I dag har jeg opplevd noe merkelige greier.
Går fremdeles og tenker på hvor rart det er å ikke kunne plassere folk der de hører hjemme.
Jeg traff først på en dame, noe yngre enn meg, med et kjent ansikt. Hun smilte til meg, og jeg smilte tilbake.
Først tenkte jeg; så deilig at noen smilte til meg i dag! Og jeg gikk videre med en god følelse i meg fordi
noen hadde vist uoppfordret og ubetinget vennlighet.
Så traff jeg henne igjen. Denne gangen smilte hun også, men jeg la merke til at det var som om der
hang en u-uttalt kommentar i luften; vi kjenner hverandre...
Jeg lurer fremdeles på HVOR jeg kjenner henne fra.
Men hovedsaken er vel at hun faktisk lyste opp litt i dagen min.
Så gikk jeg videre. Jeg kom ut av en butikk og måtte styre kraftig unna en venninne av meg!
-Trodde jeg... Jeg ble så paff over å se henne HER! Og med barnevogn!
Det slo meg ikke der og da at hun jo faktisk ikke bor her engang, og jeg vet at hun er hjemme på østlandet
hos familien sin, og at hun ikke kjører barnevogn lenger!
Men likheten var så slående at jeg tror jeg må ha ytret et 'hei' til henne...
Noen ganger kjenner vi folk, men klarer ikke å huske dem fordi de er i en helt annen setting enn vi er vant til.
Andre ganger kjenner vi ikke folk, men tror vi gjør det fordi vi treffer deres dobbeltgjenger.
Livet kan by på mange sånne rare hendelser.
Det frisker jo litt opp i hjernen når man må bruke den effektivt til å gjenkjenne. Ikke alle er i stand til det!
Takker for at jeg kan bruke hjernen min ennå. Og håper jeg slipper en alderdom med demens.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar