så da tenkte jeg å dele mine erfaringer. Det gjør jeg jo stadig vekk uansett...

1. Du har fått vite av leger at barnet ditt har en gitt diagnose. Første reaksjon er 'Gud! Barnet mitt er sykt, dette kommer til å gå galt! Hjelp! Hva skjer? Hva betyr dette? Er der farlig?'
2. Så snart du har kommet deg over det første sjokket- for det er alltid et sjokk i større eller mindre grad- så bør du koble ut redselen, sette deg inn i HVA diagnosen betyr, lære mer enn det legene har gitt deg av informasjon allerede. Jo mer du vet, jo sterkere blir du. Jo sterkere DU er, jo sterkere blir ditt barn. Uansett om det gjelder dysleksi eller leukemi. DU er klippen ditt barn bygger på.
3. List opp for deg selv alt som er normalt, eller så nær normalt som ting kan bli.
4. Vær klar over situasjonen, men bestem deg for å KUN være positiv. Hvis du tillater deg selv å bli negativ, faller hele verden din i grus. Da er det fryktelig vanskelig å komme seg opp igjen.
5. Sett pris på alt det gode. 
6. Vær takknemlig for det du kan finne å være takknemlig for, enten det er at barnet ditt har klart å spise, drukket noe, kan puste, kan lage lyd, kan snakke, kan gå... hva som helst. 
7. Se hvor heldig du er som får være sterk nok til å klare dette. Tenk om du ikke hadde fått barnet ditt i det hele tatt. Hvor tomt hadde ikke livet vært uten hans/hennes personlighet i livet ditt? Tenk så stor gave det er å få lov til å elske akkurat DITT barn!
8. Er diagnosen så alvorlig at den har dødelig utfall, søk hjelp så tidlig som mulig. Snakk med dem rundt deg, snakk med profesjonelle terapeuter, snakk med psykologer og sosionomer. Og prøv å gjøre hver dag til et godt minne. Bilder, dagbøker og videoer kan hjelpe i ettertid.
9. Hvis diagnosen ikke er så alvorlig, så prøv å finne de gode sidene ved den. Hva er 'tross alt' ikke så farlig?
10. Sist, men ikke minst. Finn frem galgenhumoren din. Den er uvurderlig når det står på som verst. Den er livbøyen din når du trenger å holde den positive holdningen oppe. Det kunne sikkert vært verre.. Du kunne vært en av de andre som ikke kunne taklet situasjonen din!

Jeg har selv opplevd det å falle ned i den ufyselige gropen av oppgitthet. Det er ikke så lenge siden faktisk. Jeg ble dårlig selv, klarte ikke å huske kosttilskudd og å holde kosthold ved like. Resultatet ble at jeg selv har fått tegn på underernæring. Jeg mangler både B12, jern og masse annet. Husker dårlig, og har lite overskudd. Fremdeles. I dag var jeg på apoteket. Spurte om de hadde noe som hjalp på hukommelsen- slik at jeg kan huske å ikke glemme... Nå har jeg bestemt meg for- og lagt inn påminnelse på mobilen- å kjøpe en sånn dosett boks, la den ligge fremme, og fylle på med de tilskudd jeg har gått tom for.

Jeg vet det kan virke 'masete', men det er så viktig for ens egen del. Husk å leve sunt, bruk kosttilskudd, lær deg hva kroppen trenger og hvordan mat, næring og kropp trenger for å styrkes. Det gjelder både for en selv og ens barn og familie. En bil kan ikke kjøre på diesel hvis den trenger bensin...

Jeg ønsker alle som opplever vanskelige stunder i livet styrke til å holde ut. Det finnes alltid noen skuldre som tåler dine tårer og dine betroelser. Det hjelper ikke å sitte alene og ikke vite. Kunnskap er makt. Og iblant hjelper det å ha flere hjerner å tenke med, så be om hjelp til å finne den informasjon som trengs.

Klem og styrke til alle.

Når det bobler i blodet

... og man er stolt av seg selv

Det er to ting i dagens innlegg. 

Jeg har en av de positive dagene der jeg holder på å sprekke av godfølelser.

Jeg går rundt med en sommerfuglsverm i magen og kullsyre i blodet

og skjønner ikke hvorfor, for jeg sliter egentlig en del for tiden

med at jeg er så tom for det dyrebare overskuddet mitt.

Jeg har ikke engang klart å huske kosttilskudd- men jeg har husket å glemme....

Så oppdager jeg at jeg tenker så mye på min mann og min datter. Det er DERFOR

det bruser inni meg! Det er den intense forelskelsen i dem begge jeg føler!

Min mann, så god, så kjærlig, så omtenksom. 

Han ofrer så mye han kan for at vi skal få en bedre fremtid. 

Og i mellomtiden må vi tåle at vi er på hver vår kant, men sees så ofte som mulig.

Og vi snakker sammen hver dag- mange ganger om dagen.

Takk og lov for sånn 'fri familie og venner' opplegg.

Det blir så mye bedre etterpå. Og snart er det tid for at vi er sammen igjen!

Da skal han få ta seg av damene sine!!! Det lover jeg!

Min datter, det store lille vesenet som JEG har vært med på å lage!

Hun er så kjærlig. Hun begynner å bli stor jente nå! Skal klare selv.

Vil ha privatliv, og synes mamma er teit som ikke forstår. Mamma er gammel

og har aldri vært 3,5 år... snart 4...

Ja, hun er litt sånn pre-tenåring iblant.

Å se fremgangen hennes, oppdage de store og små stegene... det er så mirakuløst!

Og hver gang jeg opplever at hun kan, så takker jeg for at hun ikke er 

så nedsatt fysisk og mentalt at hun er hjelpeløs.

Jeg takker for at jeg er heldigere enn andre foreldre som sliter mye mye mer!

De har min fulle sympati. De er sterkere enn stål!

I helgen lekte vi 'fjolledamer'.

Det er så typisk jenter i den alderen! Få kle seg ut, 'sminke' seg, pynte seg.

Leke med dukker. Hun har aldri likt dukker og bamser.

Nå leker hun med babydukker i barnehagen, og er med på å mate dem og kose.

Er det noen som fatter hvor stort det egentlig er?

Jeg husker en historie jeg ble fortalt en gang, om en lege som hadde to sønner.

Begge sønnene var lynende intelligente, fikk topp karakterer på skolen,

flinke i idrett, og populær blant jentene. Alt så strålende ut for fremtiden.

Så plutselig ble de begge skadd i bilulykke.

Begge sønnene ble hardt skadd, og endte opp som 'grønnsak'.

Det viser bare at man skal aldri ta noe for gitt, men være takknemlig for hver dag man har.

I dag måtte jeg fort avgårde på morgenen. Full fart til barnehagen. Ble heldigvis kjørt begge veier,

men jeg var ikke forberedt på det. Så da møtte jeg i barnehagen uten å ha vasket ansikt, børstet håret 

eller pusset tennene. Men jeg tenkte som så, at det får stå sin prøve. Jeg har også morgenfjes! 

Jeg er jo bare et menneske. Ikke sant? Og jeg er stolt av meg selv. Jeg døde liksom ikke av skam heller...

Jeg er jo egentlig ganske forfengelig, og går helst ikke ut

uten å være presentabel. Jeg er bevisst på at jeg skal være 'ren og pen' som de sa før.

Tross alt, jeg representerer jo familien min!

Men iblant skjer det ting som gjør at man må fire på kravene sine.

Da gjelder det å være stolt nok av seg selv til å kunne si; Hvem bryr seg? Hva så?

Men nå er det lunsj. Har ikke tid til å sitte her og dulle... 

Vi sees! Stikk innom igjen snart. Hvem vet når jeg har mer å si?