Spesielle foreldre og søte barn

Først av alt må jeg si at det gikk forsåvidt greit i går med alt vi hadde å gjøre.

Lille Diva var sliten, og sovnet godt før 19. Jeg selv var mer eller mindre i koma

også rundt 2030... (ja, jeg vet det er tidlig... men Diva har gjort meg til a-menneske)

Jeg er så vanvittig stolt over å være mammaen til Lille Diva! Og jeg lærte av meg selv at vi foreldre som har barn med ekstra utfordringer er en gruppe foreldre i en kategori for seg selv!

Jeg fikk anledning til å sitte og snakke med en psykolog i en god times tid på slutten av dagen. Tilbudet var der fordi man går gjennom mange fler vanskelige stunder og har mange fler bekymringer å takle når man stadig må følge opp i helsevesenet på alle måter. All usikkerheten, all engstelsen, all frustrasjon man opplever,

ensomhet i situasjonene, isolasjon, belastninger... det er MYE å forholde seg til, og ikke lett å snakke med hvem som helst om hva man gjennomgår. Det synes ikke utenpå hva du går gjennom.

Jeg vil at de som leser min blogg, og som strever i sin livssituasjon skal vite at det er faktisk en stor gave vi har fått. I hverdagen ser det ikke slik ut, men når man får sjans til å sitte ned, puste ut, og tenke, så ser man lettere at vi er en helt egen type foreldre. Vi er utvalgt til å ta imot disse gavene som våre barn er. Det er ikke alle forunt å få ta vare på disse verdifulle skapningene våre barn er. Deres sjeler er så rene og fullkomne, og trenger så mye beskyttelse for å vernes mot verden på grunn av deres renhet! Og vi er ikke bare deres mødre og fedre. Vi er deres beskyttere! Bare vi kan klare det. Derfor har vi fått den æren.

Jeg husker at da jeg i 1995 jobbet med spesialelever på en barneskole, var jeg så fascinert over mødrene til 'mine elever'. De virket å friske, spreke, sunne, velstelte og 'perfekte'. Jeg tror jeg hadde innbilt meg at når man hadde en sønn eller datter så stor (12-15 år) som trengte å bli løftet, bært, stelt, matet og skiftet på flere ganger daglig som om de var spedbarn, så ville man være synlig utslitt. Men når disse mødrene kom, så de opplagt ut, friske, sunne, spreke og glade. Overhode ikke synlig anfektet av påkjenningene.

Nå begynner jeg selv å se hva 'hemmeligheten' er. Man må finne ens egen oase. Det kan være jobben hvor man får være seg selv og fokusere på det man er flink til, bake til andre for å gjøre dem glad (noe jeg liker å gjøre), hobbier, shopping, turer... ja, jeg tror du skjønner hva jeg mener.

Et barn trenger ikke være 'vakkert' for å være søtt og fantastisk. 

Enten man er født med misdannelser, blir alvorlig skadet eller av andre grunner ikke karakteriseres som 

'lanoungen' eller noe sånt, så er man likevel fullt ut SØT. Alle barn er søte, fine og vidunderlige vesener av natur. Det er verden som former mennesket til det voksne individ som avgjør om den skjønnheten blir værende. Dessverre blir alt for mange mennesker utsatt for grusomheter i form av mishandel, manglende omsorg og kriser. La barn være barn så lenge som mulig. La dem beholde uskylden og barnligheten lengst mulig.

Barn trenger vern. Noen mer enn andre.

Jeg elsker mitt barn. Jeg synes hun er definitivt den søteste av alle! Jeg pleier å si til henne; Søteste søting av alle søtinger i hele søtinguniverset! Jeg får stadig høre at hun er utrolig vakker, og det er hun. Men det spiller ingen rolle. Hun ER vanvittig søt. Hvorfor? Fordi hun er så ren, uskyldig, god, snill, morsom, kjærlig og glad.

Hun skal alltid føle seg trygg og beskyttet. Hun er det mest verdifulle av alt og alle jeg vet om.

Kunne jeg gitt min datter hele universet, så hadde jeg gjort det. Og det er sånn det skal være!