Min arv til min datter

Jeg har både en babybok av typen 'mine første år' og en minnebok vi fikk da

lille Diva lå på nyfødtavdelingen på barneklinikken. Det er min arv til henne.

Siden hun har hatt annerledes utvikling enn andre barn på hennes alder, har jeg ikke helt klart å holde tritt med

'mine første år' boken. Men jeg fikk med en minnebok

da hun ble utskrevet fra nyfødtavdelingen, og der skrev sykepleiere inn noen ord til minne om tiden der.

Den har jeg beholdt. Den har blitt mitt kjærlighetsbrev til henne, noe hun vil ha og kunne lese når hun

blir stor nok. I den skriver jeg om hva hun gjør, hvor stolt vi foreldre er av henne, hvor høyt hun er

elsket og hvor fantastisk verden har blitt fordi hun er her.

Når jeg en gang dør vil hun ha den til minne om meg og den kjærligheten hun faktisk har fra oss.

Jeg skulle ønske jeg hadde en sånn bok fra min mor. Det hadde vært deilig å lese litt av og til, men jeg vet at min mor elsket meg grenseløst. Og nå som mor forstår jeg hvor mye det egentlig er!

Jeg prøver også å være et godt eksempel for henne. Jeg prøver å lære henne at det å spre glede og omsorg er en stor og verdifull gave. Forhåpentligvis vil hun lære å vise stor nestekjærlighet og være flink til å tjene andre mennesker på en uselvisk måte uten å bli utnyttet.

Det er også min arv til henne.

Den største gaven foreldre kan gi sine barn er å vise at de elsker hverandre og står sammen. Vi viser for henne at vi elsker hverandre, og vi bruker kjærlige ord og handlinger til hverandre.

I dag skal vi glede noen som kommer og hjelper oss. De skal få hjemmebakt og peppermynteis.

Da blir de glad, og det blir kjekt for dem å komme hit. Det er det jo uansett, sier de, men litt påskjønnelse fortjener de så absolutt!